Dag 14 • 15. april • Nord-Kaukasus

Hver morgen står solen opp over de majestetiske fjellene i Nord-Kaukasus. Den skinner på de nærmere 7 millioner menneskene bosatt i Russland mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. De er blant verdens minst nådde folkegrupper. Her snakkes det over 45 språk, som gjør det til et av verdens mest språklig komplekse områder. Veldig få bibeloversettelser er tilgjengelig på disse språkene.

Fortsett å lese Dag 14 • 15. april • Nord-Kaukasus

Dag 7 • 8. april • Wakhan-korridoren i Afghanistan

Den smale landkorridoren som strekker seg østover mot Afghanistans nordøstlige grense mot Kina skiller Tadsjikistan fra Pakistan. Dette har vært en handelsrute gjennom hundreår, men en overenskomst fra 1893 mellom Det britiske imperiet og Afghanistan etablerte landegrenser som går på tvers av de ulike folkegruppene som bor der.

Fortsett å lese Dag 7 • 8. april • Wakhan-korridoren i Afghanistan

2021 – Dag 15 – 27. april – Samarkand, Usbekistan

Antall muslimer: 510 000 

Samarkand er en vakker og myteomspunnet by, kjent som et knutepunkt langs den gamle silkeveien. Byen har i alt tre forskjellige gamlebyer: den eldgamle bydelen fra 600tallet, som ble beseiret av Djengis Khan i 1220; en middelalderby fra 1300tallet preget av islamsk kunst og arkitektur; og en russisk preget bydel fra 1800tallet. 

Fortsett å lese 2021 – Dag 15 – 27. april – Samarkand, Usbekistan

2020 – Dag 25 (18. mai) – En kristen bevegelse i Kirgisistan

Klikk for å se hele siden fra bønneguiden 

Vi besøkte noen venner i en kirgisisk landsby, og som vanlig sendte vi rundt skåler med te. Men vår venn Azim avslår.  «Nei», sier han, «jeg faster».

Selvfølgelig faster alle gode muslimer under Ramadan. Det er et av de viktigste ritualene i deres tro. Men Azim? Han er den eneste kristne i landsbyen. Hvorfor faster han?

Kirgiserne bor ved føttene til de store fjellene, og de er stolte over tradisjonene sine. De er først og fremst kirgisere, dernest muslimer. Etter at Sovjetunionen kollapset søkte folk etter identitet og ble opptatt av røttene sine. Dette styrket islams rolle, men gjenopplivet også skikker fra før folket ble muslimer. Bare noen få i landsbyen faster eller går regelmessig i moskeen, men alle møtes hjemme hos hverandre når de skal feire at fasten er over. For dem handler Ramadan om felleskap og identitet.

Så hvorfor faster Azim? Etter at han ble kristen, var det mange år Azim ikke ville ha noe med muslimer å gjøre. De hadde trakassert ham og familien hans. Ettersom han ble sterkere i troen og ba Gud om visdom, forsto han at han kunne leve som en kristen innenfor sin egen gamle kultur. Og det inkluderte faste!

Derfor bestemte Azim seg for å faste som kristen, og i det følge Jesu eksempel. Men det handlet også om å komme i kontakt med naboene. Han besøker andre i landsbyen for å feire fastens avslutning og snakker med dem om hva det betyr for ham å følge Kristus.

INSPIRASJON TIL BØNN

  • Troende fra hovedsakelig unådde muslimske samfunn må lære hvordan de skal formidle sin tro i et samfunn som har lite kunnskap om hva det betyr å være en kristen. Be for troende i slike situasjoner, at de må få visdom og veiledning fra den hellige Ånd.
  • Bli inspirert til å be for kirgiserne ut fra Jesaja 58.
  • Be om at mange må komme til tro i Kirgisistan og at de må følge Jesus på en måte som andre kan relatere til og som kan prege samfunnet.

2020 – Dag 6 (29. april) – Wahhabisme i Dagestan

Klikk for å se hele siden fra bønneguiden 

Dagestan er en russisk republikk som grenser til Kaspihavets vestkyst, Georgia og Aserbajdsjan. 95 % av Dagestans befolkning på 2,9 millioner er muslimer fordelt på mange ulike etniske grupper.  

Den ekstremt konservative Wahhabist­bevegelsen har spredt seg fra Saudi-Arabia og ut i verden. Den har hatt stor innflytelse i muslimske samfunn. Wahhabismen kom til Dagestan på 80-tallet, og inspirerte på slutten av 90-tallet til dannelsen av en politisk gruppering som prøvde å erklære uavhengighet. Dette resulterte i mange år med voldelige konflikter.

Wahhabismen har fremdeles stor innflytelse i regionen. Den utsetter innbyggerne for strenge restriksjoner med regler for mat, bekledning og religionsutøvelse. Men den tilbyr også klare svar til dem som er fått nok av korrupsjonen de er vitne til på alle samfunnsnivåer.

Midt i alt dette overlever tradisjonell kultur. I wahhabismen er musikk forbudt og derfor bannlyst i moskeer. En dagestaner vi kjenner vedgår at han likte folkemusikk før i tiden. Han forteller at da han omvendte seg og ble en «seriøs muslim» (dvs. wahhabist), gav han slipp på musikken. Men da vi besøkte ham hjemme viste det seg at han ga ikke mer slipp på den enn at han og hans familie med glede kastet seg ut i regionens tradisjonelle dans «Lezginka», ledsaget av musikk.

INSPIRASJON TIL BØNN

  • Be for de få hundre kristne i Dagestan. Be om at Bibelen må bli oversatt til Dagestans folkespråk og utgitt både som vanlig bok og lydbok.
  • Be om at myndighetene i Dagestan må få bukt med korrupsjonen i landet. La deg gjerne inspirere av Esek 36,26-27
  • Wahhabismen krever at livet leves i samsvar med «rent» islam. Be om at Jesus må få åpenbare seg for muslimer i Dagestan og vise dem sin frihet. Be gjerne ut fra Fil 1,9-11

toppfoto: Gadzhi Kharkharov (CC BY 2.0)

2019 – Dag 25 (30. mai) – Turkmenerne fra Sentral-Asia

Det fins omtrent 8 millioner turkmenere, og ca. 5 millioner av dem bor i Turkmenistan i Sentral-Asia. Hovedstaden Asjkhabad, er fylt av flotte nye marmorbygninger. Men turkmenerne vet veldig lite om omverdenen, da landet er ekstremt isolert og informasjon er under streng kontroll. Kulturelt og religiøst sett er turkmenerne muslimer, og bare et fåtall følger Jesus. Den nasjonalistiske regjeringen utøver streng kontroll over menneskers liv.

Gülbibi og hennes tre små barn bor i en svært enkel ettroms leilighet. De deler bad med flere andre familier som bor i samme etasje. Gülbibi gikk nylig gjennom en vanskelig situasjon med sin mann som ikke klarte å forsørge familien. Han stjal den lille reserven hun hadde gjemt til nødstilfeller.

turkmensk pilav

Rundt denne tiden ba jeg for henne, og jeg ble minnet om å ta med til henne alle ingrediensene man trenger for å lage den nasjonale turkmenske retten, pilav. Gülbibi ble tydelig berørt av dette og insisterte på å servere meg te. I den turkmenske kulturen betyr dette å legge en voksduk på gulvet og sitte på teppet rundt den. Hun serverte varm grønn te i små kopper, søtsaker, brød, agurk, tomat og en yoghurtdressing, mens vi delte om liv og tro. Før jeg dro løftet vi hendene sammen mens jeg velsignet hjemmet deres og ba for dem.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Ytringsfrihet og religionsfrihet ville gjøre det enklere for turkmenerne å søke etter skattene i Guds rike.
  • Den lille gruppen med troende er under tett overvåkning av myndighetene og trenger visdom og mot til å dele troen sin. Be som Jesus gjorde i Joh 17,20-23.
  • Turkmenere som ikke bor i Turkmenistan bor hovedsakelig i Afghanistan, Iran, Aserbajdsjan og Tyrkia. Be om at Jesu disipler skal spre seg blant denne folkegruppen, som i apostlenes dager.

2019 – Dag 20 (25. mai) – Uigur-muslimer i Kina

Vår venn, studenten Mahumud, inviterte oss til sitt hjem for Korban-festen, også kalt Eid al Adha. Her minnes Abrahams villighet til å ofre sin sønn. Vi begynte med deilig parfymert te ved et bord som bugnet av søtsaker, frukt og nan­brød. Vertskapet gav oss vann til å vaske hendene, menn og kvinner hver for seg. De helte vannet og gav oss rene håndklær.

Måltider og gjestfrihet er en måte å vise oss ære og vennskap

Så begynte vi å spise! Høytidelig brøt Mahmuds far et nan-brød og delte ut biter som vi dyppet i en gryterett av grønnsaker og kjøtt fra et lam som var ofret tidligere på dagen. Dette ble fulgt av hjemmelagde nudler og dermed trodde vi at måltidet var ferdig. Men nei! Gresskar og en slags raspeballer med kjøtt ble servert like etterpå, og vi angret på at vi hadde spist oss mette allerede. Noen timer senere, da vi hadde begynt å lure på om vi var blitt for lenge, kom hovedretten: store fat med ris og kokt lammekjøtt!

Deretter, på signal fra Mahmuds far, holdt alle ut sine hender mens han ba takkebønnen. Til slutt sa alle «Amin» og strøk hendene over ansiktet.

Tradisjonell uigur-gjestfrihet er overveldende. Måltider og gjestfrihet er en måte å vise oss ære og vennskap. Som gjester forsøkte vi å glede og ære dem tilbake ved å gi utrykk for oppriktig takknemlighet.

Dette måltidet fant sted for noen år siden. I dag er uigurene utsatt for hard undertrykkelse og forfølgelse. Som en religiøs minoritet i en stor nasjon er deres kultur utsatt for store kulturelle og politiske spenninger.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Høys 2,4 sammenligner en bankettsal (et vinhus) med kjærlighet. Be at Guds kjærlighet får være som et banner over uigurene.
  • Uigurene er en undertrykt minoritet i Kina. Be om at kinesiske kristne skal nå ut til dem.
  • «Festmåltidet har jeg gjort i stand. … Gå derfor ut og innby til bryllupet alle dere finner.» La deg inspirere av Matt 22,1-14 når du ber for uigurene.

2019 – Dag 13 (18. mai) – Patouli-folket i Sentral-Asia

Private hjem sørger for kjærkomne rasteplasser for slitne reisende på de farlige fjellstiene.

«Patouliene»* er sterke og selvstendige fjellfolk som lett kan bruke en hel dag til fots for å besøke venner. Fram til nylig har deres utilgjengelige fjellområde ikke hatt noe bilvei, men nå jobber de iherdig (ved hjelp av mye dynamitt!) med å bygge vei gjennom dalene. Da kan dette fjellfolket får adgang til markeder og sårt tiltrengt helsetilbud.

Den isolerte beliggenheten har gjort patouliene selvoppofrende i sin gjestfrihet. Det finns hverken butikker eller gjestgiveri på de farlige fjellstiene, så private hjem sørger for kjærkomne rasteplasser for slitne reisende. Gjestene blir servert hardt kornbrød, dyppet i rødbønnesaus eller yoghurtballsuppe. Uansett hvor mange besøkende som dukker opp sier patouliene «Gud gir alt vi trenger».

Det er bare ca. 300 000 patoulier i Sentral-Asia fordelt på omtrent fem etniske grupperinger, hver med sitt språk. De er kjent for sin humor, ærlighet og direkte tale, men deres liv er gjennomsyret av konflikt, religiøs lovgivning, vold, sykdom og død. Mange patoulier forlater fjellene fordi de frykter hevndrap i familien, mangler mat eller vil skaffe utdannelse til ungene sine. Fanatisk islam er også kilde til konflikt og utbredt frykt.

Fatima, en patouli-kvinne som lider under mange av disse utfordringene, forklarer: «Jeg kan hanskes med denne forferdelige lidelsen, men å ikke vite hva som er galt eller om det er noe bedring i sikte gjør at jeg mister håpet.»

Frem til nå har ingen funnet håp i Kristus.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Be om håp og varig fred for folket. Be om en forståelse av Guds sanne natur og det livet Han gir i overflod. (Joh 10,10)
  • Be om at folket blir velsignet og får høre gode nyheter der oppe i fjellene. (Jes 52,7)
  • Det må være en økt fokus på å gjøre disipler i dette området. Til det trengs arbeidere, bønn, økonomi og tegn og under som hjelper befolkningen å finne Jesus. Be ut ifra Matt 9,38.

*Av sikkerhetsmessige årsaker er navnet til folket endret.