Kategori: Sentral-Asia

Turkmenistan er det minste landet i Sentral-Asia målt i folketall, med rundt 6 millioner innbyggerne. Siden Karakum-ørkenen opptar det meste av Turkmenistans landområde, er det lite igjen til innbyggerne. Dette har fått turkmenerne til å migrere til andre land på jakt etter arbeid. For eksempel, bor mer enn 130 000 turkmenere i sørlige Usbekistan og Karakalpakstan, en autonom region vest i Usbekistan.

Nasiba er en turkmensk kvinne som har lært å kjenne Guds kjærlighet. Full av overbevisning har hun levd ut sin nye tro på Jesus ved å engasjere seg i oversettelsesarbeid. Da hun ble oppdaget av myndighetene, fulgte forhør og trakassering. Det ble til flere intense uker hun helst skulle vært foruten. I sin nød flyktet hun fra Turkmenistan, sitt elskede hjemland.

Det lå tungt på henne at muslimske turkmenere knapt har tilgang til evangeliet. Hun bestemte seg for å tjene blant sitt folk i sørlige Karakalpakstan, til tross for sine tidligere opplevelser og vel vitende om risikoen. Gjennom ulike bistandsprosjekter bygger hun relasjoner med turkmenerne som bor der. Hun deler gjerne ulike bibelvers med de hun arbeider blant.

En vinbonde hørte henne fortelle bibelhistorier om «vinranker og druer». Frøet slo rot i hans hjerte og vokste snart til en sped liten plante. Han er nå ivrig etter å leve ut sin enkle barnlige tro.

Nasiba besøker vennene sine regelmessig, tar seg tid til dem, lytter til deres bekymringer og gleder, deler sin tro og disippelgjør dem.

Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.

Lukas 8,15

TA TID I BØNN

• Be Gud om å velsigne Nasibas tjeneste og kalle flere arbeidere til denne regionen.
• Be om at evangeliets frø skal spire og vokse i turkmenernes hjerter.
• Be om beskyttelse for de nyfrelste og at de må forbli forankret i Jesus.

Mari bor høyt oppe i fjellene i en avsidesliggende region i Tadsjikistan. I begynnelsen av sommeren går kvinnene for å forberede sommerbeite, og mennene kommer en uke senere med kyr, sauer og geiter. Bare en håndfull gjetere blir igjen med flokkene. Resten drar tilbake til landsbyen. De ser og hører ingenting fra gjeterne før det blir høst.

De siste somrene har en besøkende kommet til Maris landsby. Siden hun er landsbyleder, kommer han alltid til hennes hus først. «I fjor sommer ga han meg en bok», sier Mari. «Denne mannen er alltid vennlig og ønsker å hjelpe landsbyen min, så jeg tok imot gaven hans. Jeg hadde fullført skolegangen min på den lokale skolen, så jeg gledet meg til å lese denne boken.»

Mari begynte å lese boken med en gang, og til sin overraskelse fant hun ut at den var skrevet på en måte som var lett å forstå. Hun leste den mange ganger og leste den for familien sin. De ønsket å høre historien mange ganger. «Mitt hjerte ble varmt for hovedpersonen i alle disse historiene, en mann som het Jesus. Jeg begynte å elske ham.»

Den påfølgende sommeren kom den reisende tilbake igjen. Mari ønsket ham velkommen inn i hjemmet sitt og sa til ham: «Jeg elsker Jesus.» Han så overrasket ut. «Hvor godt kjenner du ham?» spurte han. «Husker du boken du ga meg i fjor, den som heter Khushkhabar [Gode nyheter], som fortalte historien om Jesus? Jeg har lest den mange ganger og lest den høyt for familien min også. Vi tror på Jesus. Hver kveld leser jeg denne boken høyt, og vi forteller alle i landsbyen om Jesus.»

… slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.

Jesaja 55,11

TA TID I BØNN

• Be om at evangeliet skal nå de avsidesliggende områdene i Tadsjikistan.
• Be om beskyttelse og styrke for troende i et utfordrende åndelig klima.
• Be om at disse troende må skinne som et lys for andre og at deres arbeid for Guds rike må bære frukt.

Da Ruslan kom til tro, var han den første troende i sitt avsidesliggende område. Han gikk gjennom mange prøvelser: Han ble slått av sin far og bror og etterlatt for å dø, han ble arrestert og slått av politiet, og han ble steinet da han forsøkte å delta i begravelsen til en venn. Gjennom alle disse prøvelsene så han mange andre usbekere komme til tro og flere husmenigheter bli etablert.

Ruslans område har svært lite vann. Det vannet som finnes, er av dårlig kvalitet. Ruslans kone, Imona, utviklet nyreproblemer som følge av dette og hadde spontanabort to ganger. Legene sa hun aldri ville kunne få barn. Naboene spottet henne: «Se, det er det som skjer når du blir kristen.»

En kristen organisasjon ble klar over behovet for rent vann i området og bestemte seg for å bore en brønn. De måtte bore veldig dypt, helt til de traff en vannåre. Nå har ikke bare Ruslans landsby drikkevann av høy kvalitet, men kirken leverer også regelmessig vann med lastebil til nabobygdene.

Ruslan inviterte politisjefen, imamen og alle som hadde forfulgt ham til åpningsseremonien for brønnen og ga æren til Gud. Hans kone har nå født to vakre, friske barn.

Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.

Johannes 4,14

TA TID I BØNN

• Be om at Ruslan og hans familie må finne trøst og styrke i sin tro.
• Be om at levende vann ved Den hellige ånd må strømme over tørste usbekiske hjerter!
• Be om at nye løfter fra regjeringen om å tillate registrering av kirker blir oppfylt.

Soliha vokste opp i et tradisjonelt muslimsk hjem i Sentral-Asia, likevel kjente hun på et gudsnærvær. Hun snakket med Gud og følte at hun kjente han. Da Sovjetunionen ble oppløst og landet hennes ble uavhengig, organiserte muslimske misjonærer kurs for jenter for å lære dem Koranen og Hadith. Soliha var først begeistret, men begynte så å bli usikker på om det hun lærte på kursene stemte med den Gud hun følte hun kjente.

Fortsett å lese Dag 15 • 4. mars • Uigurer