Sentral-Asia – Side 2 – 30 dagers bønn for verdens muslimer

2020 – Dag 25 (18. mai) – En kristen bevegelse i Kirgisistan

*Klikk for å se hele siden fra bønneguiden*

Vi besøkte noen venner i en kirgisisk landsby, og som vanlig sendte vi rundt skåler med te. Men vår venn Azim avslår. «Nei», sier han, «jeg faster».

Selvfølgelig faster alle gode muslimer under Ramadan. Det er et av de viktigste ritualene i deres tro. Men Azim? Han er den eneste kristne i landsbyen. Hvorfor faster han?

Kirgiserne bor ved føttene til de store fjellene, og de er stolte over tradisjonene sine. De er først og fremst kirgisere, dernest muslimer. Etter at Sovjetunionen kollapset søkte folk etter identitet og ble opptatt av røttene sine. Dette styrket islams rolle, men gjenopplivet også skikker fra før folket ble muslimer. Bare noen få i landsbyen faster eller går regelmessig i moskeen, men alle møtes hjemme hos hverandre når de skal feire at fasten er over. For dem handler Ramadan om felleskap og identitet.

Så hvorfor faster Azim? Etter at han ble kristen, var det mange år Azim ikke ville ha noe med muslimer å gjøre. De hadde trakassert ham og familien hans. Ettersom han ble sterkere i troen og ba Gud om visdom, forsto han at han kunne leve som en kristen innenfor sin egen gamle kultur. Og det inkluderte faste!

Derfor bestemte Azim seg for å faste som kristen, og i det følge Jesu eksempel. Men det handlet også om å komme i kontakt med naboene. Han besøker andre i landsbyen for å feire fastens avslutning og snakker med dem om hva det betyr for ham å følge Kristus.

INSPIRASJON TIL BØNN

Troende fra hovedsakelig unådde muslimske samfunn må lære hvordan de skal formidle sin tro i et samfunn som har lite kunnskap om hva det betyr å være en kristen. Be for troende i slike situasjoner, at de må få visdom og veiledning fra den hellige Ånd.
Bli inspirert til å be for kirgiserne ut fra Jesaja 58.
Be om at mange må komme til tro i Kirgisistan og at de må følge Jesus på en måte som andre kan relatere til og som kan prege samfunnet.

2020 – Dag 6 (29. april) – Wahhabisme i Dagestan

Dagestan er en russisk republikk som grenser til Kaspihavets vestkyst, Georgia og Aserbajdsjan. 95 % av Dagestans befolkning på 2,9 millioner er muslimer fordelt på mange ulike etniske grupper.

Den ekstremt konservative Wahhabistbevegelsen har spredt seg fra Saudi-Arabia og ut i verden. Den har hatt stor innflytelse i muslimske samfunn. Wahhabismen kom til Dagestan på 80-tallet, og inspirerte på slutten av 90-tallet til dannelsen av en politisk gruppering som prøvde å erklære uavhengighet. Dette resulterte i mange år med voldelige konflikter.

Wahhabismen har fremdeles stor innflytelse i regionen. Den utsetter innbyggerne for strenge restriksjoner med regler for mat, bekledning og religionsutøvelse. Men den tilbyr også klare svar til dem som er fått nok av korrupsjonen de er vitne til på alle samfunnsnivåer.

Midt i alt dette overlever tradisjonell kultur. I wahhabismen er musikk forbudt og derfor bannlyst i moskeer. En dagestaner vi kjenner vedgår at han likte folkemusikk før i tiden. Han forteller at da han omvendte seg og ble en «seriøs muslim» (dvs. wahhabist), gav han slipp på musikken. Men da vi besøkte ham hjemme viste det seg at han ga ikke mer slipp på den enn at han og hans familie med glede kastet seg ut i regionens tradisjonelle dans «Lezginka», ledsaget av musikk.

INSPIRASJON TIL BØNN

Be for de få hundre kristne i Dagestan. Be om at Bibelen må bli oversatt til Dagestans folkespråk og utgitt både som vanlig bok og lydbok.
Be om at myndighetene i Dagestan må få bukt med korrupsjonen i landet. La deg gjerne inspirere av Esek 36,26-27
Wahhabismen krever at livet leves i samsvar med «rent» islam. Be om at Jesus må få åpenbare seg for muslimer i Dagestan og vise dem sin frihet. Be gjerne ut fra Fil 1,9-11

toppfoto: Gadzhi Kharkharov (CC BY 2.0)

2019 – Dag 25 (30. mai) – Turkmenerne fra Sentral-Asia

Det fins omtrent 8 millioner turkmenere, og ca. 5 millioner av dem bor i Turkmenistan i Sentral-Asia. Hovedstaden Asjkhabad, er fylt av flotte nye marmorbygninger. Men turkmenerne vet veldig lite om omverdenen, da landet er ekstremt isolert og informasjon er under streng kontroll. Kulturelt og religiøst sett er turkmenerne muslimer, og bare et fåtall følger Jesus. Den nasjonalistiske regjeringen utøver streng kontroll over menneskers liv.

Gülbibi og hennes tre små barn bor i en svært enkel ettroms leilighet. De deler bad med flere andre familier som bor i samme etasje. Gülbibi gikk nylig gjennom en vanskelig situasjon med sin mann som ikke klarte å forsørge familien. Han stjal den lille reserven hun hadde gjemt til nødstilfeller.

Rundt denne tiden ba jeg for henne, og jeg ble minnet om å ta med til henne alle ingrediensene man trenger for å lage den nasjonale turkmenske retten, pilav. Gülbibi ble tydelig berørt av dette og insisterte på å servere meg te. I den turkmenske kulturen betyr dette å legge en voksduk på gulvet og sitte på teppet rundt den. Hun serverte varm grønn te i små kopper, søtsaker, brød, agurk, tomat og en yoghurtdressing, mens vi delte om liv og tro. Før jeg dro løftet vi hendene sammen mens jeg velsignet hjemmet deres og ba for dem.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Ytringsfrihet og religionsfrihet ville gjøre det enklere for turkmenerne å søke etter skattene i Guds rike.
Den lille gruppen med troende er under tett overvåkning av myndighetene og trenger visdom og mot til å dele troen sin. Be som Jesus gjorde i Joh 17,20-23.
Turkmenere som ikke bor i Turkmenistan bor hovedsakelig i Afghanistan, Iran, Aserbajdsjan og Tyrkia. Be om at Jesu disipler skal spre seg blant denne folkegruppen, som i apostlenes dager.

2019 – Dag 20 (25. mai) – Uigur-muslimer i Kina

Vår venn, studenten Mahumud, inviterte oss til sitt hjem for Korban-festen, også kalt Eid al Adha. Her minnes Abrahams villighet til å ofre sin sønn. Vi begynte med deilig parfymert te ved et bord som bugnet av søtsaker, frukt og nanbrød. Vertskapet gav oss vann til å vaske hendene, menn og kvinner hver for seg. De helte vannet og gav oss rene håndklær.

***Måltider og gjestfrihet er en måte å vise oss ære og vennskap***

Så begynte vi å spise! Høytidelig brøt Mahmuds far et nan-brød og delte ut biter som vi dyppet i en gryterett av grønnsaker og kjøtt fra et lam som var ofret tidligere på dagen. Dette ble fulgt av hjemmelagde nudler og dermed trodde vi at måltidet var ferdig. Men nei! Gresskar og en slags raspeballer med kjøtt ble servert like etterpå, og vi angret på at vi hadde spist oss mette allerede. Noen timer senere, da vi hadde begynt å lure på om vi var blitt for lenge, kom hovedretten: store fat med ris og kokt lammekjøtt!

Deretter, på signal fra Mahmuds far, holdt alle ut sine hender mens han ba takkebønnen. Til slutt sa alle «Amin» og strøk hendene over ansiktet.

Tradisjonell uigur-gjestfrihet er overveldende. Måltider og gjestfrihet er en måte å vise oss ære og vennskap. Som gjester forsøkte vi å glede og ære dem tilbake ved å gi utrykk for oppriktig takknemlighet.

Dette måltidet fant sted for noen år siden. I dag er uigurene utsatt for hard undertrykkelse og forfølgelse. Som en religiøs minoritet i en stor nasjon er deres kultur utsatt for store kulturelle og politiske spenninger.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Høys 2,4 sammenligner en bankettsal (et vinhus) med kjærlighet. Be at Guds kjærlighet får være som et banner over uigurene.
Uigurene er en undertrykt minoritet i Kina. Be om at kinesiske kristne skal nå ut til dem.
«Festmåltidet har jeg gjort i stand. … Gå derfor ut og innby til bryllupet alle dere finner.» La deg inspirere av Matt 22,1-14 når du ber for uigurene.

2019 – Dag 13 (18. mai) – Patouli-folket i Sentral-Asia

Private hjem sørger for kjærkomne rasteplasser for slitne reisende på de farlige fjellstiene.

«Patouliene»* er sterke og selvstendige fjellfolk som lett kan bruke en hel dag til fots for å besøke venner. Fram til nylig har deres utilgjengelige fjellområde ikke hatt noe bilvei, men nå jobber de iherdig (ved hjelp av mye dynamitt!) med å bygge vei gjennom dalene. Da kan dette fjellfolket får adgang til markeder og sårt tiltrengt helsetilbud.

Den isolerte beliggenheten har gjort patouliene selvoppofrende i sin gjestfrihet. Det finns hverken butikker eller gjestgiveri på de farlige fjellstiene, så private hjem sørger for kjærkomne rasteplasser for slitne reisende. Gjestene blir servert hardt kornbrød, dyppet i rødbønnesaus eller yoghurtballsuppe. Uansett hvor mange besøkende som dukker opp sier patouliene «Gud gir alt vi trenger».

Det er bare ca. 300 000 patoulier i Sentral-Asia fordelt på omtrent fem etniske grupperinger, hver med sitt språk. De er kjent for sin humor, ærlighet og direkte tale, men deres liv er gjennomsyret av konflikt, religiøs lovgivning, vold, sykdom og død. Mange patoulier forlater fjellene fordi de frykter hevndrap i familien, mangler mat eller vil skaffe utdannelse til ungene sine. Fanatisk islam er også kilde til konflikt og utbredt frykt.

Fatima, en patouli-kvinne som lider under mange av disse utfordringene, forklarer: «Jeg kan hanskes med denne forferdelige lidelsen, men å ikke vite hva som er galt eller om det er noe bedring i sikte gjør at jeg mister håpet.»

Frem til nå har ingen funnet håp i Kristus.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Be om håp og varig fred for folket. Be om en forståelse av Guds sanne natur og det livet Han gir i overflod. (Joh 10,10)
Be om at folket blir velsignet og får høre gode nyheter der oppe i fjellene. (Jes 52,7)
Det må være en økt fokus på å gjøre disipler i dette området. Til det trengs arbeidere, bønn, økonomi og tegn og under som hjelper befolkningen å finne Jesus. Be ut ifra Matt 9,38.

*Av sikkerhetsmessige årsaker er navnet til folket endret.

2018 – Dag 8 (22. mai) – Chiwarene i Sentral-Asia

«Skynd deg, lastebilen kommer straks!»

Hele landsbyen springer i full fart mot plassen hvor lastebilen stanser. Vi befinner oss i de sentralasiatiske fjellene hvor maten for det meste er basert på egenprodusert hvete. Infrastrukturen er dårlig og det finnes hverken butikker, skole eller helsetilbud. Hver måned kommer lastebiler med te, salt, matolje, sko, såpe og stoff til klær, som byttes mot sauer. Alle gleder seg til de månedlige besøkene.
Tilfeldig opptruktne landegrenser gjør at de 70 000 chiwarene* er bosatt i fire ulike land. I alle landene hører de til blandt de fattigste av minoritetsgruppene. For å overleve må de tilpasse seg det utfordrende livet høyt opp i fjellene. Mødre- og barnedødeligheten er blant de høyeste i verden og lese- og skriveferdigheten blant de laveste.
I dag går Bibi Juma til en busk hvor det henger mange røde tøyfiller. Her skal hun be. For lenge siden døde en hellig mann her. Hun håper at ved å be ved dette hellige stedet, vil hun bli bønnhørt slik at hennes syke barn blir helbredet.
I likhet med de fleste chiwarene tilhører hun Ismaili-sekten som er en gren av sjia-islam. Disse elsker stillhet og fred og legger vinn på gjestfrihet. Overtro er utbredt, som å be ved hellige steder, så vel som ritualer for å motvirke de onde ånder som de frykter.
Mange chiwarer har de siste årene opplevd svar på bønn i Jesu navn, og noen få har valgt å sette sin lit til Ham.

Be for dem

Be for det som gjøres for å skaffe jobb og skolegang til befolkningen i disse avsidesliggende områdene.
Be velsignelse over dem som bidrar til å bedre helse blant chiwarene.
Be for Jesu etterfølgere blant chiwarene. De trenger glede, styrke og mot. Be om at flere chiwarer blir forvandlet etterhvert som de blir kjent med evangeliet.

* Navnet på folket er endret av hensyn til sikkerhet.

2017 – Dag 24 (19. juni) – Usbekere i Tadsjikistan

Sju år gamle Bilol smiler sjenert når han går fra dør til dør i landsbyen sammen med vennene sine og samler sukkertøy og andre godbiter på festdagen (Eid al-Fitr) ved slutten av Ramadan. Til tross for at det er kun en uke siden han startet på skolen, er skoleuniformen hans, som staten krever han bruker, ikke helt hans størrelse og allerede flekket. Han har en rift i ansiktet fordi han har slåss med en annen gutt. Det du ikke kan vite om Bilol, når du først ser han, er at han knapt kan huske at han noen gang har sett sine foreldrene sammen. Faren forlot han for å finne arbeid i Russland for fem år siden, og han har ikke kontaktet sin familie siden det. Slektninger hører av og til fra noen som har sett han, så de vet at han arbeider fremdeles.

Han kan nesten ikke huske å ha sett foreldrene sammen

Som de fleste usbekere bodde foreldrene til Bilol hos farens foreldre, sammen med brødrene og deres koner og barn. Men da faren ikke kom tilbake fra Russland, tok moren Bilol og hans to yngre søsken med seg for å bo hos sine foreldre. Det ble vanskelig for dem, så for to år siden forlot Bilols mor dem også, for å finne arbeid i Russland.
Omsider fant hun arbeid, og nå sender hun penger hjem til sine foreldre med jevne mellomrom. Bilol tilbringer tid i begge hjemmene til sine besteforeldre, som ligger bare noen hundre meter fra hverandre i landsbyen. Men mye av tiden vokser han opp uten den omsorgsfulle oppmerksomhet og de stabile omgivelser som et barn trenger.
Bilol er bare en av en generasjon av usbekiske barn som vokser opp med mangel på foreldreomsorg. Tadsjekistan er det fattigste landet i det tidligere Sovjets Sentral- Asia, og mange sliter med å forsørge sine egne familier, særlig i landsbyene. Følgelig arbeider minst halvparten av mennene utenlands mesteparten av året. Det er mer vanlig at usbekere arbeider utenlands enn for tadsjikere ellers. Fordi usbekere er en minoritet (omtrent 25 % av befolkningen) er det mindre sannsynlig at de kan skaffe seg en pålitelig jobb innen staten.

Be at barn som Bilol kan få høre de fantastiske nyhetene om Gud Fader som elsker dem!
Be at foreldrene som har dratt utenlands for å finne arbeid møter Kristi etterfølgere som vil hjelpe dem.
Be om visdom for dem som styrer Tadsjikistan så de kan skape en mer stabil økonomi slik at familier kan bo sammen.

2017 – Dag 13 (8. juni) – Familier i Kirgisistan

Kirgisistan var en sovjetisk republikk frem til den ble selvstendig i 1991. Det er den eneste parlamentariske republikken i regionen. Dette fjell-landet (den høyeste fjelltoppen er 7438 meter) er hjemmet til bortimot 6 millioner mennesker, hvorav 75% av befolkningen er Sunni muslimer. Utøvelsen av islam var forholdsvis svak under det sovjetiske styret, men har gradvis styrket seg de siste 25 årene.

Mange barn vokser opp med følelsen av å være sviktet og ikke elsket på grunn av separasjon fra sine familier

På grunn av landets krevende økonomiske situasjon har mange blitt tvunget til å tjene penger i utlandet, ofte under vanskelige forhold. Eksempelvis ble 16 unge Kirgisiske kvinner drept i en brann i et varehus i Moskva i august 2016. Barn blir ofte etterlatt hos besteforeldre eller andre slektninger for oppsyn. Noen blir også sent til barnehjem slik at foreldrene kan finne seg arbeid. Selv om deres hverdagslige behov blir ivaretatt, er det mange barn som vokser opp med følelsen av å være forlatt og ikke elsket som følge av separasjon fra den nære familien.
Mennenes mødre spiller en stor rolle i den kirgisiske familiestrukturen, og de kontrollerer alt. Svigerdøtre blir ofte behandlet som slaver. Dersom de ikke blir gravide i løpet av de første to årene i ekteskapet blir ofte ektemannen tvunget av sin mor til å forlate sin kone og gifte seg på nytt. I tillegg er enda bruderov veldig vanlig, spesielt på landsbygda. Unge kvinner kan bli kidnappet og tvunget til å gifte seg med en de ikke kjenner. Mange Kirgisiske koner som opplever desperate situasjoner ser på selvmord som eneste utvei.
De første kirgisiske husgruppene og kirkene ble plantet på 1990-tallet og begynte å undervise om de kristne prinsippene for familieliv, kjærlighet og det å tjene hverandre. Likevel er det veldig vanskelig for kristne å bekjenne sin tro på Kristus innen de tradisjonelle og lukkede familiestrukturene. De møter ofte fiendtlighet og blir fryst ut av familien eller venner.

Be at den økonomiske situasjonen må forbedre seg slik at familier ikke behøver å velge mellom å leve sammen og klare seg finansielt.
Be at mødre med sønner skal bruke sin innflytelse til å oppmuntre sine sønner til å bygge kjærlige ekteskap, og gjøre det som er best for sine svigerdøtre.
At kristne familier skal utfordre kulturelle forventninger og demonstrere familierelasjoner som er karakterisert av kjærlighet og tjenersinn overfor hverandre.

2016 – Dag 13 (18. juni) – Den persiske verden

Tadsjikistan: Leter etter Jesus

Tadsjikistan, et lite land i Sentral-Asia, har 8 millioner innbyggere. 70 prosent av dem er under 30 år. Finnes det unge mennesker som er nysgjerrige på Jesus i dette sunnimuslimske området?
«Hvordan kan vi få vite om vi er én av Jesu sauer?» spurte Ali, en ung tadsjikisk student, mens vi leste Johannes’ evangelium sammen.
Vi var midt inne i et ukentlig bibelstudium med Ali og tre andre sentralasiatiske studenter. Det var godt å se hvordan Alis interesse for Jesus vokste mens vi studerte Bibelen sammen. Han ba om å få en Bibel og leste regelmessig i den. Han tok den også med seg da han reiste tilbake til hjembyen sin for å besøke familien i sommerferien.
Seks uker senere, klar for det nye skoleåret, var Ali tilbake. Uten Bibelen.
Jeg ble litt bekymret og spurte ham hvem som hadde tatt fra ham Bibelen. Hadde han kommet opp i vanskeligheter? Var Bibelen hans blitt konfiskert?
Ali fortalte noe som overrasket oss og ga oss mye håp: Alis søster var ivrig etter å lære mer om Jesus og spurte om å få beholde Bibelen for å kunne lese mer. Videre fortalte Ali oss at hun alltid var på leting etter mer informasjon om Jesus – fortellinger, filmer, musikk, hva som helst. Ali beskrev henne som en «Jesusperson». Hun var fortsatt en god muslim, men opptatt av Jesus.
Jesus fortalte oss at markene allerede er hvite til høst. Selv i et fattig, avsidesliggende fjelland som Tadsjikistan lengter mange muslimer – i likhet med Ali og søsteren hans – etter sannhet og håp. Og de finner det i Jesus.

La oss be:

Om at hjertene hos mange tadsjiker må åpne seg enda mer for de gode nyhetene om Jesus. Og at mange tadsjiker må få muligheter til å møte kristne som kan vitne om Jesus for dem.
For øyeblikket er det svært få troende i Tadsjikistan. Be om at de få menigheter som finnes i landet kan bli styrket og være lydige når det gjelder å dele Jesus med andre. Be om at menighetene vokser i antall og størrelse.
Be om større åndelig lengsel blant tadsjiker, både i Tadsjikistan og Afghanistan, Usbekistan og Russland. Det er svært få troende blant tadsjiker som bor utenlands. Be om at Gud sender flere arbeidere til disse folkegruppene.

2016 – Dag 12 (17. juni) – Den persiske verden

Det persiske rom: Haik Hovsepian

Det persiske rom i Islams hus omfatter hele dagens Iran og strekker seg inn i deler av nabolandene Irak, Afghanistan og Tadsjikistan. Innbyggerne i disse landområdene snakker ulike varianter av det gamle persiske språk. De fleste er sjiamuslimer, i motsetning til sunnimuslimene som dominerer resten av Islams hus.
30dagersbonn2016_Page_20
Da Ayatollah Khomeini gjorde Iran til en islamsk republikk i 1979, anså de fleste det som et tilbakeslag for kristentroen. Men det motsatte har skjedd. Millioner av iranere har fått avsmak for strenge religiøse ledere, og hundretusener har vendt seg til Jesus Kristus.
Tusenvis av kristne er blitt arrestert eller tvunget på flukt fra landet sitt, men enda flere lever i skjul i Iran. De samles i undergrunnsmenigheter eller private hjem, med støtte fra kristne satellittsendinger. Denne veksten i antall troende har gjort at flere trofaste vitner, slik som den iransk-armenske kristen Haik Hovsepian, har måttet betale en høy pris.
I 1980 ble Haik Hovsepian innsatt som den første nasjonale biskop i den iranske pinsebevegelsen. Myndighetene tillot etniske kristne, som armeneren Haik Hovsepian, å praktisere sin tro. Men de trakk opp en grense når det gjaldt å dele troen med muslimer. Haik nektet å gi etter for myndighetenes press og sa: «Om vi så må gå i fengsel eller dø for vår tro, gir vi ikke etter.»
Pastor Mehdi Dibaj var en konvertitt fra islam. I 1983 ble Dibaj fengslet uten lov og dom og presset til å fornekte sin tro. Dibaj holdt ut med denne bekjennelse: «Det er ikke bare det at jeg er tilfreds med å være i fengsel til ære for hans hellige navn, jeg er også rede til å gi mitt liv for min Herre Jesu Kristi skyld.» I 1992 dømte en hemmelig domstol Dibaj til døden for å ha konvertert fra islam.
Da biskop Haik fikk høre om dødsdommen, ble han stilt overfor et valg. Som armener kunne Haik la være å si noe og unngå å bli forfulgt, eller han kunne protestere. Haik nektet å snu ryggen til sin bror med muslimsk bakgrunn, og gikk ut offentlig til forsvar for Dibaj i håp om å kunne redde ham. Takket være hans innsats og internasjonale protester ble Dibaj løslatt 16. januar 1994.
Tre dager senere ble Haik bortført fra gatene i Teheran. Den lemlestede kroppen hans ble senere funnet i en navnløs grav, med merker etter 27 knivstikk i brystet. Ved biskop Haiks begravelse talte Dibaj gråtende: «Da Jesus døde på korset, var det bare Barabbas som visste at Jesus døde for hans skyld. Da biskop Haik døde, vet jeg at han døde for meg.»

La oss be:

For flere modige kristne vitner som Haik Hovsepian, som kan bringe evangeliet videre til sjiamuslimene i den persiske verden.
Om større religionsfrihet i det persiske rom, slik at folk kan velge hva de vil tro på.
For irakiske migranter og flyktninger som prøver å etablere seg på nye steder, at de kan bli velsignet i sine nye hjemland og å være til velsignelse for mennesker rundt seg.