Private hjem sørger for kjærkomne rasteplasser for slitne reisende på de farlige fjellstiene.
«Patouliene»* er sterke og selvstendige fjellfolk som lett kan bruke en hel dag til fots for å besøke venner. Fram til nylig har deres utilgjengelige fjellområde ikke hatt noe bilvei, men nå jobber de iherdig (ved hjelp av mye dynamitt!) med å bygge vei gjennom dalene. Da kan dette fjellfolket får adgang til markeder og sårt tiltrengt helsetilbud.
Den isolerte beliggenheten har gjort patouliene selvoppofrende i sin gjestfrihet. Det finns hverken butikker eller gjestgiveri på de farlige fjellstiene, så private hjem sørger for kjærkomne rasteplasser for slitne reisende. Gjestene blir servert hardt kornbrød, dyppet i rødbønnesaus eller yoghurtballsuppe. Uansett hvor mange besøkende som dukker opp sier patouliene «Gud gir alt vi trenger».
Det er bare ca. 300 000 patoulier i Sentral-Asia fordelt på omtrent fem etniske grupperinger, hver med sitt språk. De er kjent for sin humor, ærlighet og direkte tale, men deres liv er gjennomsyret av konflikt, religiøs lovgivning, vold, sykdom og død. Mange patoulier forlater fjellene fordi de frykter hevndrap i familien, mangler mat eller vil skaffe utdannelse til ungene sine. Fanatisk islam er også kilde til konflikt og utbredt frykt.
Fatima, en patouli-kvinne som lider under mange av disse utfordringene, forklarer: «Jeg kan hanskes med denne forferdelige lidelsen, men å ikke vite hva som er galt eller om det er noe bedring i sikte gjør at jeg mister håpet.»
Frem til nå har ingen funnet håp i Kristus.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Be om håp og varig fred for folket. Be om en forståelse av Guds sanne natur og det livet Han gir i overflod. (Joh 10,10)
Be om at folket blir velsignet og får høre gode nyheter der oppe i fjellene. (Jes 52,7)
Det må være en økt fokus på å gjøre disipler i dette området. Til det trengs arbeidere, bønn, økonomi og tegn og under som hjelper befolkningen å finne Jesus. Be ut ifra Matt 9,38.
*Av sikkerhetsmessige årsaker er navnet til folket endret.
Hele landsbyen springer i full fart mot plassen hvor lastebilen stanser. Vi befinner oss i de sentralasiatiske fjellene hvor maten for det meste er basert på egenprodusert hvete. Infrastrukturen er dårlig og det finnes hverken butikker, skole eller helsetilbud. Hver måned kommer lastebiler med te, salt, matolje, sko, såpe og stoff til klær, som byttes mot sauer. Alle gleder seg til de månedlige besøkene.
Tilfeldig opptruktne landegrenser gjør at de 70 000 chiwarene* er bosatt i fire ulike land. I alle landene hører de til blandt de fattigste av minoritetsgruppene. For å overleve må de tilpasse seg det utfordrende livet høyt opp i fjellene. Mødre- og barnedødeligheten er blant de høyeste i verden og lese- og skriveferdigheten blant de laveste.
I dag går Bibi Juma til en busk hvor det henger mange røde tøyfiller. Her skal hun be. For lenge siden døde en hellig mann her. Hun håper at ved å be ved dette hellige stedet, vil hun bli bønnhørt slik at hennes syke barn blir helbredet.
I likhet med de fleste chiwarene tilhører hun Ismaili-sekten som er en gren av sjia-islam. Disse elsker stillhet og fred og legger vinn på gjestfrihet. Overtro er utbredt, som å be ved hellige steder, så vel som ritualer for å motvirke de onde ånder som de frykter.
Mange chiwarer har de siste årene opplevd svar på bønn i Jesu navn, og noen få har valgt å sette sin lit til Ham.
Be for dem
Be for det som gjøres for å skaffe jobb og skolegang til befolkningen i disse avsidesliggende områdene.
Be velsignelse over dem som bidrar til å bedre helse blant chiwarene.
Be for Jesu etterfølgere blant chiwarene. De trenger glede, styrke og mot. Be om at flere chiwarer blir forvandlet etterhvert som de blir kjent med evangeliet.
* Navnet på folket er endret av hensyn til sikkerhet.
Sju år gamle Bilol smiler sjenert når han går fra dør til dør i landsbyen sammen med vennene sine og samler sukkertøy og andre godbiter på festdagen (Eid al-Fitr) ved slutten av Ramadan. Til tross for at det er kun en uke siden han startet på skolen, er skoleuniformen hans, som staten krever han bruker, ikke helt hans størrelse og allerede flekket. Han har en rift i ansiktet fordi han har slåss med en annen gutt. Det du ikke kan vite om Bilol, når du først ser han, er at han knapt kan huske at han noen gang har sett sine foreldrene sammen. Faren forlot han for å finne arbeid i Russland for fem år siden, og han har ikke kontaktet sin familie siden det. Slektninger hører av og til fra noen som har sett han, så de vet at han arbeider fremdeles.
Han kan nesten ikke huske å ha sett foreldrene sammen
Som de fleste usbekere bodde foreldrene til Bilol hos farens foreldre, sammen med brødrene og deres koner og barn. Men da faren ikke kom tilbake fra Russland, tok moren Bilol og hans to yngre søsken med seg for å bo hos sine foreldre. Det ble vanskelig for dem, så for to år siden forlot Bilols mor dem også, for å finne arbeid i Russland. Omsider fant hun arbeid, og nå sender hun penger hjem til sine foreldre med jevne mellomrom. Bilol tilbringer tid i begge hjemmene til sine besteforeldre, som ligger bare noen hundre meter fra hverandre i landsbyen. Men mye av tiden vokser han opp uten den omsorgsfulle oppmerksomhet og de stabile omgivelser som et barn trenger.
Bilol er bare en av en generasjon av usbekiske barn som vokser opp med mangel på foreldreomsorg. Tadsjekistan er det fattigste landet i det tidligere Sovjets Sentral- Asia, og mange sliter med å forsørge sine egne familier, særlig i landsbyene. Følgelig arbeider minst halvparten av mennene utenlands mesteparten av året. Det er mer vanlig at usbekere arbeider utenlands enn for tadsjikere ellers. Fordi usbekere er en minoritet (omtrent 25 % av befolkningen) er det mindre sannsynlig at de kan skaffe seg en pålitelig jobb innen staten.
Be at barn som Bilol kan få høre de fantastiske nyhetene om Gud Fader som elsker dem!
Be at foreldrene som har dratt utenlands for å finne arbeid møter Kristi etterfølgere som vil hjelpe dem.
Be om visdom for dem som styrer Tadsjikistan så de kan skape en mer stabil økonomi slik at familier kan bo sammen.
Kirgisistan var en sovjetisk republikk frem til den ble selvstendig i 1991. Det er den eneste parlamentariske republikken i regionen. Dette fjell-landet (den høyeste fjelltoppen er 7438 meter) er hjemmet til bortimot 6 millioner mennesker, hvorav 75% av befolkningen er Sunni muslimer. Utøvelsen av islam var forholdsvis svak under det sovjetiske styret, men har gradvis styrket seg de siste 25 årene.
Mange barn vokser opp med følelsen av å være sviktet og ikke elsket på grunn av separasjon fra sine familier
På grunn av landets krevende økonomiske situasjon har mange blitt tvunget til å tjene penger i utlandet, ofte under vanskelige forhold. Eksempelvis ble 16 unge Kirgisiske kvinner drept i en brann i et varehus i Moskva i august 2016. Barn blir ofte etterlatt hos besteforeldre eller andre slektninger for oppsyn. Noen blir også sent til barnehjem slik at foreldrene kan finne seg arbeid. Selv om deres hverdagslige behov blir ivaretatt, er det mange barn som vokser opp med følelsen av å være forlatt og ikke elsket som følge av separasjon fra den nære familien. Mennenes mødre spiller en stor rolle i den kirgisiske familiestrukturen, og de kontrollerer alt. Svigerdøtre blir ofte behandlet som slaver. Dersom de ikke blir gravide i løpet av de første to årene i ekteskapet blir ofte ektemannen tvunget av sin mor til å forlate sin kone og gifte seg på nytt. I tillegg er enda bruderov veldig vanlig, spesielt på landsbygda. Unge kvinner kan bli kidnappet og tvunget til å gifte seg med en de ikke kjenner. Mange Kirgisiske koner som opplever desperate situasjoner ser på selvmord som eneste utvei.
De første kirgisiske husgruppene og kirkene ble plantet på 1990-tallet og begynte å undervise om de kristne prinsippene for familieliv, kjærlighet og det å tjene hverandre. Likevel er det veldig vanskelig for kristne å bekjenne sin tro på Kristus innen de tradisjonelle og lukkede familiestrukturene. De møter ofte fiendtlighet og blir fryst ut av familien eller venner.
Be at den økonomiske situasjonen må forbedre seg slik at familier ikke behøver å velge mellom å leve sammen og klare seg finansielt.
Be at mødre med sønner skal bruke sin innflytelse til å oppmuntre sine sønner til å bygge kjærlige ekteskap, og gjøre det som er best for sine svigerdøtre.
At kristne familier skal utfordre kulturelle forventninger og demonstrere familierelasjoner som er karakterisert av kjærlighet og tjenersinn overfor hverandre.
Tadsjikistan, et lite land i Sentral-Asia, har 8 millioner innbyggere. 70 prosent av dem er under 30 år. Finnes det unge mennesker som er nysgjerrige på Jesus i dette sunnimuslimske området?
«Hvordan kan vi få vite om vi er én av Jesu sauer?» spurte Ali, en ung tadsjikisk student, mens vi leste Johannes’ evangelium sammen. Vi var midt inne i et ukentlig bibelstudium med Ali og tre andre sentralasiatiske studenter. Det var godt å se hvordan Alis interesse for Jesus vokste mens vi studerte Bibelen sammen. Han ba om å få en Bibel og leste regelmessig i den. Han tok den også med seg da han reiste tilbake til hjembyen sin for å besøke familien i sommerferien.
Seks uker senere, klar for det nye skoleåret, var Ali tilbake. Uten Bibelen.
Jeg ble litt bekymret og spurte ham hvem som hadde tatt fra ham Bibelen. Hadde han kommet opp i vanskeligheter? Var Bibelen hans blitt konfiskert?
Ali fortalte noe som overrasket oss og ga oss mye håp: Alis søster var ivrig etter å lære mer om Jesus og spurte om å få beholde Bibelen for å kunne lese mer. Videre fortalte Ali oss at hun alltid var på leting etter mer informasjon om Jesus – fortellinger, filmer, musikk, hva som helst. Ali beskrev henne som en «Jesusperson». Hun var fortsatt en god muslim, men opptatt av Jesus.
Jesus fortalte oss at markene allerede er hvite til høst. Selv i et fattig, avsidesliggende fjelland som Tadsjikistan lengter mange muslimer – i likhet med Ali og søsteren hans – etter sannhet og håp. Og de finner det i Jesus.
La oss be:
Om at hjertene hos mange tadsjiker må åpne seg enda mer for de gode nyhetene om Jesus. Og at mange tadsjiker må få muligheter til å møte kristne som kan vitne om Jesus for dem.
For øyeblikket er det svært få troende i Tadsjikistan. Be om at de få menigheter som finnes i landet kan bli styrket og være lydige når det gjelder å dele Jesus med andre. Be om at menighetene vokser i antall og størrelse.
Be om større åndelig lengsel blant tadsjiker, både i Tadsjikistan og Afghanistan, Usbekistan og Russland. Det er svært få troende blant tadsjiker som bor utenlands. Be om at Gud sender flere arbeidere til disse folkegruppene.
Det persiske rom i Islams hus omfatter hele dagens Iran og strekker seg inn i deler av nabolandene Irak, Afghanistan og Tadsjikistan. Innbyggerne i disse landområdene snakker ulike varianter av det gamle persiske språk. De fleste er sjiamuslimer, i motsetning til sunnimuslimene som dominerer resten av Islams hus.
Da Ayatollah Khomeini gjorde Iran til en islamsk republikk i 1979, anså de fleste det som et tilbakeslag for kristentroen. Men det motsatte har skjedd. Millioner av iranere har fått avsmak for strenge religiøse ledere, og hundretusener har vendt seg til Jesus Kristus.
Tusenvis av kristne er blitt arrestert eller tvunget på flukt fra landet sitt, men enda flere lever i skjul i Iran. De samles i undergrunnsmenigheter eller private hjem, med støtte fra kristne satellittsendinger. Denne veksten i antall troende har gjort at flere trofaste vitner, slik som den iransk-armenske kristen Haik Hovsepian, har måttet betale en høy pris.
I 1980 ble Haik Hovsepian innsatt som den første nasjonale biskop i den iranske pinsebevegelsen. Myndighetene tillot etniske kristne, som armeneren Haik Hovsepian, å praktisere sin tro. Men de trakk opp en grense når det gjaldt å dele troen med muslimer. Haik nektet å gi etter for myndighetenes press og sa: «Om vi så må gå i fengsel eller dø for vår tro, gir vi ikke etter.»
Pastor Mehdi Dibaj var en konvertitt fra islam. I 1983 ble Dibaj fengslet uten lov og dom og presset til å fornekte sin tro. Dibaj holdt ut med denne bekjennelse: «Det er ikke bare det at jeg er tilfreds med å være i fengsel til ære for hans hellige navn, jeg er også rede til å gi mitt liv for min Herre Jesu Kristi skyld.» I 1992 dømte en hemmelig domstol Dibaj til døden for å ha konvertert fra islam.
Da biskop Haik fikk høre om dødsdommen, ble han stilt overfor et valg. Som armener kunne Haik la være å si noe og unngå å bli forfulgt, eller han kunne protestere. Haik nektet å snu ryggen til sin bror med muslimsk bakgrunn, og gikk ut offentlig til forsvar for Dibaj i håp om å kunne redde ham. Takket være hans innsats og internasjonale protester ble Dibaj løslatt 16. januar 1994.
Tre dager senere ble Haik bortført fra gatene i Teheran. Den lemlestede kroppen hans ble senere funnet i en navnløs grav, med merker etter 27 knivstikk i brystet. Ved biskop Haiks begravelse talte Dibaj gråtende: «Da Jesus døde på korset, var det bare Barabbas som visste at Jesus døde for hans skyld. Da biskop Haik døde, vet jeg at han døde for meg.»
La oss be:
For flere modige kristne vitner som Haik Hovsepian, som kan bringe evangeliet videre til sjiamuslimene i den persiske verden.
Om større religionsfrihet i det persiske rom, slik at folk kan velge hva de vil tro på.
For irakiske migranter og flyktninger som prøver å etablere seg på nye steder, at de kan bli velsignet i sine nye hjemland og å være til velsignelse for mennesker rundt seg.
Tyrkia er et møtepunkt mellom Europa og Asia. Landet har en komplisert historie som har hatt betydning for begge kontinenter. Tyrkia har kommet helt i fronten i den europeiske flyktningkrisen, og har tatt imot mer enn 1,7 millioner syriske flyktninger på flukt fra krig og ødeleggelse. Tyrkia begynte å ta imot flyktninger fra Syria ved oppstarten av borgerkrigen for 5 år siden, og forventet i utgangspunktet at konflikten raskt ville bli løst. Etter hvert som krigen har trukket i langdrag, har dette skapt spenninger i Tyrkia. Et økende antall flyktninger har havnet i en håpløs og usikker situasjon. De kan ikke reise hjem igjen og er samtidig hindret fra å få arbeidstillatelse eller bosettingstillatelse i Tyrkia.
Tyrkere bekymrer seg over et stadig økende rentenivå drevet av befolkningsveksten og frykten for at IS vil overføre sin konflikt til Tyrkia. Terroristgruppen er mistenkt for å ha stått bak bombeattentatet i Ankara i oktober 2015 der 115 personer ble drept og mange andre ble såret.
Tyrkias stilling i den syriske flyktningkrisen har ført til forhandlinger med EU og FNs sikkerhetsråd om landets langsiktige rolle overfor flyktninger på vei til Europa. Utfallet av disse forhandlingene vil få avgjørende konsekvenser både for tyrkerne og syrerne. Både de som har Tyrkia som sitt hjemland og de som er blitt tvunget til å slå seg ned der står nå ved et veikryss med en usikker framtid.
La oss be:
Om toleranse og tålmodighet for tyrkerne som har tatt imot og hjelper syriske flyktninger.
Om fred i Tyrkia, og at kristne i Tyrkia må gå foran med enhet og kjærlighet.
For flyktningene som har oppholdt seg i Tyrkia i mange år, og som lengter hjem.
Be også om fred i Syria, selv om dette kan synes umulig. Ifølge Salme 46,10 gjør Herren «slutt på krig over hele jorden, han bryter buer og splintrer spyd, han setter fyr på vogner.»
Hunerkongen Attila, Timur Lenk, Gylne horde – de legendariske navnene til de tyrkiske nomadestammene har inngytt frykt i landsbyer på den sentralasiatiske steppen i årtusener. I dag teller etterkommerne etter disse stammene over 200 millioner og kalles usbekere, uigurer, kasakhere, tatarer, turkmenere, aserbajdsjanere og tyrkere. Nesten 160 millioner av disse tyrkiske folkeslagene er muslimer. Sammen utgjør de det rommet i Islams hus som vi kaller «Den tyrkiske verden».
Blant disse tyrkiske folkeslagene er det i dag flere «Jesus-bevegelser» av muslimer som kommer til tro på Jesus. I åpne land som Kasakhstan og Russland møtes de i kirkebygninger. Det er imidlertid mer vanlig at de forfulgte kristne i den tyrkiske verden møtes i hemmelighet i hjemmene. «Vi møter ofte motstand,» fortalte Bek, en usbekisk omvendt muslim i 30-årene, «men vi fortsetter å prise Gud.». Han fortsatte: «Vi sier: Hvis du blir arrestert, takk Gud for at du ikke ble slått. Hvis du har blitt slått, takk Gud for at du ikke ble drept. Og hvis du har blitt drept, takk Gud for at du er i himmelen med Jesus nå.»
Denne takknemlige ånden i møte med motstand har dype røtter blant de troende i den tyrkiske verden. Jeg var vitne til dette en januardag for nesten 30 år siden blant noen pionerer jeg møtte da jeg arbeidet i Tien Shan fjellene i Sentral-Asia. Det var bitende kaldt og lite varme var tilgjengelig i byen hvor tre familier kjempet for å klare seg på 80 dollar i måneden mens de underviste i engelsk på et kommunistisk universitet. Den kvelden introduserte en av lærerne, John, meg for en av sine studenter, Abdullah, en troende med muslimsk bakgrunn fra det uiguriske folket. Abdullah var den første uiguren som kom til tro på Kristus.
«Hvordan ledet du Abdullah til tro?», spurte jeg John. «Det var ikke vi som gjorde det», svarte John, «det var det Den hellige ånd og bønn som gjorde. Abdullah kom til meg i fjor med en drøm som plaget ham. I drømmen ga noen ham en hellig bok. ’Hva kan denne boken være?’ spurte han meg.»
«Jeg var nervøs,» sa John, «i skuffen min hadde jeg et nytestamente som hadde blitt oversatt til det uiguriske språket av svenske misjonærer nesten hundre år tidligere. ’Kan dette være boken i drømmen din?’ spurte jeg og ga den gamle boken til Abdullah. Abdullah åpnet den og sa, ‘Å, det er det gamle skriftspråket. Faren min lærte meg å lese det.’ Jeg ga boken til Abdullah. Noen uker senere kom han og fortalte at han hadde funnet Jesus som Herre og Frelser.»
«Ser du,» smilte John, «Bønnene fra Guds folk og Den hellige ånd ledet Abdullah til Jesus.»
La oss be:
Be for de forfulgte kristne med muslimsk bakgrunn i den tyrkiske verden, om mot, fellesskap og oppmuntring i troen.
Be om modige misjonærer som kan ta evangeliet til hvert av den tyrkiske verdens 227 muslimske folkegrupper.
Be om større frihet i nasjonene i den tyrkiske verden, så frykten for å bli arrestert, slått og drept ikke skal skremme de som søker.
Omsider fant hun arbeid, og nå sender hun penger hjem til sine foreldre med jevne mellomrom. Bilol tilbringer tid i begge hjemmene til sine besteforeldre, som ligger bare noen hundre meter fra hverandre i landsbyen. Men mye av tiden vokser han opp uten den omsorgsfulle oppmerksomhet og de stabile omgivelser som et barn trenger.
Mennenes mødre spiller en stor rolle i den kirgisiske familiestrukturen, og de kontrollerer alt. Svigerdøtre blir ofte behandlet som slaver. Dersom de ikke blir gravide i løpet av de første to årene i ekteskapet blir ofte ektemannen tvunget av sin mor til å forlate sin kone og gifte seg på nytt. I tillegg er enda bruderov veldig vanlig, spesielt på landsbygda. Unge kvinner kan bli kidnappet og tvunget til å gifte seg med en de ikke kjenner. Mange Kirgisiske koner som opplever desperate situasjoner ser på selvmord som eneste utvei.
Vi var midt inne i et ukentlig bibelstudium med Ali og tre andre sentralasiatiske studenter. Det var godt å se hvordan Alis interesse for Jesus vokste mens vi studerte Bibelen sammen. Han ba om å få en Bibel og leste regelmessig i den. Han tok den også med seg da han reiste tilbake til hjembyen sin for å besøke familien i sommerferien.
Tyrkia begynte å ta imot flyktninger fra Syria ved oppstarten av borgerkrigen for 5 år siden, og forventet i utgangspunktet at konflikten raskt ville bli løst. Etter hvert som krigen har trukket i langdrag, har dette skapt spenninger i Tyrkia. Et økende antall flyktninger har havnet i en håpløs og usikker situasjon. De kan ikke reise hjem igjen og er samtidig hindret fra å få arbeidstillatelse eller bosettingstillatelse i Tyrkia.