Vår venn, studenten Mahumud, inviterte oss til sitt hjem for Korban-festen, også kalt Eid al Adha. Her minnes Abrahams villighet til å ofre sin sønn. Vi begynte med deilig parfymert te ved et bord som bugnet av søtsaker, frukt og nanbrød. Vertskapet gav oss vann til å vaske hendene, menn og kvinner hver for seg. De helte vannet og gav oss rene håndklær.
Så begynte vi å spise! Høytidelig brøt Mahmuds far et nan-brød og delte ut biter som vi dyppet i en gryterett av grønnsaker og kjøtt fra et lam som var ofret tidligere på dagen. Dette ble fulgt av hjemmelagde nudler og dermed trodde vi at måltidet var ferdig. Men nei! Gresskar og en slags raspeballer med kjøtt ble servert like etterpå, og vi angret på at vi hadde spist oss mette allerede. Noen timer senere, da vi hadde begynt å lure på om vi var blitt for lenge, kom hovedretten: store fat med ris og kokt lammekjøtt!
Deretter, på signal fra Mahmuds far, holdt alle ut sine hender mens han ba takkebønnen. Til slutt sa alle «Amin» og strøk hendene over ansiktet.
Tradisjonell uigur-gjestfrihet er overveldende. Måltider og gjestfrihet er en måte å vise oss ære og vennskap. Som gjester forsøkte vi å glede og ære dem tilbake ved å gi utrykk for oppriktig takknemlighet.
Dette måltidet fant sted for noen år siden. I dag er uigurene utsatt for hard undertrykkelse og forfølgelse. Som en religiøs minoritet i en stor nasjon er deres kultur utsatt for store kulturelle og politiske spenninger.
INSPIRASJON TIL BØNN:
- Høys 2,4 sammenligner en bankettsal (et vinhus) med kjærlighet. Be at Guds kjærlighet får være som et banner over uigurene.
- Uigurene er en undertrykt minoritet i Kina. Be om at kinesiske kristne skal nå ut til dem.
- «Festmåltidet har jeg gjort i stand. … Gå derfor ut og innby til bryllupet alle dere finner.» La deg inspirere av Matt 22,1-14 når du ber for uigurene.
Denne type bygning kalles gongbei av kinesiske muslimer som hui, dongxiang og bao’an, mens i Xinjiang er det kjent som maza. Dette er et arabisk sufi-begrep som refererer til et minnesmerke for sufi-hellige.
Han fortalte meg at faren hadde vært nødt til å låne penger fra venner og slektninger, og dessuten solgte han riskakebutikken. Xiaoma tok også opp et lån for å kjøpe bil, og oppfylte dermed kravet til medgift. Etter bryllupet ville de nygifte flytte til det sørlige Kina, starte en bedrift og betale tilbake gjelden. Han fortsatte begeistret å beskrive drømmen sin: «Jeg skal spare nok penger til å kjøpe et hus til kona mi og barna mine. Så skal jeg invitere de gamle foreldrene mine til å bo med oss!»