Hui-folket teller over 10,5 millioner og bor primært nordvest i Kina. Om en hui-familie inviterer en ikke-hui inn som gjest ansees det som en ære og et uttrykk for tillit.
En hui skal helst servere te i en tekopp med lokk, om de har råd til det. I tillegg til teblader kan man tilsette så mange som åtte ingredienser i teen. Det kan være alt fra kandissukker, tørket frukt eller svisker, til tørkede blomster slik som krysantemum eller roser. Teen kalles «åtte skatters te».
Vertskapet sitter sjelden med gjestene sine, men står på siden og serverer. Hui-folket sløser aldri med maten. Til og med smuler fra bordet blir kostet opp inn i hendene og spist eller gitt til dyrene.
Teen kalles «åtte skatters te»
Jeg var en gang invitert til selskap hjemme hos noen hui-venner. Jeg ble ansett som «æresgjest» og satt sentralt ved bordet. Etter mange deilige retter, ble den siste retten satt på bordet, en stor og saftig kylling. Alle så på meg og sa at før de kunne forlate huset måtte jeg, som æresgjest, spise stjerten. Dette var en uvant opplevelse for en utlending.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Hui-kultur er en ære og skamkultur. De vil gå så langt som å ta opp lån for å kunne gjøre ære på gjestene sine og for å unngå skam. Be om at de må finne frihet fra frykten for skam og fra jaget etter ære.
Hui-folket er svært gjestfrie. Be om at kristne arbeidere kan få gode møtepunkter med hui. Må de få etablert gode relasjoner der de kan dele evangeliet i kjærlighet.
Be om at åndens frukt må bli tydelig hos huifolket, Gal 5,22.
Det vakre fjellområdet mellom Svartehavet og Det kaspiske hav er en del av Europa. På tross av dette bor noen av de minst nådde muslimske folkegruppene her. De snakker 45 forskjellige språk, hvor noen av dem er blant de vanskeligste språkene i verden. Den isolerte beliggenheten ved fjellene har bidratt til å holde liv i gamle tradisjoner, som f.eks. blodhevn, helt fram til i dag. Folket har mistro til fremmede og er skeptisk til all forandring. Den kulturelle og politiske situasjonen gjør det ekstremt vanskelig for utlendinger å bo og tjene Kristus der. Hvis man spør kaukaserne hva de er redde for, vil de som regel svare «ingenting». Men, i et ærlig øyeblikk kan de komme til å nevne tre bestemte ting som alle er forbundet med kulturelle symboler:
Frykten for å tape ære: Den kaukasiske dolken er alltid klar til bruk for å forsvare egen eller familiens ære.
Frykten for onde ånder: Kaukasierne er redde for at noen skal kaste forbannelse over dem, eller bli hjemsøkt av djinner, som er åndelige vesner. For å hindre at ånder finner inngangen til huset, henges det en tekanne opp-ned over inngangsdøren.
Frykten for å bli kastet ut av Ummaen (det muslimske trossamfunn):
På samme måte som en enkelt tråd i et vakkert teppe ikke er noe i seg selv, har individet ingen betydning uten å være en del av samfunnet som helhet.
Be for dem
Frykten for skam fører til vold – og lidelse. Be om en forvandling i denne kulturelle overbevisningen.
Jesus kom for å sette oss fri. Be om at kaukaserne må bli fylt av «den fullkomne kjærlighet som driver frykten ut». (1 Joh 4,18)
Be om at det kaukasiske samfunnet får muligheten til å bli kjent med læren om Jesus.
For flere år siden ga en amerikansk tenåring en Bibel til en saudiarabisk venn. Den lå flere steder i huset, ulest, inntil den saudiarabiske tenåringens far, Ahmed, en dag fant den og begynte å lese i den. Ahmed hadde bedt Gud om å åpenbare sannheten til han, og når han begynte å lese sidene i Injil (Det nye testamentet) ble han berørt i hjertet og begynte å forstå at dette var Guds Ord – sannheten han hadde lett etter hele livet.
Det er ikke en liten ting å forandre din tro i Saudi Arabia
Ahmed leste gjennom Bibelen to ganger. Han begynte å snakke med sin kone om disse tingene, men kona truet med å forlate han dersom han konverterte. Det er ikke noen liten ting å bytte tro i Saudi Arabia. Straffen for å velge å følge Kristus er alvorlig. Myndighetene har lovlig rett til å fengsle, slå og drepe den som konverter bort fra islam. Ikke bare det, men familiene er så fortvilede og skamfulle over en slektning som konverter at de ofte vil isolere, slå og til og med drepe den som har konvertert for å gjenopprette familiens ære.
Det kreves stort mot til bare å tenke annerledes om tro i et land som Saudi Arabia, som er kjent som islams fødested, med ekstrem stammelojalitet og strenge religiøse lover. Men ingen har ennå funnet en måte å kontrollere deres ånd som lengter etter å kjenne Guds veier for sitt eget liv. Mange finner måter å følge Jesus også innenfor saudisk kultur.
Be for ledere og lovgivere i Saudi Arabia at de må tillate mer religiøs frihet i sin nasjon.
Enhver kvinne i Saudi Arabia har en mannlig formynder – ofte en far eller ektemann, av og til en bror eller sønn – som har makt til å ta en rekke livsviktige avgjørelser på deres vegne. Be for kvinner som protesterer mot slik urett og søker mer frihet.
Til tross for ulikheter i kultur og erfaringer er saudiske menns hjerter akkurat som andre menns. Be for dem på samme måte som du ville bedt for menn i din familie.
Jeg vokste opp i et muslimsk samfunn der hverdagen ble styrt av skam og ære, og allerede som barn lærte jeg at jeg burde unngå oppførsel som kunne føre til sladder om meg blant de andre kvinnene i lokalsamfunnet. En dag overhørte jeg en gruppe «tanter» som snakket om en bekjent som hadde fått lov til å begynne på universitetet. Der hadde hun klippet håret og giftet seg med en mann uten at foreldrene visste det. Utfra reaksjonen deres trodde jeg først at han var en ikke-muslim, men de fortsatte med å beskrive ham som en arabisk muslim med advokatutdannelse. Jeg ble forvirret over sladderen og skammen det førte over den familien.
Jesu budskap er at Gud både kan og vil løfte oss opp fra vår lave stilling og gi oss stor ære
Izzat (ære) og sharm (skam) er i ferd med å bli velkjente ord selv i kulturer som ikke praktiserer disse konseptene, takket være medie dekningen av forbrytelser som begås på grunn av ære. Vestlige som arbeider blant muslimer vil ofte høre ordene ære og skam, men de forstår ikke alltid fullt ut hva de innebærer. Mange steder i den muslimske verden er det gjennom skam og ære at samfunnet kontrollerer barn og voksnes oppførsel. Lederne i en stamme eller religiøs gruppe bestemmer hvordan skam og ære skal defineres, og slik presser de folk til å føye seg etter det som regnes som akseptert oppførsel.
Dette skjer også i ikke-muslimske kulturer. I Vesten blir lovene brukt til å få folk til å føle seg skyldige, og visse kriminelle blir fryst ut av samfunnet. Vi gjør dette for å beskytte oss mot negativ påvirkning på samfunnet vårt. Men Jesu budskap er at Gud både kan og vil løfte oss opp fra vår lave stilling og gi oss stor ære (Matteus 5,3). Dette er gode nyheter for dem som lever i kulturer basert på skam.
I 1. Samuelsbok 2,8 står det at Gud «reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen. Han lar dem sitte blant stormenn og gir dem en ærefull plass.» Be om at disse gode nyhetene må bli åpenbart i kulturer der de ikke er kjent.
Be Gud om å åpne dine egne øyne, så du kan forstå skam og ære og hvordan du kan reflektere Gud, som sier: «Se, på Sion legger jeg en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.» (1. Peter 2,6)
Be for de som kjemper for rettferdighet for ofrene av ære-baserte forbrytelser. Be for de du kanskje kjenner som arbeider med dette eller er berørt av det.
Hvis man spør kaukaserne hva de er redde for, vil de som regel svare «ingenting». Men, i et ærlig øyeblikk kan de komme til å nevne tre bestemte ting som alle er forbundet med kulturelle symboler:
Det er ikke noen liten ting å bytte tro i Saudi Arabia. Straffen for å velge å følge Kristus er alvorlig. Myndighetene har lovlig rett til å fengsle, slå og drepe den som konverter bort fra islam. Ikke bare det, men familiene er så fortvilede og skamfulle over en slektning som konverter at de ofte vil isolere, slå og til og med drepe den som har konvertert for å gjenopprette familiens ære.
Mange steder i den muslimske verden er det gjennom skam og ære at samfunnet kontrollerer barn og voksnes oppførsel. Lederne i en stamme eller religiøs gruppe bestemmer hvordan skam og ære skal defineres, og slik presser de folk til å føye seg etter det som regnes som akseptert oppførsel.