Dag 17 (22. mai) – Sorg og sukker i Marokko

Marokkansk kultur er vel kjent for sin gjestfrihet, noe som kan legge et stort press på familiene. I vanskelige tider, som ved bortgangen av et familiemedlem, kan det bli spesielt tungt.

Da jeg bodde i Marokko, døde moren til min nabo. Jeg banket på døren hennes og gav henne en eske med sukkerbiter. Sukker er en passende gave for å uttrykke medfølelse for de som sørger i marokkansk kultur.

foto: Katelyn H

Naboen min tok sukkeret inn på kjøkkenet og kom ut med en kanne mint-te, den tradisjonelle drikken i Marokko for alle begivenheter. Hun tok noe av det samme sukkeret jeg nettopp hadde gitt henne og gav det tilbake til meg blandet i teen. Selv i sorgen sluttet hun ikke å vise gjestfrihet til meg, en fremmed fra en annen kultur som ikke kunne snakke språket hennes godt. Hun viste meg varme og gjestfrihet selv i hennes mest vanskelige dager.

Sukker er en tradisjonell gave, men døden er langt fra søt for muslimske familier. Det finnes ingen sikkerhet for frelse eller garanti for at de vil komme til paradis etter døden. Dødens bitre stikk kan få muslimer til å tenke på deres egen evighet og noen blir av dette drevet til å søke det evige livet som finnes i Jesus. Måtte de smake og se at Han er god!

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Be for muslimer i Marokko, spesielt kvinner. Måtte de forstå at Jesu åk er godt og Hans byrde lett (Matt 11,30).
  • Be om at marokkanske kristne må være oppmerksomme på deres muslimske naboer i sørgetider og bruke muligheten til å vise omsorg og kjærlighet.
  • Mange muslimske land forhindrer at Bibelen blir tilgjengelig for deres innbyggere. Be om at marokkanere får tilgang til Guds ord, så de kan få erfare hvor god Hans sannhet er (Salme 119,103).

Dag 12 (17. mai) – Masalit-folket i Sudan

Etter flere timers kjøring ankom vi, ved solnedgang, en støvete landsby på grensen mellom Sudan og Chad. Smil og røyk fylte gatene, og moskeens bønnerop hørtes over stråtakene. Fulle av glede og forventning ankom vi to små hytter omringet av en lav innhegning. Det hadde gått lang tid siden vi sist var hjemme.

Vi tilhører masalit-folket, en av de største og fattigste folkegruppene i Darfur, som er en av verdens minst nådde regioner. Darfur er hjemtraktene til over åtte millioner mennesker og flere titalls muslimske folkegrupper. Krig har herjet landet, og masalit-folket er nå spredt over store områder. Noen er flykninger i Vesten, andre utfordret Middelhavet i små båter, drevet av store drømmer. Noen drar nordover og inn i Sahara på jakt etter gull, mens andre migrerer til slummer i Afrikas storbyer. Likevel glemmer vi ikke hvem vi er. Vi tar med oss vårt hjemland og vår arv, og har alltid en drøm om å returnere.

«Kinde!» hilser vi ei gruppe som sitter i skyggen av et tre. Først overraskelse og så begeistring fyller folkemengden. For tolv år siden forlot vi hjemmet som barn. Nå har vi returnert som menn. Naboer samler seg, sauer blir slaktet og trommer gjort klare. Den natten feirer vi som i de gode gamle dager. Vi drikker kirimta og hopper så høyt som stjernene helt til de forsvinner i soloppgangen.

I slike minnerike øyeblikk glemmer vi våre sorger, men vi kan ikke glemme for lenge. Masalit-­folket trenger dine bønner.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Be om at masalit-folket vil kunne bygge opp det som er ødelagt, og bli forsonet med dem som har gjort urett mot dem.
  • Be om regn dette året, så det blir innhøsting og ikke hungersnød.
  • Be om at Guds velsignelser må falle som regn, slik at masalit-folket kan «forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1 Pet 2,9)

Dag 1 (6. mai) – Fulaniene i Sahel

Fulaniene er verdens største nomadefolk

Gårdagens oppvask ligger i en haug utenfor døra til Issatas jordhytte. Det er soloppgang og sanden glitrer i dagslyset. Gjestene som dukket opp for tre måneder siden sover fortsatt i teltet midt på plassen. De sovnet etter forfriskninger i form av avkjølt hibiscussaft, couscous av hirse og fiskebladstuing. Issata reiser seg, vasker ansiktet, hendene og føttene og bøyer seg i bønn.

Issata er en fulanidame. Fulaniene er verdens største nomadefolk og Afrikas største unådde folkegruppe. Befolkningen på 35 millioner vandrer fra øst til vest i Afrika på tvers av Sahel-regionen. Issata, som fulanidamer flest, lever 9 – 10 måneder i året uten sin mann.

Mennene reiser bort som gjetere eller handelsmenn, mens kvinnene blir igjen i deres små landsbyer og venter på at de skal komme hjem. Det som er fokuset i Issatas liv er koddirgal – gjestfrihet – som er den viktigste verdi i fulanienes kultur. Hun spør aldri en gjest hvor lenger han skal bli, heller ikke om bidrag til husarbeidet eller matutgiftene. Hun er raus i sin tjeneste fram til gjestene drar, enten det handler om timer eller år. Slik bare er fulaniene, og Issata er et nydelig eksempel på denne grenseløse velkomsten.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Be om Guds beskyttelse, forsørgelse og fred for fulanikvinner som står alene tilbake i landsbyene sine. Måtte de ligne enken fra Sarepta, som prioriterte Gud ved å tjene profeten Elia (1 Kong 17,7-15).
  • Be at evangeliet må reise sammen med de 35 millioner fulanier som forflytter seg på kryss og tvers av Afrika.
  • Be at fulaniene, når de praktiserer gjestfrihet, må oppleve et møte med Ham som sa «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp 3,20).

2018 – Dag 26 (9. juni) – Berbernes fibula-smykker sør i Marokko

Når man drar gjennom det sydlige Marokko er det vanskelig å unngå dette symbolet. Berbererenes fibula er en gammel brosje som brukes på mange måter i det daglige livet. Berber-folket er de innfødte innbyggerne i Nord-Afrika, spredt fra Egypt i øst til Marokko i vest. Tashlhit-talende berbere sør i Marokko er en av tre berber-folkegrupper i landet.
30dagers_Page_32_Image_0002I dag kan du også se dette symbolet på inngangsdører, smykker, tepper og keramikk. For noen er det bare håndlaget kunst, et minne om deres historiske berberrøtter som går helt tilbake til førislamske tider. De som har kommet til tro på Jesus ser korsets tegn skjult i deres fibula-smykker. For dem er det en daglig påminnelse om at det er håp og frelse tilgjengelig for deres folk.
Mer enn 6 millioner muslimske berbere bor i Sør-Marokko. Det er et vakkert land som tiltrekker seg mer enn 10 millioner turister hvert år.
30dagers_page_32_image_0001-e1525637165572.jpgDessverre blir de fleste turistene sett på som representanter for kristendommen. De fornærmer mange av lokalbefolkningen ved deres bekledning og atferd slik at folk ikke blir tiltrukket av denne utenlandske troen i det hele tatt.
Berberene er stolte av sin historiskearv og identifiserer sterkt med symboler som deres fibula. Imidlertid er det veldig få Jesus-vitner som kan peke på dens dypere betydning. Kan dette være en måte å dele evangeliet?

Be for dem

  • Be om at berber-folket sør i Marokko må bli kjent med Jesus, den Salvede på en relevant, livsforvandlende måte – kanskje med pekere til deres egen sammenheng og kultur!
  • Be om at de få som kjenner og følger Jesus allerede må bli styrket i deres tro og bli forløst til å velsigne deres folk.
  • Be om at flere arbeidere for evangeliet skal komme og studere berber-språket og kulturen slik at flere kan høre og erfare De gode nyhetene.

2018 – Dag 13 (27. mai) – Tunisia – minaretens hjemland

En minaret er et tårn som ligger ved siden av en moské, der bønneropene tradisjonelt sett kommer fra. Moskéer kan ha en eller flere minareter, og deres varierende utseende er et uttrykk for lokal smak og behag.
kairouan-tunisia-07Den eldste minareten i verden i dag er i moskéen av Kairouan, i Tunisia. Dets form ble inspirert av det berømte fyrtårnet i Alexandria i Egypt. Dette fyrtårnet ble en modell som ble kopiert over hele den muslimske verden (til opplysning så kommer ordet minaret fra manara, eller «lystårn» på arabisk).
Tunisierne er kanskje ikke de som fremstår som de største oppfinnerne, men dette lille landet med sine 11 millioner innbyggere har stått for mange konsepter som har slått an – fra ordet ´treenighet´(av Tertullian in Karthago omkring 200 e.kr), til en teologisk nytolkning av muslimsk tradisjon for å gå bort ifra polygami både juridisk sett og i praksis (introdusert av Tahar Haddad rundt 1930).
Tunis, 2012. Image credit: Rabii Kalboussi, Tunisia LivePolitisk sett, når Tunisierne i 2011 fredelig demonstrerte mot det autoritære styret, førte det til omveltninger i mange deler av den arabiske, kurdiske og tyrkiske verden. Tunisia gav et eksempel på at et slags sekulært demokrati kunne ta makten tibake fra politiske islamister uten å ha et kupp (Nobels Fredspris i 2015 anerkjente denne tilnærmingen som en god modell).
For ikke så lenge siden, begynte tunisiske akademikere å gi sin tilslutning eller aktiv støtte til arbeid med bibeloversettelse. Dette har hatt stor innflytelse i mange nasjoner der muslimer har blitt oppmuntret til å forholde seg til Bibelen.

Be for dem

  • Be om at Tunisia må fortsette å være et eksempel på fred, frihet og fremgang i regionen.
  • Be om at tunisierne må klare å stå i det sosiale presset og at det blir vanlig å være interessert i Jesus.
  • Be for Kristus-etterfølgere som er i prosess for å forstå hvordan man følger Jesus i den kulturen de kommer fra.

 

Finn ut mer

Følgende nettsted (på engelsk) har mer informasjon, historier og forslag til bønn for alle unådde 
folkeslag i Tunisia.
www.pray4tunisia.com

2017 – Dag 17 (12. juni) – Ishelhayn-folket i Marokko

Over 4,5 millioner ishelhayn-berbere bor i Marokko. De finnes mest sør i landet, både sør og nord for de høye Atlasfjellene, som de kommer fra, selv om mange har flyttet ut til byer utenfor regionen. Mange fra Ishelhayn bodde på de marokkanske slettene før araberne invaderte i det åttende århundret. Da flyttet de fra slettene til fjellene, der de etter hvert gikk over til islam, samtidig som de opprettholdt mange av sine egne tradisjoner.
De tradisjonelle hjemmene til ishelhayn-folket er bygget av steiner eller jord, og har flere rom rundt en gårdsplass i midten, og et spesielt område som blir holdt ryddig og fint for gjester. De jobber ofte i små butikker som blir kalt hanuts. Disse er åpne til alle tider på døgnet og selger et bredt utvalg av varer, og ellers driver de lagerhus som supplerer hanuts.
Berber family in the Atlas Mountains of MoroccoØkonomisk sikkerhet er viktig for ishelhayn-folket. De arbeider hardt for å sikre familiens fremtidig økonomi og for å være respekterte medlemmer i samfunnet – det vil si å bli gift, få barn og være et godt familiemedlem. En venter at barn hedrer sine foreldre og følger deres tradisjoner, selv om mange unge mennesker flytter ut av landsbyene for å arbeide, etter hvert som verden forandrer seg.
Akbal er en typisk ung ishelhayn-mann. Han flyttet nylig fra familiehjemmet til byen Rabat, der han fikk jobb, og sparer for å kjøpe seg sitt eget hus. Akbal oppdaget nettopp et satellitt TVprogram som diskuterer kristendom, og det har gitt han mange spørsmål. Familien hans er muslimsk, men er mer opptatt av forretninger enn religion, og de praktiserer ikke mye annet enn Ramadan og helligdager. Akbal har tenkt på Gud, og hva det betyr å tro på han, men han vet at familien hans vil skamme seg over han dersom han beslutter å følge en annen tro.
hvordan

  • Be for ishelhayn-familiene. Som alle andre, er de opptatt av økonomisk trygghet og familiens ære.
  • Ishelhayn-berberne er interesserte i å lære om ulike livssyn. Be at de må ha mulighet til å høre om Jesus gjennom satellittkanaler eller ved å møte troende.
  • At de få kristne i dette området må være levende eksempler på Jesu kjærlighet og Kristi vei.

(Merk: Ishelhayn-folket er også kjent som ishilhayn, sør-shilha eller souss-berbere.)

2017 – Dag 2 (28. mai) – Andalusierne i Zaghouan i Tunisia

Fjellbyen Zaghouan ligger sju mil sør for Tunis, hovedstaden i Tunisia. De fleste av de 40000 innbyggerne i området regner seg som etterkommere av muslimene i Andalusia, som ble tvunget til å flykte da spanjolene fordrev muslimene i det 17. århundret. Enkelte blir overrasket over å høre at islam var svært utbredt i Spania i hele ni århundrer.

 Etter revolusjonen i 2011 er mange tunisiere usikre på hvilken rolle landet skal spille i verden

Både drosjesjåfører, butikkeiere og mødre som er ute med barna sine vil gladelig fortelle deg om den stolte historien deres. De forteller om flukten til Zaghouan og hvordan de skjulte de mest verdifulle skattene sine i små, runde, hvite søtsaker for å unngå å bli ranet på den strevsomme reisen. I dag er Zaghouan berømt for de små, runde bakverkene kaak warka, som er laget av deig og mandler blandet med rosevann.
30dagersbonn2017_Page_09
Zaghouan er et populært reisemål for tunisiere. Besøkende kan snuble over storslåtte romerske ruiner, og fjellsidene er vakre og dekket av skog. Om vinteren kommer det ofte snø på fjelltoppene. Tidligere ble området også besøkt av utlendinger, men etter terroristangrepene i 2015 har turismen i Tunisia lidd kraftig, og mange hoteller har stengt dørene. Lokalbefolkningen er redd for at turistene ikke skal vende tilbake. Etter revolusjonen i 2011 er mange tunisiere usikre på hvilken rolle landet skal spille i verden, og de stoler ikke på den nye regjeringen.
Da den romerske keiseren Hadrian regjerte, ble det bygget en 13 mil lang akvedukt for å føre vann fra Zaghouan til byen Karthago, og vanntempelet ruver fremdeles majestetisk i åssiden der kilden lå. Kilden er i dag for det meste tørr, men tempelet er en påminnelse om hvor stor åndelig betydning vannet hadde i dette tørre landet. Et bønneteam besøkte nylig området og ba om at livet atter en gang måtte få velle frem fra Zaghouan, og at dette tørre og golde landet måtte finne sitt håp i «kilden til evig liv».
hvordan

  • Be om at de som har mistet levebrødet på grunn av nedgangen i turistbransjen kan finne andre måter å forsørge familiene sine på.
  • Be om stabilitet og fred i Tunisia, og om visdom for landets ledere.
  • Be om at strømmer av levende vann må flomme både innover og ut fra Zaghouan, slik Jesus beskriver det i Johannes 4.

 

2016 – Dag 30 (5. juli) – Bevegelser

Broer for Gud: Institusjon eller virus?

800px-St_Louis_Cathedral_-_Carthage_-_Tunisia_-_1899
Den imponerende St Louis-katedralen ble bygd i 1884 i Karthago, Tunisia. Fyrsten av Tunis ga tomta til Frankrike og katedralen skulle deretter være kirkens hovedsete for hele Afrika. Alle forventet at denne bysantinsk-mauriske bygningen med svevende kupler, glassmalerier og en klokke på 6 tonn skulle forankre kristendom i Nord-Afrika i tusen år. Men bare 100 år senere var det slutt på gudstjenester i katedralen og bygningen ble i stedet brukt som konsertsal og samfunnshus under sitt nye navn «Akropolium».
Bygninger fører ikke til en Jesus-vekkelse. Sett fra verdens synspunkt er «kristne» bygninger og institusjoner bevis på framgang og seier mens deres fravær beviser fravær av åndelig liv. Men dette er ikke tilfellet.
I et naboland i Nord-Afrika intervjuet jeg over to dusin menighetseldste i et helt alminnelig kirkebygg. Alle hadde muslimsk bakgrunn og ville fortelle sine historier om nytt liv i Kristus og hvordan evangeliet spres i hele dette landet i Nord-Afrika. Katedralens tap har ikke forhindret Jesus-vekkelse i denne regionen.
Kristen misjonsvirksomhet har lenge gitt etter for fristelsen til å etablere kirkebygg, sykehus og skoler i håpet om at disse kommer til å være «utposter» i Guds rike. Men sannheten er at Guds rike kommer når menn og kvinner blir født på nytt og blir etterfølgere av Herren Jesus i lydighet. Jesus-vekkelser finner sted når menn og kvinner hører og lever etter evangeliets budskap. Bevis for Guds rikes framgang finnes ikke i bygninger eller institusjoner men i evangeliets spredning som ild i tørt gress som fører til forvandlet liv, formidling av budskapet til andre og forsamlinger hvor Guds ord studeres i felleskap. Bygninger kommer etterpå.
ST02-014a
Evangeliet spres nå som et virus i Nord-Afrika på samme måte som det i gamle tider gjennomsyret Romerriket. Det er på denne måten at budskapet spres i muslimverden i dag. Bygninger, katedraler, sykehus og universiteter følger, men går aldri forut for en virus-lignende Jesus-vekkelse.

La oss be:

  • Om at kristne forstår Guds rike som samfunn av gjenfødte Jesusdisipler, ikke som bygninger eller institusjoner.
  • Om at ressurser investeres i forkynnelsen av evangeliet i ord, gjerning og disippelopplæring heller enn i bygninger og institusjoner.
  • For Jesus-vekkelsen som er i gang både i Nord-Afrika og andre plasser i den muslimske verden hvor evangeliet spres fra munn til munn på en måte som forvandler tusener.

2016 – Dag 2 (7. juni) – Nord-Afrika

Det nordafrikanske rom: Guds Lam

30dagersbonn2016_Page_10Nord-Afrika var et levende senter for kristendommen i århundrer før islams armeer inntok området og tvang innbyggerne under seg på 600-tallet. Islams sharia overtok sakte de gamle kristne samfunnene og etter hvert hadde området en av de mest konsentrerte muslimske befolkningene i hele Islams hus. I dag utgjør Nord-Afrikas 100 millioner muslimer 98-100 prosent av befolkningen i Mauritania, Vest-Sahara, Marokko, Algerie, Tunisia og Libya.
Nord-Afrika har opplevd mange erobrere gjennom historien. Alle har satt sitt preg på befolkningen, men det er araberne som fortsetter å dominere både myndighetene og det religiøse livet. Etter at det ble slutt på den europeiske koloniseringen av Nord-Afrika på 1900-tallet, har nordafrikanske regjeringer brukt arabisk kultur, inkludert islam, til å forene sine nasjoner og holde stand mot videre utenlandsk innflytelse. Men i hver nordafrikansk nasjons hjerte er et sta og utholdende urfolk, berberne. Deres røtter går lengre tilbake i tid enn antikken. For berberne er Nord-Afrika deres hjemland.
Til tross for århundrer med kulturell undertrykkelse, er det fortsatt minst 19 ulike grupper av berbere i Nord-Afrika, med 30-40 millioner mennesker som snakker berbisk. Disse gruppene varierer fra rifkabylene i Marokko (4-6 millioner) og kabylene i Algerie (5-6 millioner) i nord, til tuaregnomadene i Saharaørkenen (1,2 millioner).
Selv om antallet kan være vanskelig å anslå, vitner tilstedeværelsen av nye kristne menigheter på mange steder i Nord-Afrika om at flere og flere gir sitt liv til Kristus, han som la ned livet sitt som den gode hyrden. Når jeg reiser gjennom landsbyene i de berbiske fjellene og besøker hjem og menigheter av troende, ser jeg ofte innrammede bilder av Jesus som den gode hyrden. Under bildene står det skrevet på berbisk: Den gode hyrde legger ned sitt liv for sauene. En berbisk kvinne ved navn Zeinab forklarte for meg: «Hyrden betyr så mye for oss, fordi vi er et folk som har sauer. Vi vet hvordan hyrden må elske sauene og holde dem tett til sitt hjerte.»
Disse berbiske troende er ikke lenger sauer uten hyrde. De har funnet hyrden, og hører hans røst.

La oss be:

  • Be om at de voksende kristne bevegelsene i Nord-Afrika fortsetter til tross for myndighetenes forsøk på å fremme arabisk kultur og islam.
  • Be om at den nye berbiske oversettelsen av evangeliene vil vekke opp troen hos berberne, Nord-Afrikas urfolk.
  • Bibeloversettelse, sendinger på radio og satellitt TV, samt lokale vitner alle bidrar til gjenoppdagelsen av den ny-gamle kristentroen i Nord-Afrika. Be for arbeiderne som kommuniserer evangeliet.