Libya er et land rikt på naturressurser, men ødelagt av borgerkrig og væpnede konflikter. Disse har forårsaket massiv emigrasjon samt økonomiske vanskeligheter og store lidelser for de som er igjen i landet. Det er også utfordrende åndelig, ettersom det å følge Jesus i dette strengt muslimske landet medfører trussel om å bli straffet med døden.
Mer enn 500 menn, kvinner og barn druknet i juni 2022 i et forsøk på å komme seg over Middelhavet til Hellas i en overbelastet båt. Båten var stappfull av migranter som søkte asyl i Europa fra Egypt, Syria, Pakistan, Palestina og andre land. Menneskesmuglere i Libya hadde lagt til rette for å frakte dem til Hellas, men båten var i dårlig stand og altfor mange mennesker ble stappet inn i den. Allerede den andre dagen av seilasen gikk de tom for mat og vann, ifølge overlevende. Flere hadde allerede dødd før båten gikk ned den femte dagen og hundrevis druknet.
Bashir sitter i skyggen foran foreldrenes hus og lager tradisjonell te. Han bor i en av de saharawiske flyktningleirene i ørkenen sørvest i Algerie. Han og landsmennene hans føler seg glemt av verden. Etter at Spania forlot sin koloniale okkupasjon av Vest-Sahara i 1975, annekterte Marokko og Mauritania territoriet. Dette førte til en langvarig krig som tvang tusenvis på tusenvis av saharawier på flukt fra hjemlandet til Algerie. Rundt 180 000 saharawier har vært strandet der siden 1991 i det som har blitt en av de eldste flyktningleirene i verden. Det fins lite mat, medisinsk behandling eller utdanning. Hver dag er en kamp for å overleve.
Mitt navn er Fatima. Jeg er født i Marokko, men har berbisk bakgrunn. Mine foreldre ga meg og mine elleve søsken en muslimsk oppdragelse. Jeg markerte ramadan hvert år og ba hver dag sammen med min far.
Ja’alin-folket stammer fra en av verdens eldste kjente sivilisasjoner. Deres slektstavle kan føres tilbake til profeten Muhammed og de var opprinnelig nubiere som ble innlemmet i den arabiske kulturen. I dag er ja’alin-folket den største gruppen av arabere i Sudan.
Bønneaksjonen 30 dagers bønn for verdens muslimer begynte i 1992. Det var et tiår med økende bønnemobilisering. Samtidig ble kristne vekket opp til å elske verdens muslimer og dele evangeliet med dem. Blant det som var mest spennende på 90-tallet var den nye bølgen av utsendinger fra Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Hassan var på vei til en av de nyåpnede kafeene i Tripoli. Tripoli har et bredt tilbud for de som vil ha kaffe, men han likte de åpne og moderne kafeene bedre enn de trange, bråkete stedene i de eldre delene av byen. På de nye kafeene var det også større sannsynlighet for å treffe unge mennesker – til og med unge kvinner.
Marokkansk kultur er vel kjent for sin gjestfrihet, noe som kan legge et stort press på familiene. I vanskelige tider, som ved bortgangen av et familiemedlem, kan det bli spesielt tungt.
Da jeg bodde i Marokko, døde moren til min nabo. Jeg banket på døren hennes og gav henne en eske med sukkerbiter. Sukker er en passende gave for å uttrykke medfølelse for de som sørger i marokkansk kultur.
foto: Katelyn H
Naboen min tok sukkeret inn på kjøkkenet og kom ut med en kanne mint-te, den tradisjonelle drikken i Marokko for alle begivenheter. Hun tok noe av det samme sukkeret jeg nettopp hadde gitt henne og gav det tilbake til meg blandet i teen. Selv i sorgen sluttet hun ikke å vise gjestfrihet til meg, en fremmed fra en annen kultur som ikke kunne snakke språket hennes godt. Hun viste meg varme og gjestfrihet selv i hennes mest vanskelige dager.
Sukker er en tradisjonell gave, men døden er langt fra søt for muslimske familier. Det finnes ingen sikkerhet for frelse eller garanti for at de vil komme til paradis etter døden. Dødens bitre stikk kan få muslimer til å tenke på deres egen evighet og noen blir av dette drevet til å søke det evige livet som finnes i Jesus. Måtte de smake og se at Han er god!
INSPIRASJON TIL BØNN:
Be for muslimer i Marokko, spesielt kvinner. Måtte de forstå at Jesu åk er godt og Hans byrde lett (Matt 11,30).
Be om at marokkanske kristne må være oppmerksomme på deres muslimske naboer i sørgetider og bruke muligheten til å vise omsorg og kjærlighet.
Mange muslimske land forhindrer at Bibelen blir tilgjengelig for deres innbyggere. Be om at marokkanere får tilgang til Guds ord, så de kan få erfare hvor god Hans sannhet er (Salme 119,103).
Etter flere timers kjøring ankom vi, ved solnedgang, en støvete landsby på grensen mellom Sudan og Chad. Smil og røyk fylte gatene, og moskeens bønnerop hørtes over stråtakene. Fulle av glede og forventning ankom vi to små hytter omringet av en lav innhegning. Det hadde gått lang tid siden vi sist var hjemme.
Vi tilhører masalit-folket, en av de største og fattigste folkegruppene i Darfur, som er en av verdens minst nådde regioner. Darfur er hjemtraktene til over åtte millioner mennesker og flere titalls muslimske folkegrupper. Krig har herjet landet, og masalit-folket er nå spredt over store områder. Noen er flykninger i Vesten, andre utfordret Middelhavet i små båter, drevet av store drømmer. Noen drar nordover og inn i Sahara på jakt etter gull, mens andre migrerer til slummer i Afrikas storbyer. Likevel glemmer vi ikke hvem vi er. Vi tar med oss vårt hjemland og vår arv, og har alltid en drøm om å returnere.
«Kinde!» hilser vi ei gruppe som sitter i skyggen av et tre. Først overraskelse og så begeistring fyller folkemengden. For tolv år siden forlot vi hjemmet som barn. Nå har vi returnert som menn. Naboer samler seg, sauer blir slaktet og trommer gjort klare. Den natten feirer vi som i de gode gamle dager. Vi drikker kirimta og hopper så høyt som stjernene helt til de forsvinner i soloppgangen.
I slike minnerike øyeblikk glemmer vi våre sorger, men vi kan ikke glemme for lenge. Masalit-folket trenger dine bønner.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Be om at masalit-folket vil kunne bygge opp det som er ødelagt, og bli forsonet med dem som har gjort urett mot dem.
Be om regn dette året, så det blir innhøsting og ikke hungersnød.
Be om at Guds velsignelser må falle som regn, slik at masalit-folket kan «forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1 Pet 2,9)
Gårdagens oppvask ligger i en haug utenfor døra til Issatas jordhytte. Det er soloppgang og sanden glitrer i dagslyset. Gjestene som dukket opp for tre måneder siden sover fortsatt i teltet midt på plassen. De sovnet etter forfriskninger i form av avkjølt hibiscussaft, couscous av hirse og fiskebladstuing. Issata reiser seg, vasker ansiktet, hendene og føttene og bøyer seg i bønn.
Issata er en fulanidame. Fulaniene er verdens største nomadefolk og Afrikas største unådde folkegruppe. Befolkningen på 35 millioner vandrer fra øst til vest i Afrika på tvers av Sahel-regionen. Issata, som fulanidamer flest, lever 9 – 10 måneder i året uten sin mann.
Mennene reiser bort som gjetere eller handelsmenn, mens kvinnene blir igjen i deres små landsbyer og venter på at de skal komme hjem. Det som er fokuset i Issatas liv er koddirgal – gjestfrihet – som er den viktigste verdi i fulanienes kultur. Hun spør aldri en gjest hvor lenger han skal bli, heller ikke om bidrag til husarbeidet eller matutgiftene. Hun er raus i sin tjeneste fram til gjestene drar, enten det handler om timer eller år. Slik bare er fulaniene, og Issata er et nydelig eksempel på denne grenseløse velkomsten.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Be om Guds beskyttelse, forsørgelse og fred for fulanikvinner som står alene tilbake i landsbyene sine. Måtte de ligne enken fra Sarepta, som prioriterte Gud ved å tjene profeten Elia (1 Kong 17,7-15).
Be at evangeliet må reise sammen med de 35 millioner fulanier som forflytter seg på kryss og tvers av Afrika.
Be at fulaniene, når de praktiserer gjestfrihet, må oppleve et møte med Ham som sa «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp 3,20).
