Dag 12 (17. mai) – Masalit-folket i Sudan

Etter flere timers kjøring ankom vi, ved solnedgang, en støvete landsby på grensen mellom Sudan og Chad. Smil og røyk fylte gatene, og moskeens bønnerop hørtes over stråtakene. Fulle av glede og forventning ankom vi to små hytter omringet av en lav innhegning. Det hadde gått lang tid siden vi sist var hjemme.

Vi tilhører masalit-folket, en av de største og fattigste folkegruppene i Darfur, som er en av verdens minst nådde regioner. Darfur er hjemtraktene til over åtte millioner mennesker og flere titalls muslimske folkegrupper. Krig har herjet landet, og masalit-folket er nå spredt over store områder. Noen er flykninger i Vesten, andre utfordret Middelhavet i små båter, drevet av store drømmer. Noen drar nordover og inn i Sahara på jakt etter gull, mens andre migrerer til slummer i Afrikas storbyer. Likevel glemmer vi ikke hvem vi er. Vi tar med oss vårt hjemland og vår arv, og har alltid en drøm om å returnere.

«Kinde!» hilser vi ei gruppe som sitter i skyggen av et tre. Først overraskelse og så begeistring fyller folkemengden. For tolv år siden forlot vi hjemmet som barn. Nå har vi returnert som menn. Naboer samler seg, sauer blir slaktet og trommer gjort klare. Den natten feirer vi som i de gode gamle dager. Vi drikker kirimta og hopper så høyt som stjernene helt til de forsvinner i soloppgangen.

I slike minnerike øyeblikk glemmer vi våre sorger, men vi kan ikke glemme for lenge. Masalit-­folket trenger dine bønner.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Be om at masalit-folket vil kunne bygge opp det som er ødelagt, og bli forsonet med dem som har gjort urett mot dem.
  • Be om regn dette året, så det blir innhøsting og ikke hungersnød.
  • Be om at Guds velsignelser må falle som regn, slik at masalit-folket kan «forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1 Pet 2,9)

Dag 10 (15. mai) – Afarene i Djibouti

Kamelmelk i ørkenen

foto: http://www.kelleyslynch.com/pastoralism

Å tilby kamelmelk til en fremmed er ikke uvanlig for en afar. Det blir servert i en liten bolle. Å avslå er respektløst. Tradisjoner er viktig for denne folkegruppa.

Afarene, også kjent som danakil, bor i lavlandet i triangelet som utgjør Djibouti, Eritrea og Etiopia. Varme og tørke er ikke ukjent for dette folket som flytter seg med flokkene sine fra ett område med mat til et annet. Afarene var tidligere fryktet som nådeløse krigere. De er stolte muslimer og har forsvart territoriet sitt i hundrevis av år.

Siden landområdet deres spenner seg over flere land der det har vært mye urolighet og flere kriger, har de 1,6 millioner afarene blitt marginalisert. Tørke og vannmangel driver dem inn i slumområder i de få byene, hvor de lever som en minoritet blant andre etniske grupper. Disse tidligere stolte hyrdene og krigerne har ikke lenger politisk innflytelse eller mulighet til å velge for seg selv og sitt folk.

For mange tiår siden fikk afarfolket høre evangeliet, og Bibelen er oversatt til deres språk. Så langt ser det ikke ut til at «de gode nyhetene» har nådd inn i folks hjerter. Men de siste årene har fantastiske ting skjedd og nå finnes det flere kristne afarer. De har kommet til tro gjennom drømmer og syner, men fordommer og stammetilknytning gjør det vanskelig for de troende å søke sammen. De må vokse i tillit til hverandre og være overbevist om at Guds folk hører sammen. Nye troende blir forfulgt både av familie og myndighetene. De fortsetter allikevel å dele evangeliet med andre.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • At troende med muslimsk bakgrunn må stole på hverandre slik at de kan møtes å ha fellesskap. Be Ef 4,2-4 over dem.
  • Be for kristne arbeidere, at de må få innsikt og visdom når de underviser nye troende.
  • De tradisjonelle afarene trenger nok vann og mat til dyrene. Be om velsignelsene fra Salme 23 for dem.

Dag 1 (6. mai) – Fulaniene i Sahel

Fulaniene er verdens største nomadefolk

Gårdagens oppvask ligger i en haug utenfor døra til Issatas jordhytte. Det er soloppgang og sanden glitrer i dagslyset. Gjestene som dukket opp for tre måneder siden sover fortsatt i teltet midt på plassen. De sovnet etter forfriskninger i form av avkjølt hibiscussaft, couscous av hirse og fiskebladstuing. Issata reiser seg, vasker ansiktet, hendene og føttene og bøyer seg i bønn.

Issata er en fulanidame. Fulaniene er verdens største nomadefolk og Afrikas største unådde folkegruppe. Befolkningen på 35 millioner vandrer fra øst til vest i Afrika på tvers av Sahel-regionen. Issata, som fulanidamer flest, lever 9 – 10 måneder i året uten sin mann.

Mennene reiser bort som gjetere eller handelsmenn, mens kvinnene blir igjen i deres små landsbyer og venter på at de skal komme hjem. Det som er fokuset i Issatas liv er koddirgal – gjestfrihet – som er den viktigste verdi i fulanienes kultur. Hun spør aldri en gjest hvor lenger han skal bli, heller ikke om bidrag til husarbeidet eller matutgiftene. Hun er raus i sin tjeneste fram til gjestene drar, enten det handler om timer eller år. Slik bare er fulaniene, og Issata er et nydelig eksempel på denne grenseløse velkomsten.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Be om Guds beskyttelse, forsørgelse og fred for fulanikvinner som står alene tilbake i landsbyene sine. Måtte de ligne enken fra Sarepta, som prioriterte Gud ved å tjene profeten Elia (1 Kong 17,7-15).
  • Be at evangeliet må reise sammen med de 35 millioner fulanier som forflytter seg på kryss og tvers av Afrika.
  • Be at fulaniene, når de praktiserer gjestfrihet, må oppleve et møte med Ham som sa «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp 3,20).

2018 – Dag 25 (8. juni) – Eritreiske fanger

Det finnes et universelt symbol som er kjent på alle språk og alle steder: Coca-Cola! Mange steder i Midtøsten blir flasker av disse kjente symbolene for forfriskning delt ut til fanger som en mager trøst fra kristne arbeidere som ønsker at de skal vite at de ikke er glemt i fengselet.
Shagarab Eritrean Refugees camp at Kassala in East SudanMange av fangene i dette området er arrestert for brudd på innvandringslover. De kommer blant annet fra Sudan, Etiopia og Eritrea der de flyktet fra hjemlandet i håp om å finne noe bedre. Eritrea er en liten nasjon på Afrikas horn med omtrent 5,5 millioner innbyggere med nesten like mange kristne og muslimer. Myndighetene i dette lille landet er godt kjent for brudd på menneskerettigheter. Det er mange som har flyktet fra brutale forhold i sitt hjemland for så å ende opp i fengsel andre steder uten gyldige papirer.
Et eksempel er «Omer», en eritreisk muslim som flyktet fra militærtjeneste og grusomheter i hjemlandet Eritrea. Han dro først til Etiopia, videre til Sudan og til slutt kom han til Egypt, hvor han ble pågrepet uten pass eller visum. Da han var i Etiopia, ble han skutt på høyre side av kroppen, noe som gjorde ham så forkrøplet at han har utfordringer med å gå på do.
Mange migrasjonsfanger som Omer lider i fengsel i årevis uten dom eller ressurser til å få hjelp i saken sin.
Når du ser det berømte Coca Cola symbolet i din hverdag, gjør det til en påminnelse om det som står i bibelen: «Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem» (Hebr 13,3) og be for dem.

Be for dem

  • Be for religionsfrihet i Eritrea, og for at innbyggerne og myndighetene kan jobbe sammen for rettferdighet for alle.
  • Be om at eritreiske fanger skal få en human og barmhjertig behandling.
  • Be for de kristne i Midtøsten at de skal bli minnet på deres ansvar for å besøke de som sitter i fengsel og gi dem trøst.

2018 – Dag 20 (3. juni) – Bajun-folket i Kenya

For mange hundre år siden bodde det arabiske handelsmenn på den øst-afrikanske kysten som giftet seg med lokale kvinner og introduserte den islamske troen og levemåtene som nå er kjent for bajun-folket (en swahili-talende folkegruppe).
lamu.jpgFolkeslaget har tradisjonelt vært fiskere, slik mange er på kysten, men mange er nå også handelsmenn. Alt fra den sterkt krydrede maten til familiære og sosiale strukturer har blitt påvirket av den arabiske kulturen, og det gjør dem til en av de mest hengivne muslimske folkegruppene i Øst-Afrika.
Det forventes at mennene skal forsørge familiene sine her, men den lokale økonomien er avhengig av den uforutsigbare turistindustrien, og de siste års angrep fra terrorgrupper har hatt en sterk negativ innvirkning på økonomien. Mange kvinner sper på familieinntekten med å selge mat, sy for andre eller drive handel hjemmefra. Det er økende bekymring rundt den voksende bruken av ulovlige rusmidler blant unge menn.
Symbolet til det islamske partiet i Kenya er utbredt i dette området, sammen med det hvite flagget med en rød halvmåne og stjerne som representerer kampen mellom kristendom og islam. Selv om de er omgitt av en stor kristen befolkning på alle sider, er bajun-folket ikke komfortable med å bli assosiert med dem.

Be for dem

  • Livet er sentrert rundt moskeen som fungerer som samfunnshus. Be om fred i moskeene slik at de kan være et senter for samhold i dette mangfoldige landet. Be om klokt lederskap overfor unge mennesker som kan være tiltrukket av ekstremisme.
  • Be for dem som er rusavhengige og for familiene som er glad i dem.
  • Be om at bajun-folket vil ha muligheter til å forstå Jesu kjærlighet og at de vil motta hans budskap.

2018 – Dag 2 (16. mai) – Komorene og shiromanien

Komorene strekker seg over fire tropiske øyer vest for Madagaskar i Det indiske hav. En av øyene, Anjouan, ble grunnlagt rundt år 1500. Da var islam allerede innført av arabiske handelsreisende som var blitt rike på slaveri og krydderhandel. Franske koloniinnbyggere tok makten sent på 1800-tallet.
Komorene2Komorene fikk uavhengighet i 1975 etter en lang rekke diktaturer og statskupp. I dag følger 99 prosent av befolkningen en afrikansk variant av folkeislam.
Den første sultanen av Anjouan valgte et rødt flagg som symbol for sultanatet. Rødt var et tegn på makt og kongeverdighet. Fargen fikk stor betydning for hvordan kvinnene kledde seg på den tiden og var forbeholdt kvinner av høy rang. I offentligheten skulle kvinner gå med slør av rødt tøy.
På 1900-tallet ble andre farger og mønstre tatt i bruk, men rødt har fremdeles en viktig symbolverdi i anjouani-kulturen og kvinner kler seg fortsatt i rødt.
Det tradisjonelle plagget shiromani, er sydd sammen av seks firkanter av stoff. comoros.jpgNår en kvinne har på seg denne, former sømmene på firkantene et stort og tydelig kors på kroppen. Shiromanien brukes på religiøse festivaler, politiske arrangementer, brylluper og i dagliglivet. På grunn av shiromanien blir en anjouani-kvinne gjenkjent over hele verden. Den er et symbol på kulturen deres og de bærer den med stolthet.

Be for dem

  • Komorene har utholdt en rekke herskere, fra sultaner, pirater og slavehandlere, til kolonimakter. Be om at de finner frihet og liv i Jesus.
  • Be spesielt for kvinner som bærer shiromanien, disse er en nøkkel til å åpne denne kulturen for evangeliet.
  • Familielivet på øyene er sterkt preget av sjalusi. Be for gjensidig tillit og hengivelse i de store familiene og for sunne modeller for familieliv.

2017 – Dag 23 (18. juni) – Bejafolket i Sudan

Amna som har på seg en lys blå kappe svøpt omkring kroppen og hodet og med en gullring gjennom nesen sitter og ser på det brennende kullet mens hun steker kaffibønnene. Den gjentatte ristingen har en beroligende rytme som påvirker følelsene hennes.
Amna er 21 år gammel og lever i Daim al Arab, det fattige beja-strøket i Port Sudan på Rødehavskysten. Der er omtrent 3 millioner bejaer som bor langs et stripe land fra Sør Egypt til det vestre lavlandet i Eritrea. Amna vokste opp i en nomadisk gruppe som vandret i det harde tørre landskapet omkring Rødehavsfjellene.
beja people.jpg
Hun ble omskåret da hun var fire år, en traumatisk, smertefull erfaring som tiden har døyvet, men ikke helbredet. Hun er nå gift og har en sønn, Mohammed, men hennes mann, Hassan, måtte flykte fra Sudan fordi politisk uro har ført til trakassering og tvangsforflyttning av bejafolket. Han opplevde nye trusler i Egypt og dro på en farlig ferd til Europa, der han holder til på et utrivelig asylmottak. Amna snakker av og til med han på telefonen, men han er deprimert og har ingen penger å sende henne.
 
For å få åndelig trøst følger Amna en blanding av islamsk folketro, med jinner og onde ånder som sine trofaste følgesvenner. Hun lengter etter det tidligere nomadelivet og etter mening med livet, men hun kan ikke finne freden hun lengter etter. Hun nipper til den sterke søte kaffen og ser ut på den støvete gaten. En tåre ruller nedover hennes mørkebrune kinn, og hun tørker den stille bort med kappen. Hvem vil hjelpe meg og hvem vil berge meg, grubler hun. Sønnen hennes leker i den skitne hytta. En ny dag har begynt.
hvordan

  • Det er vanskelig å nå bejafolket, og de praktiserer islams folketro som også holder dem i frykt. Be for troende i Egypt, Sudan og Eritrea at de kan strekke ut hånden til disse menneskene, dele de gode nyhetene om Jesus og gi dem praktisk hjelp.
  • Be om ferdigstilling av Bibelen for disse menneskene. Språket ble skrevet ned for ca. 20 år siden, men mye av Guds Ord er ikke blitt oversatt ennå.
  • Be om nye muligheter til å tjene og støtte bejafolket, som er å finne blant andre flyktninger over hele verden.

2016 – Dag 27 (2. juli) – Flyktninger

Yida-leiren: flyktninger som ambassadører for Jesus

I Bibelen finner vi historier om mennesker som er fordrevet fra hjemlandet. Også i dag ser vi mennesker på flukt, som lengter etter trygghet og husly. Flere hundre tusener av disse flyktningene har funnet et tryggere hjem i Sør-Sudan, verdens yngste stat.
Mange muslimske folkegrupper har flyktet fra Nuba-fjellene i Sudan, slik som folkegruppene dagig, ashron, lira, moro, shad og tabanya. De har mistet hjem, familiemedlemmer og levebrød på grunn av gjentatte bombeangrep utført av sudanesiske militærstyrker under borgerkrigen som herjer fremdeles. Nå overlever de i flyktningeleirer slik som den i Yida, Sør-Sudan, hvor de får sine mest grunnleggende behov dekket av diverse hjelpeorganisasjoner.
yida.jpg
Blant disse flyktningene er det noen få som følger Jesus. Disse har dannet små felleskap i leirene og deres mål er å nå ut til sine muslimske landsmenn med evangeliet. Lokale menighetsledere har satt seg et ambisiøst mål: Å nå ut til alle de over 70 etniske grupperinger i Yida-leiren. Det er en stor utfordring at flertallet av beboerne snakker språk som ikke er skrevet ned. Veldig få av flyktningene kan lese eller skrive. Derfor finnes det heller ikke Bibelen på deres språk.
Jesus underviste folket med historier og lignelser. Med Ham som forbilde får trofaste Jesus-etterfølgere opplæring i fortellerkunsten og tips om hvordan de kan svare på spørsmålene til sine muslimske landsmenn. Og Gud er virksom! Muslimer hører om Jesus for første gang og de begynner å følge ham. På denne måten gir oppholdet i Yida-leiren en unik anledning til å gjøre evangeliet kjent for muslimske flyktninger. Hvis de etter hvert får anledning til å returnere til hjemlandet sitt kommer de til å ta evangeliet med seg til dem som ble igjen der.

La oss be:

  • Om at de som nylig har kommet til tro kan vokse i enhet, oppmuntre hverandre i felleskap og kjærlighet, og være et lys i Yida-leiren
  • For sikkerhet i leirene og for god forvaltning av humanitær hjelp slik at behovene til flyktningene blir møtt.
  • For fred i regionen slik at flyktningene kan dra hjem til Nuba-fjellene og de som følger Jesus kan ta evangeliet med seg.

Se video. «Inside Yida» https://www.youtube.com/watch?v=2oAC2fn08AU

2016 – Dag 7 (12. juni) – Øst-Afrika

Afarene: En reise inn i det ukjente

Afar-folkets områder strekker seg langs den sørvestlige kysten av Rødehavet, fra det sørlige Eritrea gjennom den nordlige delen av Djibouti. Grensene dreier så vestover inn mot sentrale deler av Etiopia. Det er et varmt og tørt område, med store sletter og ørkenområder. Afarene er nomader, og har lært seg å overleve i dette ugjestmilde landskapet. De reiser mellom skrinne beitemarker med kamelene og husdyrene sine, og lever for det meste av melk fra buskapen sin.
Dette folkets historie er stort sett muntlig overlevert, med noen få skriftlige kilder. Noen av kildene vitner om afarenes historie før islam kom. Nabofolkene kjenner afarene som modige i strid. De har kjempet mange kamper for å forsvare seg selv og sitt land mot inntrengere.
I dag står afarene overfor nye trusler: borgerkrig, mangel på beitemark og nasjonale grenser som hindrer dem i å leve på den tradisjonelle måten som nomader. Mange av dem har flyttet inn til byer og tettbygde strøk, og blitt bofaste. Disse tidligere modige gjeterne og krigerne lever nå som en minoritet blant andre folkeslag, og de har liten politisk innflytelse og liten selvråderett.
Noen få afarer har de siste tiårene bestemt seg for å følge Jesus. Disse samles i små grupper, og skinner som lys i et ellers mørkt landskap. For dette spirende fellesskapet av Kristus-etterfølgere betyr evangeliet håp, ikke bare for dem selv, men også for hele folkegruppen deres. Noen av dem opplever forfølgelse fra sine familier og slektninger. Til tross for utfordringene holder de seg trofast til Jesus, og de deler frimodig evangeliet med andre.

La oss be:

  • Om at de få troende afarene må ha mot og visdom når de deler troen på Jesus blant sitt eget folk.
  • For afar-folket, som Gud skapte med en unik identitet, at de må forstå hans hjerte for dem og oppdage hvem han har skapt dem til å være.
  • For god og tydelig kommunikasjon om Jesus, på en måte som virkelig treffer afar-folket.

2016 – Dag 6 (11. juni) – Øst-Afrika

Det østafrikanske rom: Bevar relasjoner

Øst-Afrikas 19 nasjoner strekker seg fra Rødehavet langs Sudans kyst til Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Arabiske handelsreisende dominerte handelen her med slaver og elfenben inntil europeerne kom på 1500-tallet. Blant europeerne var det også kristne misjonærer. Siden den gang har kristendommen og islam, sammen med ulike stammereligioner, kjempet om tilslutning fra de 357 millioner innbyg­gerne i området.
30dagersbonn2016_Page_14Første juledag i 2011 satt jeg blant en gruppe med 20 samfunnsle­dere fra en av de eldste muslimske folkegrup­pene i Øst-Afrika. De hadde samlet seg for å få opplæring i sin nyvunne kristentro. Yusuf ga dem opplæring. Han var en afrikansk forretningsmann fra en konservativ evangelisk bakgrunn. Yusuf hadde engasjert seg blant muslimene i området og hadde sett mange ledere komme til tro. Jeg lurte på hvordan han hadde lyktes, og han svarte: «Før ville jeg få dem til å bli «kristne». Nå hjelper jeg dem å ta imot Jesus, uten alle de religiøse formene.»
Da jeg spurte disse 20 lederne hvor mange av dem var døpt, gikk 19 hender i været.
«Hvordan kunne dere gjøre dette uten forfølgelse?» spurte jeg.
«Å, det er forfølgelse,» svarte de, og pekte på Sheikh Abu Salam, en ung mann i 30-årene.
«Da jeg begynte å undervise om Jesus, ble jeg jaget fra moskeen», sa Abu Salam mens han løftet sin bibel. «Nå fører jeg saken min for retten. Jeg står fram som en ‘etterfølger av Isa al-Masih [Jesus Kristus]’. Jeg har sagt til retten at dette er min moské! Hvorfor må jeg forlate den? Jeg har rett til å bruke den.»
Abu Salams mot gjorde inntrykk på meg. Sam­funnet han bor i er styrt av sharia, og ved å velge å forbli i moskeen risikerte Sheikh Abu Salam dødsstraff for frafall fra islam.
«Hva er poenget med å forbli i moskeen?» spurte jeg.
Flere av lederne responderte: «For å nå andre! Hvis vi oppretter en ny forsamling utenfor moskeen [dvs. samfunnshus], bryter vi alle relasjoner og skaper avstand mellom oss og de ufrelste. I stedet tar vi Jesus med i alle sider av dagliglivet.»
En kvinne blant dem la til: «Jesus kom som menneske for å redde mennesker, selv om han er Gud. Hvis Gud hadde ønsket å frelse hyener, ville han ha kommet som en hyene. Vi ønsker å redde muslimer, så derfor må vi gå inn i moskeene. Dette er grunnen til at våre brødre og søstre setter sitt liv på spill: For å vinne andre.»

La oss be:

  • Be for etterfølgerne av Isa al-Masih i Øst-Afrika. Mange setter sitt liv på spill for å kunne bevare relasjoner og dermed dele sin tro med andre.
  • Be om større frihet i hele området, slik at folk skal lære om troen og gi uttrykk for den uten frykt.
  • 80 millioner muslimer i Øst-Afrika kjenner ikke Jesus Kristus enda. Be om at flere som Yusuf skal engasjere seg i dette området som sin misjonsmark.