2019 – Dag 21 (26. mai) – Zanzibar – Swahili-folket

Swahili-folket fra Zanzibar-øyene bærer en veletablert tradisjon av gjestfrihet. Uansett hvor du går, om det er på gatene i Stone Town eller gjennom en landsby, vil du alltid høre et ord som ønsker deg velkommen, «Karibu».

Zanzibar har en befolkning på 1,4 millioner, hvorav 99 % identifiserer seg som muslimer, men hvor det også praktiseres mye trolldom. Zanzibar var sentrum for øst-afrikansk slavehandel og er kjent for å ha de «mektigste» heksedoktorene i Øst-Afrika.

På grunn av den gjestfrie kulturen er mange åpne for å invitere deg inn og lytte til evangeliet, slik vi opplevde med Bibi. Etter å ha besøkt og bedt for mange syke, befant min venn og jeg oss sammentrykt i et bakrom, i et lite hus av leire, i utkanten av en fiskerlandsby. Rett ovenfor oss lå en eldre dame ved navn Bibi. Det var så mørkt at vi knapt kunne se den skrale kroppen hennes. Selv om hun aldri hadde møtt oss før, ble vi raskt ønsket velkommen.

Mens hun lå der i sengen, fortalte hun oss at hun tenker på Gud hele tiden, dag og natt, på evigheten og hennes plass der: «Jeg håper jeg kommer til himmelen. Jeg håper jeg har gjort nok.»

Vi var glade for å kunne fortelle henne om hva Jesus har gjort for å frelse henne. Da hun hørte disse gode nyhetene, utbrøt Bibi: «Dette er det jeg har bedt om.»

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Hent inspirasjon til å be for muslimer i Zanzibar fra Fil 3,8-11.
  • Be for de som tjener Jesus i Zanzibar, at de må finne åpne dører for å dele sin tro.
  • Tenk over hvordan du kan be for de nye troende. Be om at de må vokse som disipler.

2019 – Dag 19 (24. mai) – Somalierne fra Somalia

«Ma nabad baa?»

Dette er en typisk somalisk hilsen, som betyr «Er det fred?».

Somaliere kan være reserverte og mistenksomme overfor fremmede. Nyhetene vi får fra Afrikas Horn er ofte relatert til politisk uro, konflikter, tørke og hungersnød. For mange er kampen for å overleve en realitet, så spørsmålet om fred er naturlig når man møter nye mennesker.

Somaliere er også kjent for å ha en sterk nasjonal stolthet. De er gjerne forsiktige med sine kulturelle hemmeligheter og deler dem helst på egne premisser. Dette høres kanskje ikke veldig innbydende ut, men de aller fleste vil fortsatt oppleve varme og vennlighet når de møter somaliere.

Det var en hyggelig stund. Et fredfullt øyeblikk!

Her forleden ble jeg invitert hjem til en somalisk venn. Familien hans tok meg godt imot og bød på somalisk te og snacks laget av kamelkjøtt. Mens jeg satt på gulvet sammen med min venn og pratet og spiste, sprang barna rundt og lekte, og kvinnene snakket sammen på kjøkkenet. Det var en hyggelig stund. Et fredfullt øyeblikk!

Min erfaring med somaliere er at de, selv om det tar tid å bygge relasjoner, inkluderer nye i livene sine når tillit er etablert. Bak det tøffe ytre finner man myke hjerter!

Det finnes omkring 20 millioner somaliere, og mange av disse bor i andre land rundt omkring i verden. Når de møter mennesker utenfor deres eget land, hvilke svar får de da på deres spørsmål: «Er det fred?» Gjestfrihet er helt avgjørende når vi tar imot våre venner fra Somalia. La oss ønske dem velkommen, bry oss om dem, og la dem få erfare fred.

INSPIRASJON  TIL BØNN:

  • Be om at somaliere vil erfare den freden som bare Jesus Kristus kan gi. Se Joh 14,27.
  • Tørke og krig er ødeleggende for det somaliske folket. Be om fred og gjenopprettelse for land og folk, inspirert av Salme 104.
  • Be om at utvandrede somaliere skal møte gjestfrie Jesusetterfølgere som kan møte dem med fred.

 

2019 – Dag 18 (23. mai) – Saho-folket i Eritrea og Etiopia

Hans store ønske er å fortelle lokalsamfunnet om Jesus

Vi reiser på grensen mellom Etiopia og Eritrea. Konflikten mellom disse to landene startet for omtrent 20 år siden og krigstilstanden har vart i årevis. Nylig har freden kommet.

Vi kommer til en liten landsby hvor vi blir tatt imot av en lokal troende. Han tilbyr oss kaffe og popcorn, som fortsatt er varmt. Mais vokser ikke her i høylandet, men man finner mye mais i kystområdene i Eritrea, hvor flesteparten av saho-folkegruppen bor. Vi drikker kaffe og venter …

foto: allsaho.com

Det antas at saho-folket består av ca. 300 000 mennesker. De er muslimer, og livnærer seg som bønder og hyrder. Siden Eritreas selvstendighet i 1993 har grensen delt deres stammeområdet. På begge sider står soldater med tanks og artilleri, klare til å fyre av.

Iblant saho-folket finner vi en liten katolsk minoritet, som er et resultat av den italienske okkupasjonen før andre verdenskrig. Overraskende nok er det bare noen få deler av Bibelen som er oversatt til saho-språket, selv om oversettelse er under arbeid.

Etter lang ventetid ankommer Tesfay. Han har gått i seks timer over fjellene for å møte oss. Hans store ønske er å fortelle lokalsamfunnet om Jesus. Tesfay er veldig glad for at vi har kommet denne lange veien for å treffe ham. Vi ber sammen, og så reiser vi hjemover. Vi vil holde kontakten for å høre hvordan Gud fortsetter å jobbe blant saho-folket.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Troende som Tesfay er budbringere av De gode nyhetene. Be for dem med utgangspunkt i Rom 10,13-15.
  • Be om at skrevne og innleste oversettelser av Bibelen skal bli fullført så hele saho-folket kan få høre budskapet.
  • Tesfays muslimske venner jobber hardt i denne fjellregionen for å få sitt daglige brød. Be om en fred som varer langs grensen slik at det kan være en god utvikling i samfunnet.

Finn ut mer om saho-folket: allsaho.com

2019 – Dag 12 (17. mai) – Masalit-folket i Sudan

Etter flere timers kjøring ankom vi, ved solnedgang, en støvete landsby på grensen mellom Sudan og Chad. Smil og røyk fylte gatene, og moskeens bønnerop hørtes over stråtakene. Fulle av glede og forventning ankom vi to små hytter omringet av en lav innhegning. Det hadde gått lang tid siden vi sist var hjemme.

Vi tilhører masalit-folket, en av de største og fattigste folkegruppene i Darfur, som er en av verdens minst nådde regioner. Darfur er hjemtraktene til over åtte millioner mennesker og flere titalls muslimske folkegrupper. Krig har herjet landet, og masalit-folket er nå spredt over store områder. Noen er flykninger i Vesten, andre utfordret Middelhavet i små båter, drevet av store drømmer. Noen drar nordover og inn i Sahara på jakt etter gull, mens andre migrerer til slummer i Afrikas storbyer. Likevel glemmer vi ikke hvem vi er. Vi tar med oss vårt hjemland og vår arv, og har alltid en drøm om å returnere.

«Kinde!» hilser vi ei gruppe som sitter i skyggen av et tre. Først overraskelse og så begeistring fyller folkemengden. For tolv år siden forlot vi hjemmet som barn. Nå har vi returnert som menn. Naboer samler seg, sauer blir slaktet og trommer gjort klare. Den natten feirer vi som i de gode gamle dager. Vi drikker kirimta og hopper så høyt som stjernene helt til de forsvinner i soloppgangen.

I slike minnerike øyeblikk glemmer vi våre sorger, men vi kan ikke glemme for lenge. Masalit-­folket trenger dine bønner.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Be om at masalit-folket vil kunne bygge opp det som er ødelagt, og bli forsonet med dem som har gjort urett mot dem.
  • Be om regn dette året, så det blir innhøsting og ikke hungersnød.
  • Be om at Guds velsignelser må falle som regn, slik at masalit-folket kan «forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1 Pet 2,9)

2019 – Dag 10 (15. mai) – Afarene i Djibouti

Kamelmelk i ørkenen

foto: http://www.kelleyslynch.com/pastoralism

Å tilby kamelmelk til en fremmed er ikke uvanlig for en afar. Det blir servert i en liten bolle. Å avslå er respektløst. Tradisjoner er viktig for denne folkegruppa.

Afarene, også kjent som danakil, bor i lavlandet i triangelet som utgjør Djibouti, Eritrea og Etiopia. Varme og tørke er ikke ukjent for dette folket som flytter seg med flokkene sine fra ett område med mat til et annet. Afarene var tidligere fryktet som nådeløse krigere. De er stolte muslimer og har forsvart territoriet sitt i hundrevis av år.

Siden landområdet deres spenner seg over flere land der det har vært mye urolighet og flere kriger, har de 1,6 millioner afarene blitt marginalisert. Tørke og vannmangel driver dem inn i slumområder i de få byene, hvor de lever som en minoritet blant andre etniske grupper. Disse tidligere stolte hyrdene og krigerne har ikke lenger politisk innflytelse eller mulighet til å velge for seg selv og sitt folk.

For mange tiår siden fikk afarfolket høre evangeliet, og Bibelen er oversatt til deres språk. Så langt ser det ikke ut til at «de gode nyhetene» har nådd inn i folks hjerter. Men de siste årene har fantastiske ting skjedd og nå finnes det flere kristne afarer. De har kommet til tro gjennom drømmer og syner, men fordommer og stammetilknytning gjør det vanskelig for de troende å søke sammen. De må vokse i tillit til hverandre og være overbevist om at Guds folk hører sammen. Nye troende blir forfulgt både av familie og myndighetene. De fortsetter allikevel å dele evangeliet med andre.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • At troende med muslimsk bakgrunn må stole på hverandre slik at de kan møtes å ha fellesskap. Be Ef 4,2-4 over dem.
  • Be for kristne arbeidere, at de må få innsikt og visdom når de underviser nye troende.
  • De tradisjonelle afarene trenger nok vann og mat til dyrene. Be om velsignelsene fra Salme 23 for dem.

2019 – Dag 1 (6. mai) – Fulaniene i Sahel

Fulaniene er verdens største nomadefolk

Gårdagens oppvask ligger i en haug utenfor døra til Issatas jordhytte. Det er soloppgang og sanden glitrer i dagslyset. Gjestene som dukket opp for tre måneder siden sover fortsatt i teltet midt på plassen. De sovnet etter forfriskninger i form av avkjølt hibiscussaft, couscous av hirse og fiskebladstuing. Issata reiser seg, vasker ansiktet, hendene og føttene og bøyer seg i bønn.

Issata er en fulanidame. Fulaniene er verdens største nomadefolk og Afrikas største unådde folkegruppe. Befolkningen på 35 millioner vandrer fra øst til vest i Afrika på tvers av Sahel-regionen. Issata, som fulanidamer flest, lever 9 – 10 måneder i året uten sin mann.

Mennene reiser bort som gjetere eller handelsmenn, mens kvinnene blir igjen i deres små landsbyer og venter på at de skal komme hjem. Det som er fokuset i Issatas liv er koddirgal – gjestfrihet – som er den viktigste verdi i fulanienes kultur. Hun spør aldri en gjest hvor lenger han skal bli, heller ikke om bidrag til husarbeidet eller matutgiftene. Hun er raus i sin tjeneste fram til gjestene drar, enten det handler om timer eller år. Slik bare er fulaniene, og Issata er et nydelig eksempel på denne grenseløse velkomsten.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Be om Guds beskyttelse, forsørgelse og fred for fulanikvinner som står alene tilbake i landsbyene sine. Måtte de ligne enken fra Sarepta, som prioriterte Gud ved å tjene profeten Elia (1 Kong 17,7-15).
  • Be at evangeliet må reise sammen med de 35 millioner fulanier som forflytter seg på kryss og tvers av Afrika.
  • Be at fulaniene, når de praktiserer gjestfrihet, må oppleve et møte med Ham som sa «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp 3,20).

2018 – Dag 25 (8. juni) – Eritreiske fanger

Det finnes et universelt symbol som er kjent på alle språk og alle steder: Coca-Cola! Mange steder i Midtøsten blir flasker av disse kjente symbolene for forfriskning delt ut til fanger som en mager trøst fra kristne arbeidere som ønsker at de skal vite at de ikke er glemt i fengselet.
Shagarab Eritrean Refugees camp at Kassala in East SudanMange av fangene i dette området er arrestert for brudd på innvandringslover. De kommer blant annet fra Sudan, Etiopia og Eritrea der de flyktet fra hjemlandet i håp om å finne noe bedre. Eritrea er en liten nasjon på Afrikas horn med omtrent 5,5 millioner innbyggere med nesten like mange kristne og muslimer. Myndighetene i dette lille landet er godt kjent for brudd på menneskerettigheter. Det er mange som har flyktet fra brutale forhold i sitt hjemland for så å ende opp i fengsel andre steder uten gyldige papirer.
Et eksempel er «Omer», en eritreisk muslim som flyktet fra militærtjeneste og grusomheter i hjemlandet Eritrea. Han dro først til Etiopia, videre til Sudan og til slutt kom han til Egypt, hvor han ble pågrepet uten pass eller visum. Da han var i Etiopia, ble han skutt på høyre side av kroppen, noe som gjorde ham så forkrøplet at han har utfordringer med å gå på do.
Mange migrasjonsfanger som Omer lider i fengsel i årevis uten dom eller ressurser til å få hjelp i saken sin.
Når du ser det berømte Coca Cola symbolet i din hverdag, gjør det til en påminnelse om det som står i bibelen: «Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem» (Hebr 13,3) og be for dem.

Be for dem

  • Be for religionsfrihet i Eritrea, og for at innbyggerne og myndighetene kan jobbe sammen for rettferdighet for alle.
  • Be om at eritreiske fanger skal få en human og barmhjertig behandling.
  • Be for de kristne i Midtøsten at de skal bli minnet på deres ansvar for å besøke de som sitter i fengsel og gi dem trøst.

2018 – Dag 20 (3. juni) – Bajun-folket i Kenya

For mange hundre år siden bodde det arabiske handelsmenn på den øst-afrikanske kysten som giftet seg med lokale kvinner og introduserte den islamske troen og levemåtene som nå er kjent for bajun-folket (en swahili-talende folkegruppe).
Folkeslaget har tradisjonelt vært fiskere, slik mange er på kysten, men mange er nå også handelsmenn. Alt fra den sterkt krydrede maten til familiære og sosiale strukturer har blitt påvirket av den arabiske kulturen, og det gjør dem til en av de mest hengivne muslimske folkegruppene i Øst-Afrika.
Det forventes at mennene skal forsørge familiene sine her, men den lokale økonomien er avhengig av den uforutsigbare turistindustrien, og de siste års angrep fra terrorgrupper har hatt en sterk negativ innvirkning på økonomien. Mange kvinner sper på familieinntekten med å selge mat, sy for andre eller drive handel hjemmefra. Det er økende bekymring rundt den voksende bruken av ulovlige rusmidler blant unge menn.
Symbolet til det islamske partiet i Kenya er utbredt i dette området, sammen med det hvite flagget med en rød halvmåne og stjerne som representerer kampen mellom kristendom og islam. Selv om de er omgitt av en stor kristen befolkning på alle sider, er bajun-folket ikke komfortable med å bli assosiert med dem.

Be for dem

  • Livet er sentrert rundt moskeen som fungerer som samfunnshus. Be om fred i moskeene slik at de kan være et senter for samhold i dette mangfoldige landet. Be om klokt lederskap overfor unge mennesker som kan være tiltrukket av ekstremisme.
  • Be for dem som er rusavhengige og for familiene som er glad i dem.
  • Be om at bajun-folket vil ha muligheter til å forstå Jesu kjærlighet og at de vil motta hans budskap.

2018 – Dag 2 (16. mai) – Komorene og shiromanien

Komorene strekker seg over fire tropiske øyer vest for Madagaskar i Det indiske hav. En av øyene, Anjouan, ble grunnlagt rundt år 1500. Da var islam allerede innført av arabiske handelsreisende som var blitt rike på slaveri og krydderhandel. Franske koloniinnbyggere tok makten sent på 1800-tallet.
Komorene2Komorene fikk uavhengighet i 1975 etter en lang rekke diktaturer og statskupp. I dag følger 99 prosent av befolkningen en afrikansk variant av folkeislam.
Den første sultanen av Anjouan valgte et rødt flagg som symbol for sultanatet. Rødt var et tegn på makt og kongeverdighet. Fargen fikk stor betydning for hvordan kvinnene kledde seg på den tiden og var forbeholdt kvinner av høy rang. I offentligheten skulle kvinner gå med slør av rødt tøy.
På 1900-tallet ble andre farger og mønstre tatt i bruk, men rødt har fremdeles en viktig symbolverdi i anjouani-kulturen og kvinner kler seg fortsatt i rødt.
Det tradisjonelle plagget shiromani, er sydd sammen av seks firkanter av stoff. comoros.jpgNår en kvinne har på seg denne, former sømmene på firkantene et stort og tydelig kors på kroppen. Shiromanien brukes på religiøse festivaler, politiske arrangementer, brylluper og i dagliglivet. På grunn av shiromanien blir en anjouani-kvinne gjenkjent over hele verden. Den er et symbol på kulturen deres og de bærer den med stolthet.

Be for dem

  • Komorene har utholdt en rekke herskere, fra sultaner, pirater og slavehandlere, til kolonimakter. Be om at de finner frihet og liv i Jesus.
  • Be spesielt for kvinner som bærer shiromanien, disse er en nøkkel til å åpne denne kulturen for evangeliet.
  • Familielivet på øyene er sterkt preget av sjalusi. Be for gjensidig tillit og hengivelse i de store familiene og for sunne modeller for familieliv.

2017 – Dag 23 (18. juni) – Bejafolket i Sudan

Amna som har på seg en lys blå kappe svøpt omkring kroppen og hodet og med en gullring gjennom nesen sitter og ser på det brennende kullet mens hun steker kaffibønnene. Den gjentatte ristingen har en beroligende rytme som påvirker følelsene hennes.

Amna er 21 år gammel og lever i Daim al Arab, det fattige beja-strøket i Port Sudan på Rødehavskysten. Der er omtrent 3 millioner bejaer som bor langs et stripe land fra Sør Egypt til det vestre lavlandet i Eritrea. Amna vokste opp i en nomadisk gruppe som vandret i det harde tørre landskapet omkring Rødehavsfjellene.

Hun ble omskåret da hun var fire år, en traumatisk, smertefull erfaring som tiden har døyvet, men ikke helbredet. Hun er nå gift og har en sønn, Mohammed, men hennes mann, Hassan, måtte flykte fra Sudan fordi politisk uro har ført til trakassering og tvangsforflyttning av bejafolket. Han opplevde nye trusler i Egypt og dro på en farlig ferd til Europa, der han holder til på et utrivelig asylmottak. Amna snakker av og til med han på telefonen, men han er deprimert og har ingen penger å sende henne.

For å få åndelig trøst følger Amna en blanding av islamsk folketro, med jinner og onde ånder som sine trofaste følgesvenner. Hun lengter etter det tidligere nomadelivet og etter mening med livet, men hun kan ikke finne freden hun lengter etter. Hun nipper til den sterke søte kaffen og ser ut på den støvete gaten. En tåre ruller nedover hennes mørkebrune kinn, og hun tørker den stille bort med kappen. Hvem vil hjelpe meg og hvem vil berge meg, grubler hun. Sønnen hennes leker i den skitne hytta. En ny dag har begynt.
hvordan

  • Det er vanskelig å nå bejafolket, og de praktiserer islams folketro som også holder dem i frykt. Be for troende i Egypt, Sudan og Eritrea at de kan strekke ut hånden til disse menneskene, dele de gode nyhetene om Jesus og gi dem praktisk hjelp.
  • Be om ferdigstilling av Bibelen for disse menneskene. Språket ble skrevet ned for ca. 20 år siden, men mye av Guds Ord er ikke blitt oversatt ennå.
  • Be om nye muligheter til å tjene og støtte bejafolket, som er å finne blant andre flyktninger over hele verden.