Dag 4 (27. april) – Nil-nubierne i Egypt og Sudan

Klikk for å se hele siden fra bønneguiden 

Abu Ali vokste opp som tradisjonell muslim i en nubisk landsby sør for Aswan i Egypt. Da han ble eldre begynte han å utforske sufismen – en mystisk form for islam, hvor tilhengerne søker dypere forståelse, åndelig kjærlighet og sannhet gjennom å oppnå personlige opplevelser med Gud.

Abu Ali tilbrakte daglig mange timer i meditasjon, i håp om å få en gudsåpenbaring. Etter hvert ble han desillusjonert av sufismen, og da han samtidig fikk høre evangeliet, vendte han seg til slutt til Jesus.

Så langt tilbake som på 500-tallet var det tre nubiske kongedømmer i Nil-dalen. I alle fantes det koptisk kristendom; her finner vi noen av de eldste afrikanske menighetene. Utbredelsen av islam på 1200-tallet førte til at de gradvis ble utryddet, og i dag finner vi få kristne nubiere.

99 % av nubiernes 2 millioner er sunnimuslimer. Mange slike som Abu Ali er tiltrukket av sufismen, da de ønsker å få en dypere erfaring med Gud. Noen begreper og tenkemåter innenfor sufismen gjør dem mer mottakelige for evangeliet enn sunni-tilhengere.

Høy arbeidsledighet, delvis på grunn av byggingen av Aswandammen i 1971, sendte tusenvis av nubiske menn til Gulfstatene og Saudi-Arabia for å tjene penger de kunne sende til familiene hjemme. Der ble mange påvirket av wahhabismen. Det har ført til endringer i deres religiøse praksis, oppførsel og antrekk som de tar med tilbake til hjemlandet. Dette fører til mer motstand mot kristendommen.

INSPIRASJON TIL BØNN

  • Be for nubierne med tanker fra Apostlenes gjerninger 22,14-15, at de må vende tilbake til sine forfedres tro og starte nye menigheter.
  • Be for nubiere som er under påvirkning av sufisme og wahhabisme, at de må få virkelige møter med Jesus.
  • Be om visdom for det voksende antall kristne arbeidere som er i tjeneste blant nubierne.

2019 – Dag 12 (17. mai) – Masalit-folket i Sudan

Etter flere timers kjøring ankom vi, ved solnedgang, en støvete landsby på grensen mellom Sudan og Chad. Smil og røyk fylte gatene, og moskeens bønnerop hørtes over stråtakene. Fulle av glede og forventning ankom vi to små hytter omringet av en lav innhegning. Det hadde gått lang tid siden vi sist var hjemme.

Vi tilhører masalit-folket, en av de største og fattigste folkegruppene i Darfur, som er en av verdens minst nådde regioner. Darfur er hjemtraktene til over åtte millioner mennesker og flere titalls muslimske folkegrupper. Krig har herjet landet, og masalit-folket er nå spredt over store områder. Noen er flykninger i Vesten, andre utfordret Middelhavet i små båter, drevet av store drømmer. Noen drar nordover og inn i Sahara på jakt etter gull, mens andre migrerer til slummer i Afrikas storbyer. Likevel glemmer vi ikke hvem vi er. Vi tar med oss vårt hjemland og vår arv, og har alltid en drøm om å returnere.

«Kinde!» hilser vi ei gruppe som sitter i skyggen av et tre. Først overraskelse og så begeistring fyller folkemengden. For tolv år siden forlot vi hjemmet som barn. Nå har vi returnert som menn. Naboer samler seg, sauer blir slaktet og trommer gjort klare. Den natten feirer vi som i de gode gamle dager. Vi drikker kirimta og hopper så høyt som stjernene helt til de forsvinner i soloppgangen.

I slike minnerike øyeblikk glemmer vi våre sorger, men vi kan ikke glemme for lenge. Masalit-­folket trenger dine bønner.

INSPIRASJON TIL BØNN:

  • Be om at masalit-folket vil kunne bygge opp det som er ødelagt, og bli forsonet med dem som har gjort urett mot dem.
  • Be om regn dette året, så det blir innhøsting og ikke hungersnød.
  • Be om at Guds velsignelser må falle som regn, slik at masalit-folket kan «forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1 Pet 2,9)

2017 – Dag 23 (18. juni) – Bejafolket i Sudan

Amna som har på seg en lys blå kappe svøpt omkring kroppen og hodet og med en gullring gjennom nesen sitter og ser på det brennende kullet mens hun steker kaffibønnene. Den gjentatte ristingen har en beroligende rytme som påvirker følelsene hennes.
Amna er 21 år gammel og lever i Daim al Arab, det fattige beja-strøket i Port Sudan på Rødehavskysten. Der er omtrent 3 millioner bejaer som bor langs et stripe land fra Sør Egypt til det vestre lavlandet i Eritrea. Amna vokste opp i en nomadisk gruppe som vandret i det harde tørre landskapet omkring Rødehavsfjellene.
beja people.jpg
Hun ble omskåret da hun var fire år, en traumatisk, smertefull erfaring som tiden har døyvet, men ikke helbredet. Hun er nå gift og har en sønn, Mohammed, men hennes mann, Hassan, måtte flykte fra Sudan fordi politisk uro har ført til trakassering og tvangsforflyttning av bejafolket. Han opplevde nye trusler i Egypt og dro på en farlig ferd til Europa, der han holder til på et utrivelig asylmottak. Amna snakker av og til med han på telefonen, men han er deprimert og har ingen penger å sende henne.
 
For å få åndelig trøst følger Amna en blanding av islamsk folketro, med jinner og onde ånder som sine trofaste følgesvenner. Hun lengter etter det tidligere nomadelivet og etter mening med livet, men hun kan ikke finne freden hun lengter etter. Hun nipper til den sterke søte kaffen og ser ut på den støvete gaten. En tåre ruller nedover hennes mørkebrune kinn, og hun tørker den stille bort med kappen. Hvem vil hjelpe meg og hvem vil berge meg, grubler hun. Sønnen hennes leker i den skitne hytta. En ny dag har begynt.
hvordan

  • Det er vanskelig å nå bejafolket, og de praktiserer islams folketro som også holder dem i frykt. Be for troende i Egypt, Sudan og Eritrea at de kan strekke ut hånden til disse menneskene, dele de gode nyhetene om Jesus og gi dem praktisk hjelp.
  • Be om ferdigstilling av Bibelen for disse menneskene. Språket ble skrevet ned for ca. 20 år siden, men mye av Guds Ord er ikke blitt oversatt ennå.
  • Be om nye muligheter til å tjene og støtte bejafolket, som er å finne blant andre flyktninger over hele verden.