Kategori: Øst-Afrika

2017 – Dag 23 (18. juni) – Bejafolket i Sudan

Amna som har på seg en lys blå kappe svøpt omkring kroppen og hodet og med en gullring gjennom nesen sitter og ser på det brennende kullet mens hun steker kaffibønnene. Den gjentatte ristingen har en beroligende rytme som påvirker følelsene hennes.

Amna er 21 år gammel og lever i Daim al Arab, det fattige beja-strøket i Port Sudan på Rødehavskysten. Der er omtrent 3 millioner bejaer som bor langs et stripe land fra Sør Egypt til det vestre lavlandet i Eritrea. Amna vokste opp i en nomadisk gruppe som vandret i det harde tørre landskapet omkring Rødehavsfjellene.

Hun ble omskåret da hun var fire år, en traumatisk, smertefull erfaring som tiden har døyvet, men ikke helbredet. Hun er nå gift og har en sønn, Mohammed, men hennes mann, Hassan, måtte flykte fra Sudan fordi politisk uro har ført til trakassering og tvangsforflyttning av bejafolket. Han opplevde nye trusler i Egypt og dro på en farlig ferd til Europa, der han holder til på et utrivelig asylmottak. Amna snakker av og til med han på telefonen, men han er deprimert og har ingen penger å sende henne.

For å få åndelig trøst følger Amna en blanding av islamsk folketro, med jinner og onde ånder som sine trofaste følgesvenner. Hun lengter etter det tidligere nomadelivet og etter mening med livet, men hun kan ikke finne freden hun lengter etter. Hun nipper til den sterke søte kaffen og ser ut på den støvete gaten. En tåre ruller nedover hennes mørkebrune kinn, og hun tørker den stille bort med kappen. Hvem vil hjelpe meg og hvem vil berge meg, grubler hun. Sønnen hennes leker i den skitne hytta. En ny dag har begynt.
hvordan

  • Det er vanskelig å nå bejafolket, og de praktiserer islams folketro som også holder dem i frykt. Be for troende i Egypt, Sudan og Eritrea at de kan strekke ut hånden til disse menneskene, dele de gode nyhetene om Jesus og gi dem praktisk hjelp.
  • Be om ferdigstilling av Bibelen for disse menneskene. Språket ble skrevet ned for ca. 20 år siden, men mye av Guds Ord er ikke blitt oversatt ennå.
  • Be om nye muligheter til å tjene og støtte bejafolket, som er å finne blant andre flyktninger over hele verden.

2016 – Dag 27 (2. juli) – Flyktninger

Yida-leiren: flyktninger som ambassadører for Jesus

I Bibelen finner vi historier om mennesker som er fordrevet fra hjemlandet. Også i dag ser vi mennesker på flukt, som lengter etter trygghet og husly. Flere hundre tusener av disse flyktningene har funnet et tryggere hjem i Sør-Sudan, verdens yngste stat.
Mange muslimske folkegrupper har flyktet fra Nuba-fjellene i Sudan, slik som folkegruppene dagig, ashron, lira, moro, shad og tabanya. De har mistet hjem, familiemedlemmer og levebrød på grunn av gjentatte bombeangrep utført av sudanesiske militærstyrker under borgerkrigen som herjer fremdeles. Nå overlever de i flyktningeleirer slik som den i Yida, Sør-Sudan, hvor de får sine mest grunnleggende behov dekket av diverse hjelpeorganisasjoner.
Blant disse flyktningene er det noen få som følger Jesus. Disse har dannet små felleskap i leirene og deres mål er å nå ut til sine muslimske landsmenn med evangeliet. Lokale menighetsledere har satt seg et ambisiøst mål: Å nå ut til alle de over 70 etniske grupperinger i Yida-leiren. Det er en stor utfordring at flertallet av beboerne snakker språk som ikke er skrevet ned. Veldig få av flyktningene kan lese eller skrive. Derfor finnes det heller ikke Bibelen på deres språk.
Jesus underviste folket med historier og lignelser. Med Ham som forbilde får trofaste Jesus-etterfølgere opplæring i fortellerkunsten og tips om hvordan de kan svare på spørsmålene til sine muslimske landsmenn. Og Gud er virksom! Muslimer hører om Jesus for første gang og de begynner å følge ham. På denne måten gir oppholdet i Yida-leiren en unik anledning til å gjøre evangeliet kjent for muslimske flyktninger. Hvis de etter hvert får anledning til å returnere til hjemlandet sitt kommer de til å ta evangeliet med seg til dem som ble igjen der.

La oss be:

  • Om at de som nylig har kommet til tro kan vokse i enhet, oppmuntre hverandre i felleskap og kjærlighet, og være et lys i Yida-leiren
  • For sikkerhet i leirene og for god forvaltning av humanitær hjelp slik at behovene til flyktningene blir møtt.
  • For fred i regionen slik at flyktningene kan dra hjem til Nuba-fjellene og de som følger Jesus kan ta evangeliet med seg.

Se video. “Inside Yida” https://www.youtube.com/watch?v=2oAC2fn08AU

2016 – Dag 7 (12. juni) – Øst-Afrika

Afarene: En reise inn i det ukjente

Afar-folkets områder strekker seg langs den sørvestlige kysten av Rødehavet, fra det sørlige Eritrea gjennom den nordlige delen av Djibouti. Grensene dreier så vestover inn mot sentrale deler av Etiopia. Det er et varmt og tørt område, med store sletter og ørkenområder. Afarene er nomader, og har lært seg å overleve i dette ugjestmilde landskapet. De reiser mellom skrinne beitemarker med kamelene og husdyrene sine, og lever for det meste av melk fra buskapen sin.
Dette folkets historie er stort sett muntlig overlevert, med noen få skriftlige kilder. Noen av kildene vitner om afarenes historie før islam kom. Nabofolkene kjenner afarene som modige i strid. De har kjempet mange kamper for å forsvare seg selv og sitt land mot inntrengere.
I dag står afarene overfor nye trusler: borgerkrig, mangel på beitemark og nasjonale grenser som hindrer dem i å leve på den tradisjonelle måten som nomader. Mange av dem har flyttet inn til byer og tettbygde strøk, og blitt bofaste. Disse tidligere modige gjeterne og krigerne lever nå som en minoritet blant andre folkeslag, og de har liten politisk innflytelse og liten selvråderett.
Noen få afarer har de siste tiårene bestemt seg for å følge Jesus. Disse samles i små grupper, og skinner som lys i et ellers mørkt landskap. For dette spirende fellesskapet av Kristus-etterfølgere betyr evangeliet håp, ikke bare for dem selv, men også for hele folkegruppen deres. Noen av dem opplever forfølgelse fra sine familier og slektninger. Til tross for utfordringene holder de seg trofast til Jesus, og de deler frimodig evangeliet med andre.

La oss be:

  • Om at de få troende afarene må ha mot og visdom når de deler troen på Jesus blant sitt eget folk.
  • For afar-folket, som Gud skapte med en unik identitet, at de må forstå hans hjerte for dem og oppdage hvem han har skapt dem til å være.
  • For god og tydelig kommunikasjon om Jesus, på en måte som virkelig treffer afar-folket.

2016 – Dag 6 (11. juni) – Øst-Afrika

Det østafrikanske rom: Bevar relasjoner

Øst-Afrikas 19 nasjoner strekker seg fra Rødehavet langs Sudans kyst til Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Arabiske handelsreisende dominerte handelen her med slaver og elfenben inntil europeerne kom på 1500-tallet. Blant europeerne var det også kristne misjonærer. Siden den gang har kristendommen og islam, sammen med ulike stammereligioner, kjempet om tilslutning fra de 357 millioner innbyg­gerne i området.
30dagersbonn2016_Page_14Første juledag i 2011 satt jeg blant en gruppe med 20 samfunnsle­dere fra en av de eldste muslimske folkegrup­pene i Øst-Afrika. De hadde samlet seg for å få opplæring i sin nyvunne kristentro. Yusuf ga dem opplæring. Han var en afrikansk forretningsmann fra en konservativ evangelisk bakgrunn. Yusuf hadde engasjert seg blant muslimene i området og hadde sett mange ledere komme til tro. Jeg lurte på hvordan han hadde lyktes, og han svarte: «Før ville jeg få dem til å bli «kristne». Nå hjelper jeg dem å ta imot Jesus, uten alle de religiøse formene.»
Da jeg spurte disse 20 lederne hvor mange av dem var døpt, gikk 19 hender i været.
«Hvordan kunne dere gjøre dette uten forfølgelse?» spurte jeg.
«Å, det er forfølgelse,» svarte de, og pekte på Sheikh Abu Salam, en ung mann i 30-årene.
«Da jeg begynte å undervise om Jesus, ble jeg jaget fra moskeen», sa Abu Salam mens han løftet sin bibel. «Nå fører jeg saken min for retten. Jeg står fram som en ‘etterfølger av Isa al-Masih [Jesus Kristus]’. Jeg har sagt til retten at dette er min moské! Hvorfor må jeg forlate den? Jeg har rett til å bruke den.»
Abu Salams mot gjorde inntrykk på meg. Sam­funnet han bor i er styrt av sharia, og ved å velge å forbli i moskeen risikerte Sheikh Abu Salam dødsstraff for frafall fra islam.
«Hva er poenget med å forbli i moskeen?» spurte jeg.
Flere av lederne responderte: «For å nå andre! Hvis vi oppretter en ny forsamling utenfor moskeen [dvs. samfunnshus], bryter vi alle relasjoner og skaper avstand mellom oss og de ufrelste. I stedet tar vi Jesus med i alle sider av dagliglivet.»
En kvinne blant dem la til: «Jesus kom som menneske for å redde mennesker, selv om han er Gud. Hvis Gud hadde ønsket å frelse hyener, ville han ha kommet som en hyene. Vi ønsker å redde muslimer, så derfor må vi gå inn i moskeene. Dette er grunnen til at våre brødre og søstre setter sitt liv på spill: For å vinne andre.»

La oss be:

  • Be for etterfølgerne av Isa al-Masih i Øst-Afrika. Mange setter sitt liv på spill for å kunne bevare relasjoner og dermed dele sin tro med andre.
  • Be om større frihet i hele området, slik at folk skal lære om troen og gi uttrykk for den uten frykt.
  • 80 millioner muslimer i Øst-Afrika kjenner ikke Jesus Kristus enda. Be om at flere som Yusuf skal engasjere seg i dette området som sin misjonsmark.