Hver ettermiddag ser du mennene samle seg rundt tekannen
Mali er et land uten kystlinje i Vest-Afrika. Det bor 18 millioner innbyggere i landet, og 90 % av dem er muslimer. Mali pleide å være et fredfullt land, men siden 2012 har det vært uroligheter og konflikter nord i landet, forårsaket av militante islamistiske grupper. Vold og ustabilitet i regjeringen har ført til økt fattigdom og etniske skiller.
Men, alle stammene i Mali deler et ordtak: «Den fremmede er verd mer enn deg!». Hvis du kommer som en fremmed til en landsby, vil du finne en familie å bo hos, mat og vann. Til og med de som ikke har særlig mye vil dele maten sin med en reisende. En utlending vil til og med få et lokalt familienavn. På den måten har de fått en plass i samfunnet, og blir behandlet som en som tilhører den etniske gruppen eller kasten som familienavnet tilhører.
Det som virkelig binder Mali sammen, er det lille glasset med te som deles flere ganger om dagen. Hver ettermiddag ser du mennene samle seg rundt tekannen i gatene, på gatehjørnene, foran et hjem, eller utenfor den lokale butikken. Å lage god te er en langsom prosess, og mens man venter, kan man snakke om familie, politikk, religion eller fotball!
INSPIRASJON TIL BØNN:
Nasjoner ødelegges av korrupsjon, vold, fordommer og ekstremisme; men de blir bygd opp av ærlighet, fred, enhet og medfølelse. Be velsignelsen i Salme 67,1-8 over Mali.
Be om at mange flere i Mali skal bli innlemmet i Jesu familie. Se Ef 2,18-20.
Be for de som jobber med å spre evangeliet i Mali, og for at flere troende i de lokale menighetene skal være et lys for nasjonen.
Yida-leiren: flyktninger som ambassadører for Jesus
I Bibelen finner vi historier om mennesker som er fordrevet fra hjemlandet. Også i dag ser vi mennesker på flukt, som lengter etter trygghet og husly. Flere hundre tusener av disse flyktningene har funnet et tryggere hjem i Sør-Sudan, verdens yngste stat.
Mange muslimske folkegrupper har flyktet fra Nuba-fjellene i Sudan, slik som folkegruppene dagig, ashron, lira, moro, shad og tabanya. De har mistet hjem, familiemedlemmer og levebrød på grunn av gjentatte bombeangrep utført av sudanesiske militærstyrker under borgerkrigen som herjer fremdeles. Nå overlever de i flyktningeleirer slik som den i Yida, Sør-Sudan, hvor de får sine mest grunnleggende behov dekket av diverse hjelpeorganisasjoner.
Blant disse flyktningene er det noen få som følger Jesus. Disse har dannet små felleskap i leirene og deres mål er å nå ut til sine muslimske landsmenn med evangeliet. Lokale menighetsledere har satt seg et ambisiøst mål: Å nå ut til alle de over 70 etniske grupperinger i Yida-leiren. Det er en stor utfordring at flertallet av beboerne snakker språk som ikke er skrevet ned. Veldig få av flyktningene kan lese eller skrive. Derfor finnes det heller ikke Bibelen på deres språk.
Jesus underviste folket med historier og lignelser. Med Ham som forbilde får trofaste Jesus-etterfølgere opplæring i fortellerkunsten og tips om hvordan de kan svare på spørsmålene til sine muslimske landsmenn. Og Gud er virksom! Muslimer hører om Jesus for første gang og de begynner å følge ham. På denne måten gir oppholdet i Yida-leiren en unik anledning til å gjøre evangeliet kjent for muslimske flyktninger. Hvis de etter hvert får anledning til å returnere til hjemlandet sitt kommer de til å ta evangeliet med seg til dem som ble igjen der.
La oss be:
Om at de som nylig har kommet til tro kan vokse i enhet, oppmuntre hverandre i felleskap og kjærlighet, og være et lys i Yida-leiren
For sikkerhet i leirene og for god forvaltning av humanitær hjelp slik at behovene til flyktningene blir møtt.
For fred i regionen slik at flyktningene kan dra hjem til Nuba-fjellene og de som følger Jesus kan ta evangeliet med seg.
Afar-folkets områder strekker seg langs den sørvestlige kysten av Rødehavet, fra det sørlige Eritrea gjennom den nordlige delen av Djibouti. Grensene dreier så vestover inn mot sentrale deler av Etiopia. Det er et varmt og tørt område, med store sletter og ørkenområder. Afarene er nomader, og har lært seg å overleve i dette ugjestmilde landskapet. De reiser mellom skrinne beitemarker med kamelene og husdyrene sine, og lever for det meste av melk fra buskapen sin.
Dette folkets historie er stort sett muntlig overlevert, med noen få skriftlige kilder. Noen av kildene vitner om afarenes historie før islam kom. Nabofolkene kjenner afarene som modige i strid. De har kjempet mange kamper for å forsvare seg selv og sitt land mot inntrengere.
I dag står afarene overfor nye trusler: borgerkrig, mangel på beitemark og nasjonale grenser som hindrer dem i å leve på den tradisjonelle måten som nomader. Mange av dem har flyttet inn til byer og tettbygde strøk, og blitt bofaste. Disse tidligere modige gjeterne og krigerne lever nå som en minoritet blant andre folkeslag, og de har liten politisk innflytelse og liten selvråderett.
Noen få afarer har de siste tiårene bestemt seg for å følge Jesus. Disse samles i små grupper, og skinner som lys i et ellers mørkt landskap. For dette spirende fellesskapet av Kristus-etterfølgere betyr evangeliet håp, ikke bare for dem selv, men også for hele folkegruppen deres. Noen av dem opplever forfølgelse fra sine familier og slektninger. Til tross for utfordringene holder de seg trofast til Jesus, og de deler frimodig evangeliet med andre.
La oss be:
Om at de få troende afarene må ha mot og visdom når de deler troen på Jesus blant sitt eget folk.
For afar-folket, som Gud skapte med en unik identitet, at de må forstå hans hjerte for dem og oppdage hvem han har skapt dem til å være.
For god og tydelig kommunikasjon om Jesus, på en måte som virkelig treffer afar-folket.
Øst-Afrikas 19 nasjoner strekker seg fra Rødehavet langs Sudans kyst til Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Arabiske handelsreisende dominerte handelen her med slaver og elfenben inntil europeerne kom på 1500-tallet. Blant europeerne var det også kristne misjonærer. Siden den gang har kristendommen og islam, sammen med ulike stammereligioner, kjempet om tilslutning fra de 357 millioner innbyggerne i området. Første juledag i 2011 satt jeg blant en gruppe med 20 samfunnsledere fra en av de eldste muslimske folkegruppene i Øst-Afrika. De hadde samlet seg for å få opplæring i sin nyvunne kristentro. Yusuf ga dem opplæring. Han var en afrikansk forretningsmann fra en konservativ evangelisk bakgrunn. Yusuf hadde engasjert seg blant muslimene i området og hadde sett mange ledere komme til tro. Jeg lurte på hvordan han hadde lyktes, og han svarte: «Før ville jeg få dem til å bli «kristne». Nå hjelper jeg dem å ta imot Jesus, uten alle de religiøse formene.»
Da jeg spurte disse 20 lederne hvor mange av dem var døpt, gikk 19 hender i været.
«Hvordan kunne dere gjøre dette uten forfølgelse?» spurte jeg.
«Å, det er forfølgelse,» svarte de, og pekte på Sheikh Abu Salam, en ung mann i 30-årene.
«Da jeg begynte å undervise om Jesus, ble jeg jaget fra moskeen», sa Abu Salam mens han løftet sin bibel. «Nå fører jeg saken min for retten. Jeg står fram som en ‘etterfølger av Isa al-Masih [Jesus Kristus]’. Jeg har sagt til retten at dette er min moské! Hvorfor må jeg forlate den? Jeg har rett til å bruke den.»
Abu Salams mot gjorde inntrykk på meg. Samfunnet han bor i er styrt av sharia, og ved å velge å forbli i moskeen risikerte Sheikh Abu Salam dødsstraff for frafall fra islam.
«Hva er poenget med å forbli i moskeen?» spurte jeg.
Flere av lederne responderte: «For å nå andre! Hvis vi oppretter en ny forsamling utenfor moskeen [dvs. samfunnshus], bryter vi alle relasjoner og skaper avstand mellom oss og de ufrelste. I stedet tar vi Jesus med i alle sider av dagliglivet.»
En kvinne blant dem la til: «Jesus kom som menneske for å redde mennesker, selv om han er Gud. Hvis Gud hadde ønsket å frelse hyener, ville han ha kommet som en hyene. Vi ønsker å redde muslimer, så derfor må vi gå inn i moskeene. Dette er grunnen til at våre brødre og søstre setter sitt liv på spill: For å vinne andre.»
La oss be:
Be for etterfølgerne av Isa al-Masih i Øst-Afrika. Mange setter sitt liv på spill for å kunne bevare relasjoner og dermed dele sin tro med andre.
Be om større frihet i hele området, slik at folk skal lære om troen og gi uttrykk for den uten frykt.
80 millioner muslimer i Øst-Afrika kjenner ikke Jesus Kristus enda. Be om at flere som Yusuf skal engasjere seg i dette området som sin misjonsmark.
Det som begynte som en metode for å trene gutter i islams verdier og i å lære Koranen utenat, har blitt til moderne utnyttelse av barn, menneskehandel og slaveri i deler av Vest-Afrika. Garibou eller talibé gutter er et vestafrikansk fenomen og er mest utbredt i tett befolkede områder i Mali, Senegal, Burkina Faso og Guinea Bissau. Dette er gutter som sendes av foreldrene for å få opplæring i Koranen av en mester eller «marabout». Målene for denne «disippelgjøringen» inkluderer å lære hele Koranen utenat på arabisk (et språk de fleste guttene ikke forstår) før de er 19 år. Ved daglig å tigge om mat og penger (hvorav en bestemt kvote må gå til marabouten) skal barna utvikle egenskaper som tålmodighet, ydmykhet, lidelse og god oppførsel. Når det er tid for å plante vil guttene bli leid ut til gårder, og marabouten får alle inntektene. Hvis en gutt ikke får inn nok penger, eller ikke klarer å lære utenat bra nok, blir han fysisk straffet. De lever i frykt, de får ikke behandling for alvorlige og kroniske sykdommer, de blir utsatt for seksuelle overgrep fra eldre barn og de er ofte ofre for trafikkulykker fordi de må tigge på veiene.
Menneskehandel med barn foregår også, og barn transporteres av voksne fra land til land. I mars 2015 ble 2 voksne arrestert i Guinea Bissau mens de smuglet 54 barn til Dakar. Statistisk informasjon varierer og er ikke lett å bekrefte, men minst 100 000 barn er offer for denne praksisen. Nasjonale myndigheter er under press fra religiøse ledere, og følger ikke opp sine egne lover eller internasjonale forpliktelser. Dødsfall blant disse barna blir ikke registrert, selv om likene blir returnert til familiene.
Disse guttene er fratatt retten til en barndom. Hvis de slipper unna marabouten, velger de ofte å leve på gata. De vet at hvis de reiser hjem, vil de bli sendt tilbake til lidelsen de har opplevd. La oss be:
Be om at myndighetene i Vest-Afrika vil lage strengere lover for å ta vare på rettighetene og utdannelsen til disse guttene. Be om at rapporter om marabouter som misbruker barn vil bli fulgt opp og behandlet rettferdig.
Dette regionale systemet med opplæring i Koranen var opprinnelig annerledes. Nå handler det om økonomisk vinning for skruppelløse og falske marabouter. Be om at de som utnytter barn i religionens navn vil bli avslørt og behandlet rettferdig, eller at deres hjerte skal bli overbevist om det onde de gjør «i Allahs navn».
Be om flere mennesker som er villige til å kjempe for disse barnas rettigheter. Be om flere sentere som disse guttene kan rømme til og få beskyttelse, medisinsk oppfølging, nødvendig ernæring, kjærlighet og utdanning.
Det vestafrikanske rom:
Viktigheten av å finne ut selv
Det vestafrikanske rom i Islams hus er en slagmark mellom muslimene i saharaområdet, kristne langs atlanterhavskysten, og den vedvarende animismen som stadig popper opp under overflaten av begge religioner. Både i det muslimske nord og det kristne sør påvirker afrikanske stammereligioner fortsatt både de som bekjenner islam og de som bekjenner kristentroen. For mange vestafrikanere som verken er kristne eller muslimer er det praktiske spørsmålet de stiller seg: «Hvilken religion kan beskytte meg fra de åndelige kreftene rundt meg?» Troende med muslimsk bakgrunn i Vest-Afrika har kommet til tro på Jesus på ulike måter. De snakker ivrig om levende kristne fellesskap, og påvirkningen fra kristne skoler, barnehjem og utviklingsprosjekter i lokalsamfunnene. Mange snakker om den sosiale rettferdigheten de har funnet innenfor trofaste grupper som lever evangeliet ut i hverdagslivet. Og bak alle disse effektive initiativene for å nå ut finner vi utholdende bønner fra brennende kristne grupper i Vest-Afrika, kjent for sine lange netter med bønn og faste.
Mange som har konvertert fra islam vitner om hvordan de selv oppdaget at Kristus er den han sier han er. Til forskjell fra Koranen, som helst skal være kun på arabisk, møter de Bibelen oversatt til deres lokale språk. Mer enn én troende med muslimsk bakgrunn har kommentert: «Jeg forstår ikke arabisk eller Koranen, men jeg forstår Bibelen.»
Når han ble spurt «Hva sier du om Jesus», svarte en troende med muslimsk bakgrunn: «Koranen sier: Hvis du er i tvil, spør de menneskene som var før deg. Jeg ser på Jesus som en som tar bort tvilen min. Jesus er en som sier at du ikke kan komme til Far uten ved ham. Jeg godtar det, han er sannheten og livet.» En annen hadde dette vitnesbyrdet: «Som muslimer var alt vi gjorde fem bønner vi kunne utenat. Men, det var ingen sikkerhet rundt om vi kom til himmelen. Ingen kunne gi meg gode svar. Dette fikk meg til å se nærmere på hvem Jesus var.»
Når muslimer finner ut selv hvem Jesus er, gjennom bønnesvar, drømmer eller ved å lese i Bibelen, finner de en Herre de ikke kan ignorere, og som de blir villige til å gi livet sitt for. La oss be:
Be for de voksende bevegelsene av mennesker som kommer til tro på Jesus i Vest-Afrika, at de vil stå fast i sin nye tro.
Utfordringer som Boko Haram, synkretisme og sosial urettferdighet er alle uttrykk for onde krefter. Be om beskyttelse fra disse.
Det er over 100 millioner vestafrikanske muslimer, og de utgjør nesten en tredjedel av befolkningen i regionen, med mer enn 514 ulike språkgrupper. Be for de som enda ikke har hørt om Jesus i denne mangfoldige regionen.
Mauritania er nesten tre ganger så stort som Norge og består hovedsakelig av ørken. Arabere, berbere og svarte afrikanske folkegrupper har møttes og blandet seg her. Omtrent 70 % av befolkningen snakker hassania-arabisk og tilhører maurerne, en arabisk-berbisk folkegruppe. Halvparten av denne gruppen kalles hvite maurere og består av handelsmenn, adelsmenn, akademikere og andre i eliten. Svarte maurerne, den andre halvparten, stammer fra afrikanske slaver. De resterende 30 % av befolkningen består av forskjellige svarte afrikanske grupper, og bor for det meste i sør, og i hovedstaden.
I 1957 bodde fremdeles 90 % av maurerne i telt og var nomader. Det fantes ingen store byer. En alvorlig tørkeperiode på 70-tallet tvang mange til å selge buskapen sin og flytte til byene som vokste frem, og som har fortsatt å vokse siden den gang.
Araberne spredte islam til Sahara på 700-tallet, noe som gjorde berbernes innflytelse svakere. I 1920 ble Mauritania fransk republikk, og fikk sin uavhengighet som stat med islamsk lovgivning i 1960. De fleste ser dette som svaret på alle problemer, som fattigdom, korrupsjon, slaveri, urettferdighet, tørke osv. Men deres nomadelivstil og verdiene sitter dypt. Selv i byene sitter de heller på et teppe enn på en stol, de har tilsynelatende ikke helt skjønt poenget med trafikkregler, og de ofte gifter og skiller seg flere ganger.
I dag er befolkningen i Mauritania nesten 100 % sunnimuslimer. Det er kun en håndfull kristne i landet.
La oss be:
Be om at dette tidligere nomadefolket vil finne veien til Kristus.
Be for de troende som Gud har kalt til å demonstrere sin kjærlighet blant befolkningen i Mauritania.
Be for de som har kommet til tro på Jesus blant maurerne, at de vil vokse seg sterke i troen og ha frimodighet til å dele den.
Nord-Afrika var et levende senter for kristendommen i århundrer før islams armeer inntok området og tvang innbyggerne under seg på 600-tallet. Islams sharia overtok sakte de gamle kristne samfunnene og etter hvert hadde området en av de mest konsentrerte muslimske befolkningene i hele Islams hus. I dag utgjør Nord-Afrikas 100 millioner muslimer 98-100 prosent av befolkningen i Mauritania, Vest-Sahara, Marokko, Algerie, Tunisia og Libya.
Nord-Afrika har opplevd mange erobrere gjennom historien. Alle har satt sitt preg på befolkningen, men det er araberne som fortsetter å dominere både myndighetene og det religiøse livet. Etter at det ble slutt på den europeiske koloniseringen av Nord-Afrika på 1900-tallet, har nordafrikanske regjeringer brukt arabisk kultur, inkludert islam, til å forene sine nasjoner og holde stand mot videre utenlandsk innflytelse. Men i hver nordafrikansk nasjons hjerte er et sta og utholdende urfolk, berberne. Deres røtter går lengre tilbake i tid enn antikken. For berberne er Nord-Afrika deres hjemland.
Til tross for århundrer med kulturell undertrykkelse, er det fortsatt minst 19 ulike grupper av berbere i Nord-Afrika, med 30-40 millioner mennesker som snakker berbisk. Disse gruppene varierer fra rifkabylene i Marokko (4-6 millioner) og kabylene i Algerie (5-6 millioner) i nord, til tuaregnomadene i Saharaørkenen (1,2 millioner).
Selv om antallet kan være vanskelig å anslå, vitner tilstedeværelsen av nye kristne menigheter på mange steder i Nord-Afrika om at flere og flere gir sitt liv til Kristus, han som la ned livet sitt som den gode hyrden. Når jeg reiser gjennom landsbyene i de berbiske fjellene og besøker hjem og menigheter av troende, ser jeg ofte innrammede bilder av Jesus som den gode hyrden. Under bildene står det skrevet på berbisk: Den gode hyrde legger ned sitt liv for sauene. En berbisk kvinne ved navn Zeinab forklarte for meg: «Hyrden betyr så mye for oss, fordi vi er et folk som har sauer. Vi vet hvordan hyrden må elske sauene og holde dem tett til sitt hjerte.»
Disse berbiske troende er ikke lenger sauer uten hyrde. De har funnet hyrden, og hører hans røst.
La oss be:
Be om at de voksende kristne bevegelsene i Nord-Afrika fortsetter til tross for myndighetenes forsøk på å fremme arabisk kultur og islam.
Be om at den nye berbiske oversettelsen av evangeliene vil vekke opp troen hos berberne, Nord-Afrikas urfolk.
Bibeloversettelse, sendinger på radio og satellitt TV, samt lokale vitner alle bidrar til gjenoppdagelsen av den ny-gamle kristentroen i Nord-Afrika. Be for arbeiderne som kommuniserer evangeliet.
Første juledag i 2011 satt jeg blant en gruppe med 20 samfunnsledere fra en av de eldste muslimske folkegruppene i Øst-Afrika. De hadde samlet seg for å få opplæring i sin nyvunne kristentro. Yusuf ga dem opplæring. Han var en afrikansk forretningsmann fra en konservativ evangelisk bakgrunn. Yusuf hadde engasjert seg blant muslimene i området og hadde sett mange ledere komme til tro. Jeg lurte på hvordan han hadde lyktes, og han svarte: «Før ville jeg få dem til å bli «kristne». Nå hjelper jeg dem å ta imot Jesus, uten alle de religiøse formene.»
Hvis en gutt ikke får inn nok penger, eller ikke klarer å lære utenat bra nok, blir han fysisk straffet. De lever i frykt, de får ikke behandling for alvorlige og kroniske sykdommer, de blir utsatt for seksuelle overgrep fra eldre barn og de er ofte ofre for trafikkulykker fordi de må tigge på veiene.
Troende med muslimsk bakgrunn i Vest-Afrika har kommet til tro på Jesus på ulike måter. De snakker ivrig om levende kristne fellesskap, og påvirkningen fra kristne skoler, barnehjem og utviklingsprosjekter i lokalsamfunnene. Mange snakker om den sosiale rettferdigheten de har funnet innenfor trofaste grupper som lever evangeliet ut i hverdagslivet. Og bak alle disse effektive initiativene for å nå ut finner vi utholdende bønner fra brennende kristne grupper i Vest-Afrika, kjent for sine lange netter med bønn og faste.
Nord-Afrika var et levende senter for kristendommen i århundrer før islams armeer inntok området og tvang innbyggerne under seg på 600-tallet. Islams sharia overtok sakte de gamle kristne samfunnene og etter hvert hadde området en av de mest konsentrerte muslimske befolkningene i hele Islams hus. I dag utgjør Nord-Afrikas 100 millioner muslimer 98-100 prosent av befolkningen i Mauritania, Vest-Sahara, Marokko, Algerie, Tunisia og Libya.