I Burkina Faso besøkte en nyvalgt evangelisk biskop og hans team lokale myndigheter og ledere for andre kirkesamfunn i området for å presentere seg og etablere gode relasjoner. De ville også besøke muslimene, som et bidrag til den pågående religiøse dialogen.
Fortsett å lese Dag 20 • 10. april • Burkina FasoRepublikken Guinea på vestkysten av Afrika er 85 prosent muslimsk. Landet ble tidligere kalt Fransk Guinea, og var fransk koloni fram til 1958. Likevel, over 100 år med fransk styre hadde lite påvirkning på islams stilling blant folket. «Store moske» i hovedstaden, Conakry, er den største moskeen i Vest-Afrika og har plass til 10 000 besøkende.
Fortsett å lese Dag 15 • 5. april • GuineaAfrika har sett kraftig kirkevekst i mange år. Innen 2060 vil trolig minst 40 prosent av verdens kristne være i Afrika sør for Sahara. En studie anslår at Burkina Faso kommer til å ha den sterkeste vekstraten for antall kristne. Andelen muslimer ligger nå på rundt 62 prosent av befolkningen, men andelen av kristne øker stadig og er nå på rundt 22 prosent. Veksten skyldes delvis kristne innvandrere fra land som Syria og Libanon, men det er også mange mennesker med muslimsk bakgrunn som har begynte å følge Jesus.
Fortsett å lese Dag 8 • 29. mars • Burkina FasoDet bor rett under 700 000 av kanuri-manga-folket øst i Niger og langt nordøst i Nigeria. De er en undergruppe av den større kanuri-stammen, og før koloniseringen var de et mektig imperium. Mesteparten av dem er bønder. De dyrker korn i et krevende klima. De har også sauer og geiter, og i tillegg hester, som er et statussymbol hos dem. Kanuri-manga-folket er sunnimuslimer, og det er ingen kristne i folkegruppen, så langt man kjenner til.
Fortsett å lese 2022 • Dag 20 • 21. april • Kanuri-manga-folket i NigerAntall muslimer: 650 000
Islam er en minoritetsreligion i Ghana, hvor 70 % av befolkningen er kristne. For det meste lever de religiøse gruppene fredelig sammen. De fleste muslimene bor på landsbygda i det nordlige Ghana, men flere søker lykken i de mer urbane og rikere områdene i sør. Unge jenter helt ned i 14 årsalderen flytter til byer som Accra for å arbeide på markedene eller som hodelastbærere, såkalte kayaye.
Fortsett å lese 2021 – Dag 27 – 9. mai – Accra, GhanaTalet på muslimar: 750 000
NDjamena er hovudstaden og einaste verkelege storby i Tsjad, eit av dei fattigaste landa i verda. Av byens befolkning på 1,5 millionar er halvdelen muslimar.
Fortsett å lese 2021 – Dag 5 – 17. april – NDjamena, Tsjad
Ahmadiyya-bevegelsen ble først etablert i delstaten Punjab i India av Hazrat Mirza Ghulam Ahmad (1839-1908), som hevdet å være den lovede Messias og Mahdi – den islamske reformatoren. Ghulam tilbakeviste kristne, hinduistiske og tradisjonell islamsk lære om Jesus, som sa at Han selv skulle komme tilbake som Messias.
Ahmadiyyer tror at Jesu gjenkomst skjedde ved at Ghulam stod frem. Han hevdet å ha mottatt åpenbaringer, og at han derfor var en profet og «åndelig guide» for menneskeheten. Ahmadiyyer har strevd forgjeves i flere tiår med å bli akseptert av resten av islam siden deres lære ikke er forenlig med tradisjonell islam. Likevel er Ahmadiyya kjent for å være en fredselskende og stillfarende bevegelse innen islam. Den femte etterfølgeren, nåværende leder av Ahmadiyya verden over, er Hazrat Mirza Masroor Ahmad, som har sitt hovedkvarter i London.
Ahmad etterlignet tradisjoner, misjonsmetoder og terminologi fra kristendommen til tross for sin motstand mot kristen tro. Derfor kan bevegelsen virke attraktiv for uvitende kristne og fattige på landsbygda. Lærens apologetiske natur tiltrekker seg også utdannede mennesker.
Denne sekten spredte seg fra India til øst- og vestkysten av Afrika, og har vært til stede i Ghana siden 1921. Her finner vi omtrent 635 000 ahmadiyyer av over 10 millioner på verdensbasis. Bevegelsen fant først sitt hjem blant akanfolket; en lærer som var metodist ble dens første konvertitt. Senere etablerte den seg i en muslimsk del av artikkelforfatterens stamme, wala-folket. Ahmadiyya har bidratt i betydelig grad til nasjonal utvikling i Ghana og Vest-Afrika.
Mali er et land uten kystlinje i Vest-Afrika. Det bor 18 millioner innbyggere i landet, og 90 % av dem er muslimer. Mali pleide å være et fredfullt land, men siden 2012 har det vært uroligheter og konflikter nord i landet, forårsaket av militante islamistiske grupper. Vold og ustabilitet i regjeringen har ført til økt fattigdom og etniske skiller.
Men, alle stammene i Mali deler et ordtak: «Den fremmede er verd mer enn deg!». Hvis du kommer som en fremmed til en landsby, vil du finne en familie å bo hos, mat og vann. Til og med de som ikke har særlig mye vil dele maten sin med en reisende. En utlending vil til og med få et lokalt familienavn. På den måten har de fått en plass i samfunnet, og blir behandlet som en som tilhører den etniske gruppen eller kasten som familienavnet tilhører.
Det som virkelig binder Mali sammen, er det lille glasset med te som deles flere ganger om dagen. Hver ettermiddag ser du mennene samle seg rundt tekannen i gatene, på gatehjørnene, foran et hjem, eller utenfor den lokale butikken. Å lage god te er en langsom prosess, og mens man venter, kan man snakke om familie, politikk, religion eller fotball!
Gårdagens oppvask ligger i en haug utenfor døra til Issatas jordhytte. Det er soloppgang og sanden glitrer i dagslyset. Gjestene som dukket opp for tre måneder siden sover fortsatt i teltet midt på plassen. De sovnet etter forfriskninger i form av avkjølt hibiscussaft, couscous av hirse og fiskebladstuing. Issata reiser seg, vasker ansiktet, hendene og føttene og bøyer seg i bønn.
Issata er en fulanidame. Fulaniene er verdens største nomadefolk og Afrikas største unådde folkegruppe. Befolkningen på 35 millioner vandrer fra øst til vest i Afrika på tvers av Sahel-regionen. Issata, som fulanidamer flest, lever 9 – 10 måneder i året uten sin mann.
Mennene reiser bort som gjetere eller handelsmenn, mens kvinnene blir igjen i deres små landsbyer og venter på at de skal komme hjem. Det som er fokuset i Issatas liv er koddirgal – gjestfrihet – som er den viktigste verdi i fulanienes kultur. Hun spør aldri en gjest hvor lenger han skal bli, heller ikke om bidrag til husarbeidet eller matutgiftene. Hun er raus i sin tjeneste fram til gjestene drar, enten det handler om timer eller år. Slik bare er fulaniene, og Issata er et nydelig eksempel på denne grenseløse velkomsten.
Det muslimske folket som kaller seg fulbe, i Ghana, er mest kjent som fulani. De anslås å være om lag 300.000, men det er usikkert siden de er mange nomadiske stammer som flytter jevnlig rundt med sine flokker av storfe. Dyrene gir folket både melk som er deres viktigste matkilde og møkk som er deres brensel.
Begrepet pulaaku er en viktig del av fulanienes verdensbilde. Pulaaku omtales som «Fulanienes rette takt og tone», og innebærer regler for hva som er god fulanikultur. En god fulani regnes for å være tålmodig, vis, beskjeden, respektfull og reservert.
Ekteskaps- og navne-seremonier er de mest verdsatte skikkene i disse samfunnene. Barn er ofte forlovet godt før de når alderen for ekteskap. Nyfødte babyer holdes isolert i et rom de syv første dagene, før de får navn på den åttende dagen. Det er også dagen for omskjærelse.
En av de mange utfordringene som fulbe-folket i Ghana står overfor er den mangeårige konflikten med lokale bønder. Jord- og vannfeider fører til ødeleggelse av eiendom og tap av liv. Mange av dem lever i fattigdom og arbeider som gjetere for lokale storfeeiere. De håper på en bedre fremtid for sine barn slik at de ikke fortsetter å leve i slik fattigdom. Mange fulbe-barn går ikke på skolen og noen er underernærte. De har liten sjanse til å bli noe annet enn gjetere.
