Europa – Side 3 – 30 dagers bønn for verdens muslimer

2018 – Dag 3 (17. mai) – Folket i Kaukasus

Frykten til de fryktløse

Det vakre fjellområdet mellom Svartehavet og Det kaspiske hav er en del av Europa. På tross av dette bor noen av de minst nådde muslimske folkegruppene her. De snakker 45 forskjellige språk, hvor noen av dem er blant de vanskeligste språkene i verden. Den isolerte beliggenheten ved fjellene har bidratt til å holde liv i gamle tradisjoner, som f.eks. blodhevn, helt fram til i dag. Folket har mistro til fremmede og er skeptisk til all forandring. Den kulturelle og politiske situasjonen gjør det ekstremt vanskelig for utlendinger å bo og tjene Kristus der.
Hvis man spør kaukaserne hva de er redde for, vil de som regel svare «ingenting». Men, i et ærlig øyeblikk kan de komme til å nevne tre bestemte ting som alle er forbundet med kulturelle symboler:

Frykten for å tape ære: Den kaukasiske dolken er alltid klar til bruk for å forsvare egen eller familiens ære.

Frykten for onde ånder: Kaukasierne er redde for at noen skal kaste forbannelse over dem, eller bli hjemsøkt av djinner, som er åndelige vesner. For å hindre at ånder finner inngangen til huset, henges det en tekanne opp-ned over inngangsdøren.

Frykten for å bli kastet ut av Ummaen (det muslimske trossamfunn):

På samme måte som en enkelt tråd i et vakkert teppe ikke er noe i seg selv, har individet ingen betydning uten å være en del av samfunnet som helhet.

Be for dem

Frykten for skam fører til vold – og lidelse. Be om en forvandling i denne kulturelle overbevisningen.
Jesus kom for å sette oss fri. Be om at kaukaserne må bli fylt av «den fullkomne kjærlighet som driver frykten ut». (1 Joh 4,18)
Be om at det kaukasiske samfunnet får muligheten til å bli kjent med læren om Jesus.

2017 – Dag 30 (25. juni) – Frankrike: Be for dem som forfølger dere

De siste årene ha Frankrike lidd under flere blodige terroristangrep som har vært inspirert av islamske terrorister. Noen av disse angrepene har hatt et klart fokus, slik som å drepe staben i magasinet Charlie Hebbo eller kundene ved koshersupermarkedet og på en rockekonsert – og selvsagt den sjokkerende henrettelsen av en eldre katolsk prest som holdt messe. Andre har vært vilkårlige og har kostet både muslimer og kristne livet. Fortauskaffeer ha blitt pepret med kuler og uskyldige mennesker er blitt meid ned av lastebil.

Utfordringen er å møte hat med kjærlighet

Vi kan ikke benekter at dette har skapt en dyp følelse av sjokk og avsky. Først var det en nasjonal utgytelse av solidaritet og enhet og til og med en følelse av sympati for ikke ekstreme muslimer som bodde i Frankrike. Men etter hvert som angrepene har fortsatt, er det tegn på at den bemerkelsesverdige toleransen det franske folket bærer, har blitt tynn. Det var selvsagt det som terroristene håpet å oppnå.
30dagersbonn2017_Page_37 Kristne ledere i Frankrike minner oss på: «Når det gjelder kristne som lever sammen med muslimske naboer og medborgere, så må vi gå tilbake til Jesu ord i Matteus 5,44: ‘Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere, da vil dere være barn av deres Far i himmelen.’
Utfordringen er å møte hat med kjærlighet. Å se på hver tildekket kvinne fra Nord-Afrika som vi møter på gaten med kjærlighet i hjertet og ikke med avvisning. Dersom vi er forvirret, må vi forstå at ikkevoldelige muslimer er ennå mer forvirret. Kjærlighet betyr å forstå dem og be at Gud vil berøre deres hjerter. I Frankrike bor det over 4,5 millioner muslimer. Gud har plassert dem på vår dørstokk.»
hvordan

Jesus sa: «Dersom du bare elsker dem som elsker dere, hvilken lønn vil dere få?» Be for kristne i Frankrike og alle nasjoner som er berørt av ekstremisme, at de vil bli i stand til å følge Kristi lære om å elske våre fiender.
Be for muslimer som er involvert i, eller tenker å bli involvert i terrorhandlinger. Jesus sier at kjærlighet og bønn samhandler. Det er hensikten med denne håndboken.
Be for voldsofrene og om visdom for myndighetene. Formålet med vold er hat og adskillelse. Mer enn noen gang trenger vi ledere som vil vise vei med visdom.

2017 – Dag 27 (22. juni) – Sårbare ungdommer i Europa

En bombe går av i Paris, og IS (Den islamske staten) påtar seg ansvaret. For konservativt kledde muslimer over hele Europa vil det på nytt bety stirrende blikk, ukvemsord, hån i sosiale medier, og av og til verre ting. De vet det vil skje igjen.
Yasmin, en femten år gammel datter av en muslimsk venn, skrev et dikt der hun uttrykker hvordan det føles. Det får meg til å gråte – det presset av tusenvis av stirrende blikk på gaten, og en mediaverden som synes overgitt til å demonisere dem. Unge mennesker som henne er blitt merket, og vi høster triste følger.
Mange unge mennesker takler det på et vis, og når familiene står tett sammen vil innflytelsen dabbe av. Noen andre blir svært sinte, og uttrykker det slik som mange tenåringer i alle kulturer ville ha gjort. Noen få – og det er bare noen få – kommer ut dårligere. De blir sårbare for ekstremismens budskap og blir mer og mer dratt den veien. Når de blir isolert fra sine foreldre, vil det være fortvilte foreldre som prøver å skape mening i det hele. Som om det ikke er galt nok, vil mistenksomhetens finger peke på dem så vel som på deres fortapte. De blir kanskje uønsket i moskeen, blir mistenkeliggjort på skolen eller forhørt av politiet.
30dagersbonn2017_Page_34 Yasmin er heldig. Hennes foreldre forstår. De støtter sin datter, hjelper henne til å forstå og oppmuntrer henne til å gi slipp på det. Men det er også morens jobb – for Farzana arbeider med offer for hatkriminalitet, mennesker som feilaktig har blitt identifisert som ekstremister, unge mennesker som er sinte på diskrimineringen, og hjelper dem å bearbeide sine opplevelser. Heller enn å tillate dem å bli avvist og isolert, og dermed potensielle kandidater for å bli lokket inn i ekstremisme, arbeider hun med å dra dem tilbake til det vanlige livet.
Jeg spurte Farzana hvordan kristne burde be for dem som var offer for hatkriminalitet, for de fremmedgjorte og for familier påvirket av medlemmer som er på vei til å gå inn i ekstremisme. Hennes svar var umiddelbart: «Hva ville Jesus gjort? Ikke fordøm blindt. Strekk dere ut i kjærlighet og aksept. Jeg leste nettopp at Jesus kom for å møte oss i vår mørkeste time. Spør hvordan han vil møte disse?»
hvordan

Be for tenåringer som Yasmin, som i utfordrende år må trå forsiktig under mistenksomhetens søkelys.
Be for arbeidet til folk som Farzana, som hjelper med å hindre at unge faller i hendene på ekstremistgrupper.
Be for familier som har mistet deres sønner og døtre til terrorisme og for de som lever med trusselen fra hatkriminalitet.

2017 – Dag 19 (14. juni) – Muslimske flyktninger i Sverige

I 2015 krysset 161000 asylsøkere grensen inn i Sverige. På et tidspunkt kom det 10000 flyktninger hver uke inn i landet. Med et folketall på 9,5 millioner, betydde det at Sverige tok imot flere flyktninger i forhold til folketallet enn noen annen nasjon blant industrilandene. Dette gikk ut over Sveriges evne til å behandle, skaffe husly og integrere asylsøkerne. Ved årets slutt besluttet landet å lukke dørene for flere ankommende.

Flere nye troende har kommet inn i kirkene enn på flere tiår

Mange kirker og tjenester har hjulpet til å bygge broer. I Borlänge har frivillige sørget for mat og hjelp på et krisesenter. Her ble 50 mennesker innlosjert i senger rundt veggene i et varehus med to dusjer og reisetoaletter. Noen familier ble på senteret i inntil tre uker før de ble flyttet til midlertidige bosteder, der mange ventet i mellom seks og ni måneder før de ble intervjuet av immigrasjonsmyndighetene. Da kunne de endelig få flyktningstatus og få lov til å bosette seg.
I den tiden hadde flyktningene ingenting å gjøre, så frivillige begynte å organisere en internasjonal café og annen hjelp. Dette har ført til at mange flyktninger har spurt om den kristne tro, og gitt gjensvar på den kjærlighet som svenske troende har vist dem.
Som i hele Vest- Europa, har menighetene i Sverige sett en dramatisk nedgang i medlemmer de siste årene. Men denne tilstrømningen av muslimske flyktninger har brakt flere nye troende inn i kirkene enn det har vært sett på flere tiår. En stille, liten by med 5000 innbyggere har fått et tusen flyktninger (mest syrere og afghanere), og mange av dem har begynt å besøke kirken. Ved en nylig dåp av en hel syrisk familie, ble en eldre svensk dame svært berørt. Hun sa at hun ikke hadde sett en hel familie bli døpt der siden hun var liten, på slutten av den svenske vekkelsen.

Sverige strever med å balansere sine ressurser med sitt ønske om å hjelpe. Be for rettferdige beslutninger om immigrasjon, og entusiastisk hjelp fra menighetene for dem som kommer.
Mange familier er svært ensomme, og venter i lange måneder for intervju om visa og starten på et nytt liv. Be om at de skal bli oppmuntret og få venner.
Sverige har en egenartet kultur. Be for flyktninger med svært ulike bakgrunner som forsøker å bli integrert.

2017 – Dag 14 (9. juni) – En syrisk flyktningfamilie venter

I en militærdrevet flyktningleir i Hellas møter vi en kurdisk familie som har den samme historien som mange andre i leiren. Faren, Aza, arbeidet som drosjesjåfør. Moren, Gilya, tok seg av tolv år gamle Mohamed, åtteåringen Hadidja og lille Ibrahim, som akkurat har fylt tre. Familiens hjem i Aleppo i Syria ble ødelagt av en bombe under krigen, og da bestemte de seg for å finne et tryggere sted å leve et eller annet sted i Europa – helst i Tyskland.

De gikk til fots over den tyrkiske grensen og fant veien til Izmir og Middelhavet. Der betalte Aza noen menneskesmuglere 5 000 euro for å få plass på en gummibåt. De kom trygt frem til den greske kysten, men endte opp i grenselandsbyen Idomeni noen dager etter at grensene ble stengt. Etter å ha ventet i grenseleiren i tre måneder, ble de flyttet til militærleiren for å avvente registrering og forhåpentligvis få status som flyktninger.

I leiren bor familien i et telt mens de venter på å få tilgang til bedre innkvartering. Maten er enkel og det er ikke noe å ta seg til, de må bare vente. En frivillig organisasjon som arbeider i leiren har startet en barneskole. Mohamed hadde bare gått to år på skolen før krigen brøt ut, Hadidja rakk ikke å begynne på skolen og Ibrahim ble født under krigen og har aldri opplevd noe annet. Mohamed har lært litt engelsk av de frivillige arbeiderne, og noen ganger fungerer han som tolk for resten av familien.

Familien brukte opp mesteparten av sparepengene sine på å flykte fra Syria, og Aza er deprimert fordi han ikke kan forsørge familien. Gilya forsøker å holde familielivet gående – noen ganger låner hun en kokeplate for å lage ekstra mat til familien, og hun står på for å holde teltet, klærne og barna rene. Men til tross for alt de har opplevd, elsker flyktningfamilien fremdeles å ha folk på besøk, og om ikke annet kan de tilby te eller kaffe mens de venter på at livet skal begynne igjen.

Be om at kristne må fortsette å hjelpe og kjempe for flyktninger som venter i slike leirer.
Be for de hjelperne som snakker flyktningenes språk og kan kommunisere med dem på et dypere nivå.
Be for flyktningbarn som disse, at de må få muligheter til utdanning og en normal barndom.

2016 – Dag 23 (28. juni) – Lokalsamfunn

Luton: Standpunkt mot ekstremisme

Luton ligger seks mil nord for London og er som en flerkulturell øy midt i et hav av velstående «hvite» byer. Over 25 % av Lutons befolkning på 215 000 er muslimer. Siden 1990-tallet har Luton fått rykte på seg som et drivhus for muslimsk ekstremisme. I nyere tid er byen også blitt kjent for anti-muslimsk høyreradikal ekstremisme.
I mars 2009 demonstrerte en liten gruppe muslimske ekstremister under en militærparade. Flere reagerte og det ble nesten opptøyer. I flere uker etterpå var det høy spenning med trusler og demonstrasjoner. En moské ble truffet av en brannbombe, og den muslim-fiendtlige English Defence League (EDL) ble dannet.
Et vitne til kaoset var Peter Adams, en sosialarbeider i en menighet. Han hadde et kall til fred- og forsoningsarbeid. I dagene som fulgte så han økningen i hatmeldinger i sosiale media. I dialog med kirkeledere så vel som muslimske venner (som fordømte islamsk ekstremisme på det sterkeste) kom han fram til at ekstremistene ikke skulle få splitte byen. Han stod skulder ved skulder med imamen fra den utbrente moskéen og flere kristne og muslimske ledere under en pressekonferanse dekket av nasjonale nyhetssendinger i mai 2009, mens de inngikk en avtale:

«… disse gruppene representerer ikke flertallet i vårt samfunn. Som muslimer og kristne i Luton forplikter vi oss til å vokse i forståelse av hverandre og til å arbeide sammen for felles beste. Vår inspirasjon kommer fra ordene som er sentrale i våre respektive hellige skrifter, med bud om å elske Gud og vår neste. Som naboer i denne byen vil vi jobbe for å finne det som forener oss og for å feire dette. Der hvor vi er forskjellige forplikter vi oss til å søke forståelse og tillit, ikke hat og strid. La oss respektere hverandre, og være oppriktige, rettferdige og gode mot hverandre slik at vi kan leve i ekte fred, harmoni og gjensidig godvilje …»

Denne forpliktelsen har holdt og vokst. EDL har villet så splid, men vennskapet mellom ledere for trossamfunnene og lokalsamfunnet vokser, og har banet vei for å snakke om utfordringene.
Adams sier det rett ut: «Mange er overbevist om at islam og kristendom/vestlige demokrati stadig kommer til å støte sammen. Jeg er bestemt på å vise en annen vei. Det er trist at kristnes uttalelser ofte tas til inntekt for konflikt. Vi er nødt til å finne en annen vei! Mine muslimske venner vet at jeg er lidenskapelig opptatt av troen min og de respekterer meg. De vet også at jeg vil så gjerne at de kommer til tro på Jesus. Jesus en den som taper hvis kristne kjennetegnes ved hat og frykt.»

La oss be:

1 Joh 4,18 sier «Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.» Vend deg om fra frykt og be om at Gud fyller deg og ditt lokalsamfunn med kjærlighet for muslimer.
Be om anledninger til å motvirke negative stereotyper av muslimer.
Be om anledninger til å vise kjærlighet til muslimske naboer og landsmenn du møter.

Kategori: Europa