En bombe går av i Paris, og IS (Den islamske staten) påtar seg ansvaret. For konservativt kledde muslimer over hele Europa vil det på nytt bety stirrende blikk, ukvemsord, hån i sosiale medier, og av og til verre ting. De vet det vil skje igjen.
Yasmin, en femten år gammel datter av en muslimsk venn, skrev et dikt der hun uttrykker hvordan det føles. Det får meg til å gråte – det presset av tusenvis av stirrende blikk på gaten, og en mediaverden som synes overgitt til å demonisere dem. Unge mennesker som henne er blitt merket, og vi høster triste følger.
Mange unge mennesker takler det på et vis, og når familiene står tett sammen vil innflytelsen dabbe av. Noen andre blir svært sinte, og uttrykker det slik som mange tenåringer i alle kulturer ville ha gjort. Noen få – og det er bare noen få – kommer ut dårligere. De blir sårbare for ekstremismens budskap og blir mer og mer dratt den veien. Når de blir isolert fra sine foreldre, vil det være fortvilte foreldre som prøver å skape mening i det hele. Som om det ikke er galt nok, vil mistenksomhetens finger peke på dem så vel som på deres fortapte. De blir kanskje uønsket i moskeen, blir mistenkeliggjort på skolen eller forhørt av politiet.
Yasmin er heldig. Hennes foreldre forstår. De støtter sin datter, hjelper henne til å forstå og oppmuntrer henne til å gi slipp på det. Men det er også morens jobb – for Farzana arbeider med offer for hatkriminalitet, mennesker som feilaktig har blitt identifisert som ekstremister, unge mennesker som er sinte på diskrimineringen, og hjelper dem å bearbeide sine opplevelser. Heller enn å tillate dem å bli avvist og isolert, og dermed potensielle kandidater for å bli lokket inn i ekstremisme, arbeider hun med å dra dem tilbake til det vanlige livet.
Jeg spurte Farzana hvordan kristne burde be for dem som var offer for hatkriminalitet, for de fremmedgjorte og for familier påvirket av medlemmer som er på vei til å gå inn i ekstremisme. Hennes svar var umiddelbart: «Hva ville Jesus gjort? Ikke fordøm blindt. Strekk dere ut i kjærlighet og aksept. Jeg leste nettopp at Jesus kom for å møte oss i vår mørkeste time. Spør hvordan han vil møte disse?»
- Be for tenåringer som Yasmin, som i utfordrende år må trå forsiktig under mistenksomhetens søkelys.
- Be for arbeidet til folk som Farzana, som hjelper med å hindre at unge faller i hendene på ekstremistgrupper.
- Be for familier som har mistet deres sønner og døtre til terrorisme og for de som lever med trusselen fra hatkriminalitet.
Et vitne til kaoset var Peter Adams, en sosialarbeider i en menighet. Han hadde et kall til fred- og forsoningsarbeid. I dagene som fulgte så han økningen i hatmeldinger i sosiale media. I dialog med kirkeledere så vel som muslimske venner (som fordømte islamsk ekstremisme på det sterkeste) kom han fram til at ekstremistene ikke skulle få splitte byen. Han stod skulder ved skulder med imamen fra den utbrente moskéen og flere kristne og muslimske ledere under en pressekonferanse dekket av nasjonale nyhetssendinger i mai 2009, mens de inngikk en avtale:
Adams sier det rett ut: «Mange er overbevist om at islam og kristendom/vestlige demokrati stadig kommer til å støte sammen. Jeg er bestemt på å vise en annen vei. Det er trist at kristnes uttalelser ofte tas til inntekt for konflikt. Vi er nødt til å finne en annen vei! Mine muslimske venner vet at jeg er lidenskapelig opptatt av troen min og de respekterer meg. De vet også at jeg vil så gjerne at de kommer til tro på Jesus. Jesus en den som taper hvis kristne kjennetegnes ved hat og frykt.»