Sabir ble født inn i en muslimsk familie i Nepal og var overgitt til sin tro og sin familie. Han følte imidlertid at noe manglet i sitt liv. En dag spurte Sabir en respektert muslimsk lærer om bekreftelse. «Vil denne veien lede meg til himmelen?» Spurte han. «Hvis Allah vil», var svaret.
Dette var ikke Sabir tilfreds med. Da han møtte noen kristne studenter ble han fasinert av deres tro og visshet om frelse. Etter at Sabir fant troen på Jesus, delte han sin tro med andre. Åtte av hans venner kom til tro og ble døpt. Det lokale muslimske samfunnet konfronterte snart Sabir. De hold frem at hans konvertering innebar dødsstraff. De åtte troende ble slått, men Sabir flyktet til Kathmandu. Der har han fått anledning til å studere Bibelen videre. I hemmelighet reiser han for å besøke andre troende i fjerntliggende deler av Nepal hvor han oppfordrer dem til å dele sin tro på «virkeligheten av en levende Gud, Hans Rike og hans uendelige kjærlighet.»
Muslimer utgjør nesten 4 % av befolkningen i Nepal. Andelen er voksende, delvis gjennom konvertering fra det hinduistiske flertall til tross for strenge lover mot enhver form for religiøs proselytisering (forsøk på å få noen til å endre tro) eller konvertering i Nepal. Det arbeides med å innføre lover som vil begrense religionsfriheten ytterligere, og man er bekymret for enkeltmenneskers frihet og risikoen for religiøse minoriteter. Det muslimske samfunnet vil kanskje forsvare seg med vold, og hinduene er også kjent for å bruke sterke midler for å forsvare seg. Religiøse lover brukes gjerne som våpen i personlige konflikter.
Be for dem
- Kristne i Nepal er omringet av potensielle trusler. Be om at de må ha frimodighet til å være lys i alle situasjoner.
- Be for lover som bringer fred og gir folket i Nepal frihet til å følge den tro de ønsker.
- Be om at Guds rike må vokse i Nepal.
Sjiamuslimer, som sunnimuslimer, ber i en utstrakt posisjon, men de plasserer pannene sine på en liten leirplate som kalles turbah. Turbahen består av jord fra byen Karbala, der Hussein og hans familie ble drept. I tillegg til at turbahen etterlater seg et merke i muslimens panne, tjener den som et æressymbol og er til minne om forfedrenes lidelse.
I dag har Sharif en utilfredsstillende jobb i en stor fabrikk. Han drømmer om å komme tilbake til hjemlandet sitt og starte en egen forretning, eller egentlig bare å få komme hjem til sitt gode land som han så vidt har minner om. Han har brukt mye penger på å bygge familiehuset i landsbyen han kommer fra, og har vært på besøk mange ganger, med penger i baklomma, som han kan gi til de som trenger det.
Libyerne er langt unna det resultatet de hadde ønsket seg, og de kjenner på mer håpløshet enn noensinne. Selv om de er et motstandsdyktig og lidenskapelig folkeslag så har mange blitt utslitte av all den ødeleggelsen som har ramma landet gjennom de siste årene. De var lidenskapelige nok til å ofre livene sine i et forsøk på å vinne frihet, men på det nåværende tidspunkt så er det vanskelig å finne noen som ikke har mista venner eller familie under revolusjonen. Mange lurer derfor på om lidelsene de har vært gjennom virkelig var verdt det.
Dette folket, kjent som Java Pesisir Lor (kystfolket i Nord-Java), teller 36 millioner og bor i et tettbygd område kjent for sin vennlige befolkning og frodige rismarker. Dette er et jordbrukssamfunn der mange av mennene jobber på markene. Mange av de unge har likevel flytta til de omkringliggende byene hvor de leter etter bedre framtidsmuligheter.
Som tsjetsjener var han ikke pålagt å tjene i den russiske hæren, så han giftet seg ung og startet et bilverksted. Da kona var gravid med nummer to, ble Aslan besøkt av det hemmelige politiet som ville hyre ham inn som spion. Han hadde tre dager på å melde seg inn i en tsjetsjensk brigade og fortelle åpent at han hadde blitt radikal. Han visste at dette var en felle, og Aslan flyktet med sin familie til Berlin i Tyskland.
Den eldste minareten i verden i dag er i moskéen av Kairouan, i Tunisia. Dets form ble inspirert av det berømte fyrtårnet i Alexandria i Egypt. Dette fyrtårnet ble en modell som ble kopiert over hele den muslimske verden (til opplysning så kommer ordet minaret fra manara, eller «lystårn» på arabisk).
Denne handlingen, på et sted som representerte hjertet av den østlige kirken, ble et symbol for mange muslimer på islams seier over kristendommen.
Til tross for dette viser den siste tidens politiske og sosiale uro i Tyrkia at praktisering av religion og idealene fra den ottomanske tiden ikke er nok til å skape den sterke nasjonale identiteten religiøse tyrkere lengter etter.
Riau-malayene er spredt utover 3000 øyer, samt fastlandet, på Sumatra. Felleskap og solidaritet knytter landsbyene sammen. I hvilket som helst hus du kommer til, vil noe av det første en gjest ser, etter ha hilst «Assalamualaikum» (fred være med deg), være et stort bilde av Mekka hengende på veggen.
Noe som er interessant når det gjelder det lokale språket er at den dialekten av malayisk som snakkes i Riau-provinsen er regnet som en av de språkene i verden med minst kompleks grammatikk. Dette kan være et resultat av at det har blitt brukt som et handelsspråk av de folkene som har møttes i dette området opp gjennom historien. Språket brukes til å uttrykke dette folkets historie gjennom poesi, ordspråk og historier.
De har en myte om en stor slange med navnet 
Misjonsarbeidet blant dette folket startet på begynnelsen av 1980-tallet og er derfor forholdsvis nytt. Det finnes i dag svært få troende blant sonikene. Omkring 100 personer i en folkegruppe på 2,5 millioner. De troende er spredt rundt omkring. Det er ikke kjent om det finnes noen menigheter bland dem. Misjonærene jobber for å utruste de som allerede følger Jesus og følger opp de som oppriktig søker sannheten. På den måten kan evangeliet spres til familie og venner.