Den tiende dagen i den første måneden, ifølge den islamske kalenderen, holder sjiamuslimene en feiring til minne om en av deres mest ærefulle skikkelsers død, barnebarnet til profeten Muhammed. Hussein ble drept i en massakre, sammen med hele stammen sin, i den irakiske byen Karbala. Hvert år strømmer sjiamuslimene ut på gatene, der de slår seg selv til minne om lidelsene folket deres gjennomgikk. Noen sier at sjiamuslimene sørger konstant, da deres teologi om lidelse sitter dypt i deres religiøse kultur.
Sjiamuslimer, som sunnimuslimer, ber i en utstrakt posisjon, men de plasserer pannene sine på en liten leirplate som kalles turbah. Turbahen består av jord fra byen Karbala, der Hussein og hans familie ble drept. I tillegg til at turbahen etterlater seg et merke i muslimens panne, tjener den som et æressymbol og er til minne om forfedrenes lidelse.
Over halvparten av Iraks befolkning er sjiamuslimer. Ettersom den lokale kristne befolkningen fortsetter med å minke, er det kun en håndfull menigheter igjen i hele landet. Hvordan kan sjiamuslimer i Irak få høre om Ham som kan bryte de evige lidelseslenkene, når de har en så lite kontakt med kristne? Hvem vil fortelle dem at Kristus har lidt for dem, og at det finnes håp?
Be for dem
- Be om at flere arbeidere vil lytte til kallet om å reise til sjiamuslimene i Irak, og for at kristne irakere, som bor i Irak, kan være modige vitner.
- Be for de kristnes frihet, så de kan få leve i fred i sin egen nasjon.
- Be om at de lokale irakiske troende fortsetter med å være et lys i mørket.