De forente arabiske emirater var kjent for deres tradisjonsrike perledykking
Før De forente arabiske emirater (FAE) ble kjent for oljepenger, var de kjent for deres tradisjonsrike perledykking. Fra mai til september seilte tradisjonelle dhow seilskip ut i Den arabiske gulfen med menn på jakt etter perler. Dykkere risikerte livet og kunne foreta femti dykk på en lang dag.
Etter å ha delt sesongens fangst med kapteinen og mannskapet, hadde de fleste dykkerne bare en liten slump penger å vise til for deres vanskelige og farlige arbeid. Til tross for deres fattigdom satte de sin stolthet i å virkelig vise gjestfrihet. De tilbød, som den største selvfølge, mat, drikke og overnatting til fremmede i minst tre dager.
Rask utvikling har forandret samfunnslandskapet de siste førti årene, og perledykking har dødd ut. Men kulturen av generøs gjestfrihet har holdt seg, med utsmykkede majlis (et arabisk uttrykk for sitteplasser) klare for gjester som kommer innom. Dadler, nøtter, kaffe, te og et omfattende utvalg av småretter er vanlig å tilby til ære for gjester.
Nå har emirataraberne mulighet til å overøse sine gjester ut fra velstand. De bor i en moderne verden med førsteklasses bygninger og tjenester deres besteforeldre aldri kunne ha drømt om. Men åndelig sett er de lokale emirataraberne fortsatt fattige.
Sannsynligheten for å finne en perle i en østers er bare 1 til 1000. Men sjansen for å finne en som følger Jesus blant emirataraberne er enda lavere, kanskje mindre enn 1 til 50,000. Håpet er at emirataraberne fortsatt kan være villige til å risikere alt for å lete etter selveste Perlen med stor P – en evig skatt som kan forandre deres liv.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Be om at emirataraberne må bli som kjøpmannen i Matt 13,45-46, villige til å jage etter Guds rike uansett hva det måtte koste.
Be om at de få lokale troende må bli frimodige til å dele med venner og familie. Be om at flere utenlandske kristne som bor i landet skal få muligheter til å dele evangeliet med emirataraberne.
Be om at FAE skal være et lys og til velsignelse for hele regionen.
Egyptiske kristne server gratis iftar måltid til deres muslimske naboer i Cairo under ramadan (foto:CT)
Gavmildhet er nøkkelen i egyptisk gjestfrihet. Det sies at man skal lage dobbelt så mye som gjestene kommer til å spise slik at det er mye igjen og ingen kan trekke i tvil din gavmildhet.
Verten oppmuntrer gjestene til å spise mer og føler seg beæret når de lyder ham. Denne forventning til overdådig gavmildhet kan gjøre gjestfrihet til en byrde. Fordi det er forbundet med skam å invitere noen hjem uten å by på overdådig bevertning, lar mange heller være å invitere noen.
Under Ramadan er kravene enda større fordi familiens forventninger er så høge og fordi man tenker at Gud kommer til å belønne gavmildhet mer under Ramadan.
Den belastede økonomien, som påvirker alle samfunnsklasser, fører til at familier i stigende grad er opptatt av utdanning, arbeidsmarked og inntekt. Dette kan påvirke samhold og gjestfrihet. Den yngre generasjonen, som utgjør 61 % av befolkningen, betrakter gjestfrihetens «lover» som en byrde. De beveger seg bort fra urealistiske forventninger. Inspirert av andre kulturer har de kommet fram til at det er akseptabelt å invitere noen til kaffe uten å stelle i stand et overdådig måltid.
INSPIRASJON TIL BØNN:
1 Joh 3,1 sier at Gud har øst ut sin kjærlighet over oss. Be om at egyptere må kunne oppleve denne overdådige kjærligheten.
Relasjonene mellom kristne og muslimer i Egypt kan være anspent. Be om at gjestfriheten som begge praktiserer kan bryte ned barrierer og føre til ekte vennskap og anledninger til å vitne.
Be om at den yngre generasjonen kan påvirke nasjonen innenfor andre viktige områder, som for eksempel religiøs frihet.
Første gang jeg møtte Tara i teltet sitt var hun bare 12 år gammel. Hun stilte meg spørsmålet; «Ber du?», noe som tydet på at hun var ei jente som tok tro på alvor. I begynnelsen merket jeg motstand hver gang ordet kors ble nevnt, men da hun leste fortellingen om Jesu’ død og oppstandelse, sa hun: «Jeg vil bli en Jesu disippel.» Hun har mange spørsmål, men vi venter i spenning på de første fruktene av tro etter år med bønn og arbeid.
(en beretning fra en arbeider i Midtøsten)
Tara er en av tre millioner domari (også kjent som dom-folket) som holder til over hele Midtøsten, som for eksempel i Irak, Syria, Jordan, Libanon, Israel og de palestinske områdene. Dom-folket kommer opprinnelig fra Nord-India, og er kanskje bedre kjent som «sigøynere». De snakker domari og det lokale språket der de bor, for eksempel arabisk. I århundrer har domari-folket blitt sosialt ekskludert, på grunn av deres dårlig rykte. De forbindes med tigging og stjeling, noe som gjør at mange ønsker å skjule identiteten sin. Nomadetilværelsen, kombinert med fattigdom, gjør det vanskelig for mange å få en utdannelse. Det er høy arbeidsledighet, selv om mange av dom-folket er flinke smeder og flinke musikere. Dårlige levekår fører også til at sykdom sprer seg lett blant folket. I mange sigøynerkulturer er symbolet med hjulet velkjent. Det representerer den nomadiske livsstilen, og for noen er hjulet fattigdomssirkelen som de er fanget i.
Dom-folket har i stor grad gjort majoritetsreligionen der de bor til sin egen, og mange har muslimsk bakgrunn. Men ofte er religionen blandet sammen med tradisjonell tro og overtro. De siste årene har vi sett hvordan gode gjerninger gjort med omsorg har åpnet dører for evangeliet hos denne unådde folkegruppen.
Be for dem
Dom-folket har mange fysiske behov – bedre levekår, helse, bedre utdanning og jobbmuligheter.
Be for større innsats i å hjelpe dom-folket i å trives på de stedene de velger å bo.
Kanskje har du lagt merke til at dette er andre året dom-folket er tatt med i bønneguiden? Dette er på grunn av den entusiastiske innsatsen feltarbeidere som arbeider blant dem gjør. Be for disse teamene!
Den tiende dagen i den første måneden, ifølge den islamske kalenderen, holder sjiamuslimene en feiring til minne om en av deres mest ærefulle skikkelsers død, barnebarnet til profeten Muhammed. Hussein ble drept i en massakre, sammen med hele stammen sin, i den irakiske byen Karbala. Hvert år strømmer sjiamuslimene ut på gatene, der de slår seg selv til minne om lidelsene folket deres gjennomgikk. Noen sier at sjiamuslimene sørger konstant, da deres teologi om lidelse sitter dypt i deres religiøse kultur. Sjiamuslimer, som sunnimuslimer, ber i en utstrakt posisjon, men de plasserer pannene sine på en liten leirplate som kalles turbah. Turbahen består av jord fra byen Karbala, der Hussein og hans familie ble drept. I tillegg til at turbahen etterlater seg et merke i muslimens panne, tjener den som et æressymbol og er til minne om forfedrenes lidelse.
Over halvparten av Iraks befolkning er sjiamuslimer. Ettersom den lokale kristne befolkningen fortsetter med å minke, er det kun en håndfull menigheter igjen i hele landet. Hvordan kan sjiamuslimer i Irak få høre om Ham som kan bryte de evige lidelseslenkene, når de har en så lite kontakt med kristne? Hvem vil fortelle dem at Kristus har lidt for dem, og at det finnes håp?
Be for dem
Be om at flere arbeidere vil lytte til kallet om å reise til sjiamuslimene i Irak, og for at kristne irakere, som bor i Irak, kan være modige vitner.
Be for de kristnes frihet, så de kan få leve i fred i sin egen nasjon.
Be om at de lokale irakiske troende fortsetter med å være et lys i mørket.
Både landskapet og menneskene i Tripoli i Libya er prega av kampene som har pågått gjennom de seks siste årene. Forfalne bygninger og søppel forsterker frustrasjonsfølelsen som har vokst fram i kjølvannet av at revolusjonens forsøk på å fjerne en undertrykkende diktator har endt opp i kaos. Libyerne er langt unna det resultatet de hadde ønsket seg, og de kjenner på mer håpløshet enn noensinne. Selv om de er et motstandsdyktig og lidenskapelig folkeslag så har mange blitt utslitte av all den ødeleggelsen som har ramma landet gjennom de siste årene. De var lidenskapelige nok til å ofre livene sine i et forsøk på å vinne frihet, men på det nåværende tidspunkt så er det vanskelig å finne noen som ikke har mista venner eller familie under revolusjonen. Mange lurer derfor på om lidelsene de har vært gjennom virkelig var verdt det.
Selv om den libyske befolkninga kan framstå som veldig religiøse så skyldes dette ofte en frykt for religiøse ledere framfor en ærlig religiøs overbevisning. Mangelen på lov og orden har skapt et vakuum som ofte har blitt fylt av islamsk lære. Selv om libyere stolt påstår at landet deres er 100 % muslimsk, så finnes det et lite antall Jesus-etterfølgere som er faste i sin tro på tross av de utfordringene de står overfor.
Nylig så kom det en lokal libysk mann inn i en internasjonal menighet i Tripoli og sa at han hadde hørt kirkeklokker og derfor ville komme inn. Kirkeklokkene til denne kirka har imidlertid ikke fungert på mange år – en mektig påminnelse om at Gud trekker mennesker i Libya til seg.
Be for dem
Be for libyske troende som blir forfulgt for sin tro.
Be om at libyerne må være i stand til å bygge den nasjonen som de har drømt om – med frihet, fred og velstand.
Håp er mektig. Be om at håp må gjenopprettes sånn at libyerne kan reise seg og gjøre landet til et sted der kirkeklokkene kan ringe igjen.
Den 29.mai, 1453, ble Konstantinopel, hovedstaden i det bysantinske riket, erobret av den ottomanske arme. Straks utførte erobreren, Sultan Mehmet, namaz (et persisk ord som beskriver tradisjonelle islamske bønner) i Hagia Sofia, den kjente bysantinske kirken i sentrum av byen. Denne handlingen, på et sted som representerte hjertet av den østlige kirken, ble et symbol for mange muslimer på islams seier over kristendommen.
Både erobringen og bønnen har hatt betydelig innflytelse på tyrkisk identitet. Å delta i fredagsbønnen er en sentral del av livet for mer enn 60 % av tyrkiske menn, mens kvinner ber oftest hjemme. Mange ber sine bønner i løpet av uken også. Å overholde ramadan og andre religiøse høytider er like mye en del av livet som det å omskjære sønnene sine. Og alle som måtte ha råd til det prøver å dra på pilegrimsreise til Mekka en gang i livet. Til tross for dette viser den siste tidens politiske og sosiale uro i Tyrkia at praktisering av religion og idealene fra den ottomanske tiden ikke er nok til å skape den sterke nasjonale identiteten religiøse tyrkere lengter etter.
Den religiøse friheten er stadig mer truet ettersom sekulære og religiøse ledere kjemper om makten.
Det er uklart hva det neste kapittelet i Tyrkias historie vil bringe folket og regionen. Derfor må vi ikke holde opp med å be for folket og landet.
Be for dem
Be om fred i Tyrkia, og at den religiøse friheten skal bli bevart.
Tyrkia møter en sammensatt politisk situasjon både internt og i regionen. Be for statslederne at de skal handle med visdom, for fred og stabilitet i denne nasjonen, og i nasjonene rundt.
Veldig få tyrkere fra en konservativ bakgrunn følger Jesus, muligens fordi den bibeloversettelsen de har bruker begreper de ikke er vant med. Nylig ble det Nye Testamentet gitt ut på et hverdagslig språk (www.halkdilinde.com). Be om at dette må ha påvirkning i denne gruppen.
Kairo, hovedstaden i Egypt, er tilholdsstedet for en voksende film og TV-industri. Byen har derfor fått kallenavnet «Det arabiske Hollywood». Dette er en side ved kulturen som Egypterne er veldig stolte av. Hver ramadan samles egyptiske familier foran TV-skjermen for å se noen av de titalls seriene som blir produsert av landets blomstrende filmindustri. I fjor ble 38 TV-serier (mosalsalat) produsert for ramadan. Disse holdt egypterne klistret til skjermen i timevis med dramaer, komedier, thrillere og skrekkfilmer.
Det er umulig å reise gjennom hovedstaden Kario uten å se enorme skilt som reklamerer for ulike produkter og tjenester. Under ramadan henger det hovedsakelig reklamer for disse populære TV-seriene, hvor familiene oppfordres til å rydde bordet etter å ha brutt fasten, og gjøre seg klare for en underholdningskveld foran skjermen.
Når slike reklameplakater dukker opp, er det et sikkert tegn på at ramadan nærmer seg. Det symboliserer høytiden, og minner egypterne om at det snart er tid for å oppfylle kravet som Islam stiller – å gå uten mat og drikke fra soloppgang til solnedgang, med håp om å komme nærmere Gud og få tilgivelse for sine synder.
Hva signaliserer starten på høytidene i din kultur? Er det når spesiell mat og drikke dukker opp i butikkene? Er det dekorasjonen i kjøpesentrene? Reklame for spesielle konserter knyttet til høytiden? Mange kommersielle aktører tjener mye ved å spille på religiøse høytider, og noen ganger drar de fokuset bort fra selve poenget med høytiden.
Be for dem
Underholdningsindustrien har en stor innflytelse på kulturen. Be om at det produseres TV-serier som kan skape positive forandringer i det egyptiske samfunnet.
Be om fred mellom muslimer og kristne i Kairo, og be for kristne at de er frimodige i å vise kjærlighet til sine muslimske naboer.
Be for de som jobber i filmindustrien i Kairo, både muslimer og kristne.
For lenge siden oppdaget vise menn fra øst (dvs. Arabia) en stjerne som skinte klarere enn de andre stjernene på nattehimmelen. De la derfor ut på en reise for å se hvor stjernen ville lede dem. Reisen førte dem til Jesus-barnet og de vise menn gav han kostbare gaver, hvorav en av dem var røkelse.
røkelsetrær
I dag blomstrer røkelsestrærne fremdeles, spesielt i den sørlige delen av Den arabiske halvøy. Midt i dette området ligger en by med 6 unådde folkegrupper, inndelt etter stammer, hver med sitt språk, dialekt, skikker og tradisjoner. Selv om gruppene er veldig forskjellige, har de visse fellestrekk – en Islamsk tro, vedvarende kjærlighet til kameler og daglig bruk av røkelse.
Hver dag etter kveldsbønnen fylles byen av en søt lukt når familiene brenner røkelse og bærer den rundt i husene sine. Dette gjøres for å få bort lukten av en varm dag, for å rense huset for bakterier og for å jage bort demoner som kan ha sneket seg inn. Disse ritualene utføres hver eneste dag, som en erkjennelse av behovet for å bli renset, helbredet og satt fri.
Det var en gang da de vise menn fra øst dro til Betlehem for å møte Jesus og gi ham kostbare gaver. I dag er det Jesus som tilbyr gavene de søker: helbredelse, renselse og frihet.
Be for dem
Be om at på samme måte som røkelsen fant veien til Jesus, må budskapet om Jesus finne veien inn i livene og hjertene til de som bor i områdene der røkelsestrærne gror.
Be om at troende utlendinger som bor i dette området må spre Kristi velduft.
Be om at kloke menn og kvinner på Den arabiske halvøya – får visdom til å søke veien til Jesus.
For flere år siden ga en amerikansk tenåring en Bibel til en saudiarabisk venn. Den lå flere steder i huset, ulest, inntil den saudiarabiske tenåringens far, Ahmed, en dag fant den og begynte å lese i den. Ahmed hadde bedt Gud om å åpenbare sannheten til han, og når han begynte å lese sidene i Injil (Det nye testamentet) ble han berørt i hjertet og begynte å forstå at dette var Guds Ord – sannheten han hadde lett etter hele livet.
Det er ikke en liten ting å forandre din tro i Saudi Arabia
Ahmed leste gjennom Bibelen to ganger. Han begynte å snakke med sin kone om disse tingene, men kona truet med å forlate han dersom han konverterte. Det er ikke noen liten ting å bytte tro i Saudi Arabia. Straffen for å velge å følge Kristus er alvorlig. Myndighetene har lovlig rett til å fengsle, slå og drepe den som konverter bort fra islam. Ikke bare det, men familiene er så fortvilede og skamfulle over en slektning som konverter at de ofte vil isolere, slå og til og med drepe den som har konvertert for å gjenopprette familiens ære.
Det kreves stort mot til bare å tenke annerledes om tro i et land som Saudi Arabia, som er kjent som islams fødested, med ekstrem stammelojalitet og strenge religiøse lover. Men ingen har ennå funnet en måte å kontrollere deres ånd som lengter etter å kjenne Guds veier for sitt eget liv. Mange finner måter å følge Jesus også innenfor saudisk kultur.
Be for ledere og lovgivere i Saudi Arabia at de må tillate mer religiøs frihet i sin nasjon.
Enhver kvinne i Saudi Arabia har en mannlig formynder – ofte en far eller ektemann, av og til en bror eller sønn – som har makt til å ta en rekke livsviktige avgjørelser på deres vegne. Be for kvinner som protesterer mot slik urett og søker mer frihet.
Til tross for ulikheter i kultur og erfaringer er saudiske menns hjerter akkurat som andre menns. Be for dem på samme måte som du ville bedt for menn i din familie.
Domarisigøynerne er spredt omkring i Midtøsten, i Libanon, Jordan, Syria og Palestina. De er ofte omtalt med den nedsettende betegnelsen «Nawar» i dette området. De kommer fra det nordlige India, og immigrerte til Midtøsten for mellom 700 og 1000 år siden. De var opprinnelig nomadiske, kjent for sin kjærlighet til musikk og dans. Til tross for at de nå er bosatt på ulike steder, bor mange av dem fremdeles i telt, ofte laget av trerammer og gamle resirkulerte materialer.
Domarisigøynerne er sett ned på av samfunnet, så de vil ofte forsøke å skjule sin identitet
Domarisigøynerne er sett ned på av samfunnet, så de vil ofte forsøke å skjule sin identitet. De opplever diskriminering i storsamfunnet, og det er vanlig med mishandling innen familien. Mange av dem har ikke papirer fra det offentlige, så barna deres kan ikke gå på skolen eller få medisinsk behandling. Det pleier være store familier, og jenter blir bortgiftet svært unge. Det er mye press på kvinner for å få dem til å skaffe penger – jenter sendes av og til av sine fedre for å arbeide som dansere eller prostituerte, eller en kan se barna tigge, mens mennene samler seg i grupper, drikker kaffe og diskuterer ting som angår felleskapet.
Sigøynerne i Midtøsten har adoptert den lokale muslimske tro, men de er også svært overtroiske, praktiserer islamsk animisme og trolldom for å forsøke å takle den åndelige verden. Der hvor domarisigøynerne har blitt kristne i Midtøsten, viser de en naturlig lengsel etter å tilbe Gud gjennom musikk. De er frimodige og lidenskapelige mennesker, full av tro og svært tilpasningsdyktige.
Be om bedre muligheter til å forbedre Domariene sin økonomiske situasjon, om hjelp til utdanning og skape arbeidsplasser slik at familiene kan sørge for sine behov uten å bli utnyttet.
Be om frihet fra frykten for onde ånder og overtro, og en forståelse for Guds kjærlighet og lys.
Be for de troende domainsigøynerne. At de vil oppdage en måte å bruke sin kulturs styrke for å skape positive endringer i sine samfunnene.
I århundrer har domari-folket blitt sosialt ekskludert, på grunn av deres dårlig rykte. De forbindes med tigging og stjeling, noe som gjør at mange ønsker å skjule identiteten sin. Nomadetilværelsen, kombinert med fattigdom, gjør det vanskelig for mange å få en utdannelse. Det er høy arbeidsledighet, selv om mange av dom-folket er flinke smeder og flinke musikere. Dårlige levekår fører også til at sykdom sprer seg lett blant folket. I mange sigøynerkulturer er symbolet med hjulet velkjent. Det representerer den nomadiske livsstilen, og for noen er hjulet fattigdomssirkelen som de er fanget i.
Sjiamuslimer, som sunnimuslimer, ber i en utstrakt posisjon, men de plasserer pannene sine på en liten leirplate som kalles turbah. Turbahen består av jord fra byen Karbala, der Hussein og hans familie ble drept. I tillegg til at turbahen etterlater seg et merke i muslimens panne, tjener den som et æressymbol og er til minne om forfedrenes lidelse.
Libyerne er langt unna det resultatet de hadde ønsket seg, og de kjenner på mer håpløshet enn noensinne. Selv om de er et motstandsdyktig og lidenskapelig folkeslag så har mange blitt utslitte av all den ødeleggelsen som har ramma landet gjennom de siste årene. De var lidenskapelige nok til å ofre livene sine i et forsøk på å vinne frihet, men på det nåværende tidspunkt så er det vanskelig å finne noen som ikke har mista venner eller familie under revolusjonen. Mange lurer derfor på om lidelsene de har vært gjennom virkelig var verdt det.
Denne handlingen, på et sted som representerte hjertet av den østlige kirken, ble et symbol for mange muslimer på islams seier over kristendommen.
Til tross for dette viser den siste tidens politiske og sosiale uro i Tyrkia at praktisering av religion og idealene fra den ottomanske tiden ikke er nok til å skape den sterke nasjonale identiteten religiøse tyrkere lengter etter.
Hver ramadan samles egyptiske familier foran TV-skjermen for å se noen av de titalls seriene som blir produsert av landets blomstrende filmindustri. I fjor ble 38 TV-serier (
Det er ikke noen liten ting å bytte tro i Saudi Arabia. Straffen for å velge å følge Kristus er alvorlig. Myndighetene har lovlig rett til å fengsle, slå og drepe den som konverter bort fra islam. Ikke bare det, men familiene er så fortvilede og skamfulle over en slektning som konverter at de ofte vil isolere, slå og til og med drepe den som har konvertert for å gjenopprette familiens ære.
Det pleier være store familier, og jenter blir bortgiftet svært unge. Det er mye press på kvinner for å få dem til å skaffe penger – jenter sendes av og til av sine fedre for å arbeide som dansere eller prostituerte, eller en kan se barna tigge, mens mennene samler seg i grupper, drikker kaffe og diskuterer ting som angår felleskapet.