Midtøsten – Side 2 – 30 dagers bønn for verdens muslimer

2017 – Dag 21 (16. juni) – Domarisigøynerne i Midtøsten

Domarisigøynerne er spredt omkring i Midtøsten, i Libanon, Jordan, Syria og Palestina. De er ofte omtalt med den nedsettende betegnelsen «Nawar» i dette området. De kommer fra det nordlige India, og immigrerte til Midtøsten for mellom 700 og 1000 år siden. De var opprinnelig nomadiske, kjent for sin kjærlighet til musikk og dans. Til tross for at de nå er bosatt på ulike steder, bor mange av dem fremdeles i telt, ofte laget av trerammer og gamle resirkulerte materialer.

Domarisigøynerne er sett ned på av samfunnet, så de vil ofte forsøke å skjule sin identitet

Domarisigøynerne er sett ned på av samfunnet, så de vil ofte forsøke å skjule sin identitet. De opplever diskriminering i storsamfunnet, og det er vanlig med mishandling innen familien. Mange av dem har ikke papirer fra det offentlige, så barna deres kan ikke gå på skolen eller få medisinsk behandling.
Det pleier være store familier, og jenter blir bortgiftet svært unge. Det er mye press på kvinner for å få dem til å skaffe penger – jenter sendes av og til av sine fedre for å arbeide som dansere eller prostituerte, eller en kan se barna tigge, mens mennene samler seg i grupper, drikker kaffe og diskuterer ting som angår felleskapet.
Sigøynerne i Midtøsten har adoptert den lokale muslimske tro, men de er også svært overtroiske, praktiserer islamsk animisme og trolldom for å forsøke å takle den åndelige verden. Der hvor domarisigøynerne har blitt kristne i Midtøsten, viser de en naturlig lengsel etter å tilbe Gud gjennom musikk. De er frimodige og lidenskapelige mennesker, full av tro og svært tilpasningsdyktige.

Be om bedre muligheter til å forbedre Domariene sin økonomiske situasjon, om hjelp til utdanning og skape arbeidsplasser slik at familiene kan sørge for sine behov uten å bli utnyttet.
Be om frihet fra frykten for onde ånder og overtro, og en forståelse for Guds kjærlighet og lys.
Be for de troende domainsigøynerne. At de vil oppdage en måte å bruke sin kulturs styrke for å skape positive endringer i sine samfunnene.

2017 – Dag 15 (10. juni) – Funksjonshemming blant stammefamilier

Det tradisjonelle familielivet på den arabiske halvøy er bygget rundt stammen, og det fungerer fremdeles på mange måter slik det gjorde på bibelsk tid. Stammens identitet, vekst og økonomiske innflytelse er viktig og en kilde til stolthet. Det er et innebygd samfunnsmønster som har blitt holdt ved like gjennom talløse generasjoner, og som forble uendret inntil for omtrent 50 år siden da det ble oppdaget olje. Økonomisk sett forandret alt seg da raskt, og landene i Midtøsten ble blant verdens rikeste. Sosialt sett har synet på familiestrukturen endret seg svært lite, selv om man har fått bedre helse- og utdanningstilbud.
For å beskytte stammefamilienes renhet er tradisjonen med ekteskap innen familien veldig vanlig. Ofte blir søskenbarn gift med hverandre. Gjennom generasjoner har dette ført til høye rater av dødfødsler og barn med fødselsskader og genetiske sykdommer. Disse barna har tradisjonelt blitt gjemt bort hjemme, ofte på grunn av frykt – de blir regnet som en straff fra Gud og holdt borte fra resten av familien.
Funksjonshemninger er utbredt, men dessverre ofte ikke registrert fordi det er mye skam forbundet med det. Man ser sjelden funksjonshemmede i offentligheten, selv om de finnes i nesten alle familier. Mange familier opplever både sorgen og skammen over å ha et funksjonshemmet barn, men nøler med å søke hjelp.
I et forsøk på å adressere problemet og støtte familier har enkelte av landene i regionen egne team med utdannede og dedikerte lokale kvinner som arbeider i statlige prosjekter rettet mot barn mellom 3–18 år. De bistår barn med en lang rekke ulike funksjonshemninger, og målet er å hjelpe flest mulig av dem inn i det normale utdanningssystemet. Mange andre får støtte og utdanning for å gi dem god livskvalitet.

Be om at de nye generasjonene unge familier vil skape en endring i samfunnsmønstrene, så man får en reduksjon av antallet barn født med funksjonshemninger og en vilje til å ta imot den hjelpen som tilbys.
Be om at familier med funksjonshemmede barn må få flere muligheter for hjelp og støtte.
Be om at Jesu kjærlighet for disse barna må bli kjent for både dem og foreldrene deres.

2017 – Dag 10 (5. juni) – Familie i Jemen: der tradisjonen råder

Bare noen få land i verden har en like tradisjonell form for familie som det man fremdeles har i Jemen. Det fattigste landet på den arabiske halvøy har en utpreget stammekultur og lang islamsk historie, og de har også en svært konservativ familiekultur. Man ser det tydeligst i forbindelse med tradisjonene for ekteskap. De fleste ekteskap er arrangerte – bruden og brudgommen vet svært lite om hverandre før bryllupsdagen. På landsbygda gifter jentene seg ofte svært unge, og en mann kan ha opptil fire koner. Kjønnsrollene følges strengt i både familien og samfunnet, i en slik grad at til og med bryllupene feires på to ulike steder – et sted for kvinnene og et annet for mennene.

Selv om menn også opplever press og byrder i denne kulturen, er den særlig begrensende for kvinner

Selv om menn også opplever press og byrder i denne kulturen, er den særlig begrensende for kvinner, som ofte har svært vanskelige liv. Veldig få kvinner viser ansiktet offentlig, og de aller fleste bruker en svart abaya (en kappelignende kjole) og dekker ansiktet.

Mange jenter får ikke gå på skole og lærer verken å lese eller å skrive. Skjebnen deres er å gifte seg, få barn og ta seg av hjemmet. I de tørre fjellbygdene i Jemen vil det si mye arbeid, inkludert å bære store vanndunker opp fjellsiden flere ganger om dagen.
Jemen er nesten fullstendig unådd med evangeliet. Det finnes bare en veldig liten undergrunnskirke. For lokale kristne er det svært krevende å være et vitne og et lys for Jesus i denne konservative islamske kontekstens mørke.

Be for nasjonen Jemen, som opplever stor politisk ustabilitet og hvor mange lider under krig, terrorisme og fattigdom.
Be om at den jemenittiske kulturen må endres, så folk i Jemen kan forstå kvinners verdi, beskytte dem og gi dem muligheten til å leve rike og gode liv.
Be for de få kristne i Jemen. Be om at de må bli oppmuntret i troen, så de kan være vitner og gode forbilder i familien og lokalsamfunnet.

2017 – Dag 6 (1. juni) – Libanon: kirken som en familie for flyktninger

Krigen i Syria har ført til en enorm strøm av flyktninger, som hovedsakelig tas hånd om av nabolandene. Før dette, i 2014, blusset konflikten opp igjen i Irak, og dette førte også til flere hundre tusen nye flyktninger. Mange av disse flyktningene har flyktet til Libanon, hvor libanesiske menigheter har viet seg til å hjelpe dem. Mens de har hjulpet andre har menighetene selv blitt forvandlet.

Mange flyktninger har fått familiedynamikken dramatisk endret etter å ha flyktet for livet og mistet hjem og arbeid

I en menighet i Libanon har 300 syriske og 300 irakiske flyktninger de siste årene sluttet seg til de 200 libanesiske medlemmene. Hele familier av flyktninger og de som har mistet hele eller deler av familien har funnet et nytt hjem i denne menigheten. De får hjelp på ulike områder: Matkuponger og medisin gjør det mulig å overleve fysisk i en vanskelig situasjon, sjelesorg og smågrupper hjelper flyktningene til å håndtere traumene og gudstjenester og undervisning gir åndelig vekst for de som allerede er kristne eller som vurderer å ta imot Jesus.

I fjor fokuserte denne kirken på konseptet «familie». Mange flyktninger har fått familiedynamikken dramatisk endret etter å ha flyktet for livet og mistet hjem og arbeid. Ekteskapskurs og retreater har vist seg å være til hjelp for å takle påkjenningen dette har vært for ektepar. I gudstjenester og smågrupper har det blitt understreket hvor viktig familien er for individet, kirken og samfunnet. Målet er å bygge sunne familier hvor mennesker kan trives og vokse – familier som kan være et vitnesbyrd og en velsignelse for andre.
Mange av flyktningene har fått seg åndelige søsken i de lokale menighetene i Libanon, og dette hjelper dem til å tilpasse seg alle endringene som blir tvunget på dem. Det gir dem motivasjon til å gå videre i sine nye liv.

Be for de mange flyktningene som fremdeles befinner seg i vanskelige og ofte håpløse situasjoner, med desperate fysiske, følelsesmessige og åndelige behov.
Be for menigheten som er omtalt her, og for andre som den, som tjener flyktningene og ønsker dem velkommen – be om at innsatsen deres må bli rikt velsignet.
Be for flyktningene i Libanon, som har begynt på den lange prosessen med å bygge nye liv. Be om at de må få en fremtid av håp for familiene sine.

2016 – Dag 26 (1. juli) – Flyktninger

Syrere på reise mot uvisshet

Inntil nylig var Syria et stabilt land. Jordbruk og oljeindustrien sørget for tilstrekkelig inntekter for de fleste, og barn og ungdom fikk skolegang. Under Assads autoritære styre ble politisk motstand brutalt slått tilbake, men religiøse og etniske minoriteter kunne nyte fredelig sameksistens med det sunnimuslimske flertallet.
Den arabiske våren forandret situasjonen drastisk. Borgerkrig brøt ut i 2011 og ble trappet opp fra år til år. Over 50 % av befolkningen har blitt tvunget til å forlate hjemmene sine og har lagt ut på en reise med ukjent mål. Mange ble interne flyktninger og dro til slektninger og venner. Over 4 millioner befinner seg i nabolandene hvor de i økende grad betraktes som en tung byrde. Mange av dem overlever på humanitær bistand og barna deres får ofte ikke skolegang. Ingen vet hvordan fremtiden kommer til å se ut.

På den andre siden har denne reisen inn i uvissheten gitt mange muslimer anledning til å komme seg vekk fra et veldig kontrollert sosialt miljø. Dermed har de fått større frihet til å vise interesse for kristen tro. I tillegg har grusomhetene utført av ekstremister som tilhører den såkalte Islamske staten fått dem til å stille spørsmål angående verdiene i deres egen religion.
Mange muslimer tar nå villig imot invitasjoner fra menighetene som viser dem omsorg ved å dele ut mat, tepper, brensel og ved å gi veiledning og sjelesorg. Gud er virksom i og gjennom disse omstendigheter. Noen steder er kirkene fullpakket med de som nylig har kommet til tro på Jesus, andre steder finnes åpenhet og mange anledninger til å snakke om tro.
En familie i Beirut forteller hvordan de måtte forlate alt og flykte fra Syria og inn i Libanon. De bor i en liten leilighet. Det er vanskelig å mette hele familien og ungene deres får ikke gå på skole hver dag. Men midt i disse omstendighetene sier de: «Vi har mistet vårt hjem, men i Jesus har vi funnet noe som er uendelig mer verdifullt.»

La oss be:

Om at konflikten i Syria tar slutt. Menneskelig sett er dette umulig, men alt er mulig for Gud.
For millioner av flyktninger med store fysiske og psykologiske behov.
Be for de kristne i landene flyktningene kommer til. Må de evne å helhjertet gi hjelp og støtte med både kortsiktige og langsiktige behov under integreringsprosessen.

2016 – Dag 13 (18. juni) – Den persiske verden

Tadsjikistan: Leter etter Jesus

Tadsjikistan, et lite land i Sentral-Asia, har 8 millioner innbyggere. 70 prosent av dem er under 30 år. Finnes det unge mennesker som er nysgjerrige på Jesus i dette sunnimuslimske området?
«Hvordan kan vi få vite om vi er én av Jesu sauer?» spurte Ali, en ung tadsjikisk student, mens vi leste Johannes’ evangelium sammen.
Vi var midt inne i et ukentlig bibelstudium med Ali og tre andre sentralasiatiske studenter. Det var godt å se hvordan Alis interesse for Jesus vokste mens vi studerte Bibelen sammen. Han ba om å få en Bibel og leste regelmessig i den. Han tok den også med seg da han reiste tilbake til hjembyen sin for å besøke familien i sommerferien.
Seks uker senere, klar for det nye skoleåret, var Ali tilbake. Uten Bibelen.
Jeg ble litt bekymret og spurte ham hvem som hadde tatt fra ham Bibelen. Hadde han kommet opp i vanskeligheter? Var Bibelen hans blitt konfiskert?
Ali fortalte noe som overrasket oss og ga oss mye håp: Alis søster var ivrig etter å lære mer om Jesus og spurte om å få beholde Bibelen for å kunne lese mer. Videre fortalte Ali oss at hun alltid var på leting etter mer informasjon om Jesus – fortellinger, filmer, musikk, hva som helst. Ali beskrev henne som en «Jesusperson». Hun var fortsatt en god muslim, men opptatt av Jesus.
Jesus fortalte oss at markene allerede er hvite til høst. Selv i et fattig, avsidesliggende fjelland som Tadsjikistan lengter mange muslimer – i likhet med Ali og søsteren hans – etter sannhet og håp. Og de finner det i Jesus.

La oss be:

Om at hjertene hos mange tadsjiker må åpne seg enda mer for de gode nyhetene om Jesus. Og at mange tadsjiker må få muligheter til å møte kristne som kan vitne om Jesus for dem.
For øyeblikket er det svært få troende i Tadsjikistan. Be om at de få menigheter som finnes i landet kan bli styrket og være lydige når det gjelder å dele Jesus med andre. Be om at menighetene vokser i antall og størrelse.
Be om større åndelig lengsel blant tadsjiker, både i Tadsjikistan og Afghanistan, Usbekistan og Russland. Det er svært få troende blant tadsjiker som bor utenlands. Be om at Gud sender flere arbeidere til disse folkegruppene.

2016 – Dag 12 (17. juni) – Den persiske verden

Det persiske rom: Haik Hovsepian

Det persiske rom i Islams hus omfatter hele dagens Iran og strekker seg inn i deler av nabolandene Irak, Afghanistan og Tadsjikistan. Innbyggerne i disse landområdene snakker ulike varianter av det gamle persiske språk. De fleste er sjiamuslimer, i motsetning til sunnimuslimene som dominerer resten av Islams hus.

Da Ayatollah Khomeini gjorde Iran til en islamsk republikk i 1979, anså de fleste det som et tilbakeslag for kristentroen. Men det motsatte har skjedd. Millioner av iranere har fått avsmak for strenge religiøse ledere, og hundretusener har vendt seg til Jesus Kristus.
Tusenvis av kristne er blitt arrestert eller tvunget på flukt fra landet sitt, men enda flere lever i skjul i Iran. De samles i undergrunnsmenigheter eller private hjem, med støtte fra kristne satellittsendinger. Denne veksten i antall troende har gjort at flere trofaste vitner, slik som den iransk-armenske kristen Haik Hovsepian, har måttet betale en høy pris.
I 1980 ble Haik Hovsepian innsatt som den første nasjonale biskop i den iranske pinsebevegelsen. Myndighetene tillot etniske kristne, som armeneren Haik Hovsepian, å praktisere sin tro. Men de trakk opp en grense når det gjaldt å dele troen med muslimer. Haik nektet å gi etter for myndighetenes press og sa: «Om vi så må gå i fengsel eller dø for vår tro, gir vi ikke etter.»
Pastor Mehdi Dibaj var en konvertitt fra islam. I 1983 ble Dibaj fengslet uten lov og dom og presset til å fornekte sin tro. Dibaj holdt ut med denne bekjennelse: «Det er ikke bare det at jeg er tilfreds med å være i fengsel til ære for hans hellige navn, jeg er også rede til å gi mitt liv for min Herre Jesu Kristi skyld.» I 1992 dømte en hemmelig domstol Dibaj til døden for å ha konvertert fra islam.
Da biskop Haik fikk høre om dødsdommen, ble han stilt overfor et valg. Som armener kunne Haik la være å si noe og unngå å bli forfulgt, eller han kunne protestere. Haik nektet å snu ryggen til sin bror med muslimsk bakgrunn, og gikk ut offentlig til forsvar for Dibaj i håp om å kunne redde ham. Takket være hans innsats og internasjonale protester ble Dibaj løslatt 16. januar 1994.
Tre dager senere ble Haik bortført fra gatene i Teheran. Den lemlestede kroppen hans ble senere funnet i en navnløs grav, med merker etter 27 knivstikk i brystet. Ved biskop Haiks begravelse talte Dibaj gråtende: «Da Jesus døde på korset, var det bare Barabbas som visste at Jesus døde for hans skyld. Da biskop Haik døde, vet jeg at han døde for meg.»

La oss be:

For flere modige kristne vitner som Haik Hovsepian, som kan bringe evangeliet videre til sjiamuslimene i den persiske verden.
Om større religionsfrihet i det persiske rom, slik at folk kan velge hva de vil tro på.
For irakiske migranter og flyktninger som prøver å etablere seg på nye steder, at de kan bli velsignet i sine nye hjemland og å være til velsignelse for mennesker rundt seg.

2016 – Dag 11 (16. juni) – Den tyrkiske verden

Tyrkia: Et veikryss for flyktninger

Tyrkia er et møtepunkt mellom Europa og Asia. Landet har en komplisert historie som har hatt betydning for begge kontinenter. Tyrkia har kommet helt i fronten i den europeiske flyktningkrisen, og har tatt imot mer enn 1,7 millioner syriske flyktninger på flukt fra krig og ødeleggelse.
Tyrkia begynte å ta imot flyktninger fra Syria ved oppstarten av borgerkrigen for 5 år siden, og forventet i utgangspunktet at konflikten raskt ville bli løst. Etter hvert som krigen har trukket i langdrag, har dette skapt spenninger i Tyrkia. Et økende antall flyktninger har havnet i en håpløs og usikker situasjon. De kan ikke reise hjem igjen og er samtidig hindret fra å få arbeidstillatelse eller bosettingstillatelse i Tyrkia.
Tyrkere bekymrer seg over et stadig økende rentenivå drevet av befolkningsveksten og frykten for at IS vil overføre sin konflikt til Tyrkia. Terroristgruppen er mistenkt for å ha stått bak bombeattentatet i Ankara i oktober 2015 der 115 personer ble drept og mange andre ble såret.
Tyrkias stilling i den syriske flyktningkrisen har ført til forhandlinger med EU og FNs sikkerhetsråd om landets langsiktige rolle overfor flyktninger på vei til Europa. Utfallet av disse forhandlingene vil få avgjørende konsekvenser både for tyrkerne og syrerne. Både de som har Tyrkia som sitt hjemland og de som er blitt tvunget til å slå seg ned der står nå ved et veikryss med en usikker framtid.

La oss be:

Om toleranse og tålmodighet for tyrkerne som har tatt imot og hjelper syriske flyktninger.
Om fred i Tyrkia, og at kristne i Tyrkia må gå foran med enhet og kjærlighet.
For flyktningene som har oppholdt seg i Tyrkia i mange år, og som lengter hjem.
Be også om fred i Syria, selv om dette kan synes umulig. Ifølge Salme 46,10 gjør Herren «slutt på krig over hele jorden, han bryter buer og splintrer spyd, han setter fyr på vogner.»

2016 – Dag 10 (15. juni) – Den tyrkiske verden

Det tyrkiske rom: Ledet av Ånden

Hunerkongen Attila, Timur Lenk, Gylne horde – de legendariske navnene til de tyrkiske nomadestammene har inngytt frykt i landsbyer på den sentralasiatiske steppen i årtusener. I dag teller etterkommerne etter disse stammene over 200 millioner og kalles usbekere, uigurer, kasakhere, tatarer, turkmenere, aserbajdsjanere og tyrkere. Nesten 160 millioner av disse tyrkiske folkeslagene er muslimer. Sammen utgjør de det rommet i Islams hus som vi kaller «Den tyrkiske verden».

Blant disse tyrkiske folkeslagene er det i dag flere «Jesus-bevegelser» av muslimer som kommer til tro på Jesus. I åpne land som Kasakhstan og Russland møtes de i kirkebygninger. Det er imidlertid mer vanlig at de forfulgte kristne i den tyrkiske verden møtes i hemmelighet i hjemmene. «Vi møter ofte motstand,» fortalte Bek, en usbekisk omvendt muslim i 30-årene, «men vi fortsetter å prise Gud.». Han fortsatte: «Vi sier: Hvis du blir arrestert, takk Gud for at du ikke ble slått. Hvis du har blitt slått, takk Gud for at du ikke ble drept. Og hvis du har blitt drept, takk Gud for at du er i himmelen med Jesus nå.»
Denne takknemlige ånden i møte med motstand har dype røtter blant de troende i den tyrkiske verden. Jeg var vitne til dette en januardag for nesten 30 år siden blant noen pionerer jeg møtte da jeg arbeidet i Tien Shan fjellene i Sentral-Asia. Det var bitende kaldt og lite varme var tilgjengelig i byen hvor tre familier kjempet for å klare seg på 80 dollar i måneden mens de underviste i engelsk på et kommunistisk universitet. Den kvelden introduserte en av lærerne, John, meg for en av sine studenter, Abdullah, en troende med muslimsk bakgrunn fra det uiguriske folket. Abdullah var den første uiguren som kom til tro på Kristus.
«Hvordan ledet du Abdullah til tro?», spurte jeg John. «Det var ikke vi som gjorde det», svarte John, «det var det Den hellige ånd og bønn som gjorde. Abdullah kom til meg i fjor med en drøm som plaget ham. I drømmen ga noen ham en hellig bok. ’Hva kan denne boken være?’ spurte han meg.»
«Jeg var nervøs,» sa John, «i skuffen min hadde jeg et nytestamente som hadde blitt oversatt til det uiguriske språket av svenske misjonærer nesten hundre år tidligere. ’Kan dette være boken i drømmen din?’ spurte jeg og ga den gamle boken til Abdullah. Abdullah åpnet den og sa, ‘Å, det er det gamle skriftspråket. Faren min lærte meg å lese det.’ Jeg ga boken til Abdullah. Noen uker senere kom han og fortalte at han hadde funnet Jesus som Herre og Frelser.»
«Ser du,» smilte John, «Bønnene fra Guds folk og Den hellige ånd ledet Abdullah til Jesus.»

La oss be:

Be for de forfulgte kristne med muslimsk bakgrunn i den tyrkiske verden, om mot, fellesskap og oppmuntring i troen.
Be om modige misjonærer som kan ta evangeliet til hvert av den tyrkiske verdens 227 muslimske folkegrupper.
Be om større frihet i nasjonene i den tyrkiske verden, så frykten for å bli arrestert, slått og drept ikke skal skremme de som søker.

2016 – Dag 9 (14. juni) – Araberverden

Irak: Fra imperium til kaos

Området rundt dagens Irak var veldig viktig i århundrene før Kristus. Mesopotamia besto av Tigris og Eufrat og de bibelske byene Ninive (Mosul) og Babylon, et politisk og økonomisk sentrum. Mer nylig ble Baghdad en berømt universitetsby og et sentrum for kunst og forskning. Men i dag er det nesten ingenting igjen. Bombing har vært en del av det daglige livet i årevis. For to år siden invaderte IS store deler av Irak, inkludert Mosul, den nest største byen i landet.
IS terroriserer irakiske kristne og andre etniske grupper, som yezidiene, og til og med andre muslimer, med utvisning, drap og ved å ta dem som slaver. Og som om det ikke var nok slåss også shia- og sunnimuslimene både i og utenfor politikken. Fiendtlighet mellom grupper fortsetter å splitte nasjonen. Det er mange små, diskriminerte og forfulgte grupper, som turkmenerne, shabak-folket og kaka’iene. Kurderne styrker nå sin posisjon i den delvis autonome delen i Irak, etter mange år med undertrykkelse. Dette liker ikke irakiske arabere.
Tusenvis av mennesker i eksil, først og fremst yezidier, lever i flyktningleirer, med lite håp om å få returnere til sine egne landsbyer. Kristne har forlatt landet i hundretusenvis for å søke trygghet i Vesten. Og enden på dette kaoset er ikke å se.
Men det er noen lysglimt som er tegn på at Gud virker midt i alt dette! For eksempel når de få kristne som er igjen viser Kristi kjærlighet til yezidier og muslimer på praktiske måter, ved å tilby mat, tepper og sjelesorg. Når et rom er fylt av mennesker som vil vite mer om Jesus. Når de tidligere veldig hemmelighetsfulle yezidiene stiller spørsmålstegn ved sin tradisjonelle tro og ønsker å følge Jesus. Midt i kaoset kan vi se glimt av et nytt Rike.

La oss be:

At de som krigen har påført stor sorg kan oppleve Guds barmhjertighet og trøst.
At det kan dannes en stabil stat med respekt for alle minoritetene.
For de utholdende kristne som er tilbake – at mange vil møte Jesus gjennom deres vitnesbyrd.