Hadhramiene elsker å servere sin ettertraktede mørke akasiehonning
Hadhramiene kommer opprinnelig fra Hadhramaut, som betyr «dødens dal». Osama Bin Ladens far var herfra. Denne regionen i den østre delen av Jemen er svært isolert og uten gode muligheter til å høre evangeliet. I dette store guvernementet Hadhramaut praktiseres en av de mest konservative former for islam, og mange ekstremister kommer herfra.
Som fromme muslimer, berømte diktere og et vennlig folk, elsker de å servere sine gjester dadler, sin ettertraktede mørke akasiehonning og annen deilig mat.
Hadhrami-beduinene har gjennom handel og reising blitt velstående, og er nå spredt over hele den arabiske halvøya, i Saudi Arabia, Dubai, og den arabiske Gulfen. Hadhramiske forretningsfolk ble veldig innflytelsesrike i spredningen av islam til regionen og videre til Øst-Afrika, India og Indonesia.
I dag har den pågående krigen og problemer med islamistene ført til hungersnød i Jemen. Dette har stoppet handelsvirksomheten mellom de rike gulfstatene og Hadramaut i sørøstlige Jemen, og mange hadhramier har mistet jobben i gulflandene. De har begynt å søke mer frihet og ser til andre steder for løsninger.
Hamoudi er en viktig mann i landsbyen der han bor. Han så Jesus, Frelseren, i et syn, og begynte å følge Ham i hemmelighet. Å dele sin nye tro har ført Hamoudi i vanskeligheter, men han fortsetter å følge Jesus, med håp om å introdusere andre til det rike livet i Jesus.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Krig og vold, hungersnød og kolera plager nasjonen Jemen. Be om en slutt på disse katastrofene.
Be om at menneskene fra denne «dødens dal» skal søke etter håpet om «liv og overflod». (Joh 10,10)
Be om at flere hadhramiske forretningsfolk skal få drømmer og visjoner om Jesus og bruke deres innflytelse til å spre evangeliet i denne regionen.
Toppfoto: Verdensarvbyen Shibam med Hadramaut-fjellene i bakgrunn. Byen er over 1700 år gammel og er kjent som «ørkenens Chicago» på grunn av sine høye leirehus. (foto: Jialiang Gao)
En fremmed skal tas inn og få mat og husly i minst tre døgn
De opprinnelige innbyggerne i Jordan er nomadiske beduiner og mange av deres tradisjoner preger fortsatt kulturen i landet, blant annet når det gjelder gjestfrihet. Det er en uskreven regel at en fremmed skal tas inn og få mat og husly i minst tre døgn. I ei tid der priser på mat og drivstoff øker jevnlig, og med inntekter som forblir på det samme nivået, er dette en utfordring. Fattigdommen er økende.
Selv om flesteparten av befolkningen i Jordan på nesten 8 millioner er muslimer, er det en liten prosentandel kristne (rundt 2,5 til 4 %). Når det er sagt lever ofte kristne i Jordan i isolasjon fra muslimer. Når muslimer blir etterfølgere av Kristus opplever de sterkt press fra familien og samfunnet og blir regnet som forrædere. Æresdrap er ikke uvanlig.
Under Ramadan i Jordan ble vi invitert til store buffetmiddager hos muslimske venner. «Fatma, hvorfor er gjestfrihet så viktig for deg?» spurte jeg min venninne en gang.
Hun svarte: «På grunn av kulturelle og religiøse årsaker. For det første ville det vært en kulturell skandale ikke å være generøs ovenfor mine gjester. For det andre ønsker jeg å være gjestfri for å behage Gud. Spesielt under Ramadan er det en stor sjanse for at Gud vil tilgi oss våre synder, og våre gode gjerninger vil bli multiplisert hos Ham. Jeg forventer ikke noe igjen fra mine gjester – jeg ønsker ingen belønning i dette livet for min gjestfrihet. Jeg regner med belønning fra Gud!»
INSPIRASJON TIL BØNN:
Myndighetene trenger visdom for å håndtere økonomiske utfordringer og de mange flyktningene som oppholder seg i Jordan.
Jak 2,14-26 omhandler rollen mellom tro og gjerninger i den kristne troen. Be for menneskene i Jordan at de skal bli «hele», med både tro og gjerninger, slik Jakob beskriver det.
Kristne med muslimsk bakgrunn i Jordan trenger oppmuntring og visdom for å leve og dele sin tro.
Gjester blir alltid generøst tatt vare på, med den beste maten tilgjengelig
Flere millioner beduiner bor fortsatt i de levantiske statene Syria, Libanon, Jordan, Israel og de Palestinske områdene, som danner det originale Arabia. Navnet «beduin» stammer fra det arabiske ordet «badija», som betyr ørken. De fleste beduiner lever ikke lenger som dyreoppdrettere og nomader, men har blitt integrert i landsbyer og byer. Deres tradisjonelle gjestfrihet, som har vært deres viktigste verdi, er fortsatt godt utbredt i dag.
En gjest er under beduinenes beskyttelse helt til den forlater stammen. Gjester blir alltid generøst tatt vare på, med den beste maten tilgjengelig. Før maten, serveres te eller kaffe. Kaffen – vanligvis den bitre, arabiske typen – er av stor betydning. Å tilby og å ta imot en kopp kaffe markerer begynnelsen på fredsforhandlinger og handelsavtaler. Bestemte tegn med hendene og koppen viser om en ønsker mer, eller om en er tilfreds.
Beduinene er hovedsakelig muslimer som aldri har hørt om Jesus og hans kjærlighet til dem. Som et stolt og frihetselskende folk, strever de med evangeliet. Selv om enkelte beduiner har kommet til tro på Jesus, har det ennå ikke skjedd større bevegelser eller vekkelser. Sjeiken er stammens leder og har stor innflytelse på folkets åpenhet rundt Jesus og hans etterfølgere.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Beduiner blir påvirket av de utfordrende situasjonene i Levanten, som krig og arbeidsledighet. De er ofte enda mer vanskeligstilte i den «moderne» verden på grunn av deres tradisjoner.
Be om at beduiner får mange muligheter til å treffe kristne som vil dele sin tro.
Be for beduinene med inspirasjon fra Åp 3,20. – «Se, jeg står for døren og banker …» Må de være gjestfrie overfor Jesus.
Gjestfrihet i orientalsk stil blir praktisert i stor grad blant kaka´iene
Kaka´iene kaller seg selv ahl al haqq, som betyr «sannhetens folk». De er en kurdisk folkegruppe på over 5 millioner. De bor hovedsakelig i Irak og Iran og snakker kurdisk, arabisk og farsi. Mennene blant kaka´ier kjennetegnes av deres store barter, som de bærer med stolthet som et symbol på deres religion.
Offisielt sett er de registrert som muslimer og er tvunget til å leve under den islamske sharialoven. Men de foretrekker å følge deres egen hemmelige religion, kjent som yarsanisme. Dette er en sammenblanding av tro, som kan sammenlignes med sufisme, men er lite kjent siden det er forbudt å snakke om det.
Yarsanisme ble grunnlagt sent på 1300-tallet og var tydelig preget av islamsk mystisisme. Som sufiene, ønsker kaka´iene å ha en personlig opplevelse av Gud. Kaka´iske menn og kvinner er entusiastiske musikere og elsker å synge deres sanger sammen, gjerne ved ukentlige samlinger. Som en foraktet minoritet, føler de samhold med kristne i landene deres, og mange har bilder av Jesus i hjemmene sine. Men det er vanskelig for kaka´iene å følge Jesus da dette blir oppfattet som å vende ryggen til sin tro, sin familie og sitt folk.
Gjestfrihet i orientalsk stil blir praktisert i stor grad blant kaka´iene. Selv om de er fattige, og ikke eier stort, ligger det mye ære i å gi generøst. Man kan ikke gå forbi et kaka´isk hus uten en innstendig invitasjon til å stoppe for en forfriskende drikke, kaffe og noe å bite i.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Kaka´iene er offisielt sett ikke anerkjent av deres regjeringer og er dermed sårbare for diskriminering og trakassering. De trenger støtte skal de kunne leve fredelige og produktive liv.
Mystikere lengter etter nære relasjoner med Gud og åpenbaringer om den åndelige verden. Be for dem med inspirasjon fra 1 Kor 2,10-13.
Noen få kaka´ier følger allerede Jesus. Be om at de skal bringe lys og sannhet til dette «sannhetens folk». (Joh 8,12)
Toppfoto: Sulaymaniyah, Irak, der mange av kaka´iene bor.
Jeg blir servert tyrkisk kaffe sammen med et glass vann og et stykke «tyrkisk delight»
Jeg forlater ei skitten tyrkisk gate og går inn i en skinnende ren leilighet. Min venninne ønsker meg velkommen med kyss og smil, men det første jeg gjør er å ta av mine skitne sko slik at jeg ikke drar med meg skitt inn i hjemmet hennes. Jeg tok ikke med meg terlik (innesko), så hun tilbyr meg noen fra sitt eget utvalg forbeholdt besøkende.
Hun leder meg inn i salongen, som bare blir brukt for gjester, og jeg setter meg på et anvist og passende sted. En eldre teyze (tante) har det mest ærverdige sete, lengst borte fra døra og trekken. Jeg hilser henne ved å kysse hennes hånd og føre den til pannen min, som et tegn på respekt. Min vertinnes datter tilbyr meg sitronduftende cologne, og heller det over mine hender for å vaske dem.
Jeg blir servert tyrkisk kaffe sammen med et glass vann og et stykke «tyrkisk delight». Andre ganger serveres cay (tyrkisk te) sammen med søte eller salte kaker. Ved noen spesielle anledninger kan hun invitere hele familien min på frokost, et måltid med mye mat som nytes med god tid for samtale og mange kopper cay.
Vi samtaler om min venninnes arbeidsledige sønn og syke svigermor. Hun sier at, Insha´ Allah (om Gud vil), vil de bli tatt hånd om, men uten at hun er sikker på at Allah bryr seg om slike ting. Hun aksepterer villig mitt tilbud om å be i navnet til Isa (Jesus), men blir overrasket over at jeg mener der og da!
INSPIRASJON TIL BØNN:
Viktigheten av renslighet reflekterer et dypt ønske om å bli akseptert av Gud. Be om at tyrkerne må bli kjent med «en gang for alle» renselsen i Jesu blod, og vår godkjennelse gjennom Jesu rettferdighet. Joh 13,8-10, Hebr 10,19-22
Den siste tids politiske og økonomiske usikkerhet gjør menneskene usikre og redde, noe som undergraver gjestfrihet. Be om fred i landet og visdom til dem som styrer. 1 Tim 2,2-4
Be for de kristne i Tyrkia. Må de få mange anledninger til å ta Jesus med inn i hverdagen blant deres venner.
De forente arabiske emirater var kjent for deres tradisjonsrike perledykking
Før De forente arabiske emirater (FAE) ble kjent for oljepenger, var de kjent for deres tradisjonsrike perledykking. Fra mai til september seilte tradisjonelle dhow seilskip ut i Den arabiske gulfen med menn på jakt etter perler. Dykkere risikerte livet og kunne foreta femti dykk på en lang dag.
Etter å ha delt sesongens fangst med kapteinen og mannskapet, hadde de fleste dykkerne bare en liten slump penger å vise til for deres vanskelige og farlige arbeid. Til tross for deres fattigdom satte de sin stolthet i å virkelig vise gjestfrihet. De tilbød, som den største selvfølge, mat, drikke og overnatting til fremmede i minst tre dager.
Rask utvikling har forandret samfunnslandskapet de siste førti årene, og perledykking har dødd ut. Men kulturen av generøs gjestfrihet har holdt seg, med utsmykkede majlis (et arabisk uttrykk for sitteplasser) klare for gjester som kommer innom. Dadler, nøtter, kaffe, te og et omfattende utvalg av småretter er vanlig å tilby til ære for gjester.
Nå har emirataraberne mulighet til å overøse sine gjester ut fra velstand. De bor i en moderne verden med førsteklasses bygninger og tjenester deres besteforeldre aldri kunne ha drømt om. Men åndelig sett er de lokale emirataraberne fortsatt fattige.
Sannsynligheten for å finne en perle i en østers er bare 1 til 1000. Men sjansen for å finne en som følger Jesus blant emirataraberne er enda lavere, kanskje mindre enn 1 til 50,000. Håpet er at emirataraberne fortsatt kan være villige til å risikere alt for å lete etter selveste Perlen med stor P – en evig skatt som kan forandre deres liv.
INSPIRASJON TIL BØNN:
Be om at emirataraberne må bli som kjøpmannen i Matt 13,45-46, villige til å jage etter Guds rike uansett hva det måtte koste.
Be om at de få lokale troende må bli frimodige til å dele med venner og familie. Be om at flere utenlandske kristne som bor i landet skal få muligheter til å dele evangeliet med emirataraberne.
Be om at FAE skal være et lys og til velsignelse for hele regionen.
Egyptiske kristne server gratis iftar måltid til deres muslimske naboer i Cairo under ramadan (foto:CT)
Gavmildhet er nøkkelen i egyptisk gjestfrihet. Det sies at man skal lage dobbelt så mye som gjestene kommer til å spise slik at det er mye igjen og ingen kan trekke i tvil din gavmildhet.
Verten oppmuntrer gjestene til å spise mer og føler seg beæret når de lyder ham. Denne forventning til overdådig gavmildhet kan gjøre gjestfrihet til en byrde. Fordi det er forbundet med skam å invitere noen hjem uten å by på overdådig bevertning, lar mange heller være å invitere noen.
Under Ramadan er kravene enda større fordi familiens forventninger er så høge og fordi man tenker at Gud kommer til å belønne gavmildhet mer under Ramadan.
Den belastede økonomien, som påvirker alle samfunnsklasser, fører til at familier i stigende grad er opptatt av utdanning, arbeidsmarked og inntekt. Dette kan påvirke samhold og gjestfrihet. Den yngre generasjonen, som utgjør 61 % av befolkningen, betrakter gjestfrihetens «lover» som en byrde. De beveger seg bort fra urealistiske forventninger. Inspirert av andre kulturer har de kommet fram til at det er akseptabelt å invitere noen til kaffe uten å stelle i stand et overdådig måltid.
INSPIRASJON TIL BØNN:
1 Joh 3,1 sier at Gud har øst ut sin kjærlighet over oss. Be om at egyptere må kunne oppleve denne overdådige kjærligheten.
Relasjonene mellom kristne og muslimer i Egypt kan være anspent. Be om at gjestfriheten som begge praktiserer kan bryte ned barrierer og føre til ekte vennskap og anledninger til å vitne.
Be om at den yngre generasjonen kan påvirke nasjonen innenfor andre viktige områder, som for eksempel religiøs frihet.
Første gang jeg møtte Tara i teltet sitt var hun bare 12 år gammel. Hun stilte meg spørsmålet; «Ber du?», noe som tydet på at hun var ei jente som tok tro på alvor. I begynnelsen merket jeg motstand hver gang ordet kors ble nevnt, men da hun leste fortellingen om Jesu’ død og oppstandelse, sa hun: «Jeg vil bli en Jesu disippel.» Hun har mange spørsmål, men vi venter i spenning på de første fruktene av tro etter år med bønn og arbeid.
(en beretning fra en arbeider i Midtøsten)
Tara er en av tre millioner domari (også kjent som dom-folket) som holder til over hele Midtøsten, som for eksempel i Irak, Syria, Jordan, Libanon, Israel og de palestinske områdene. Dom-folket kommer opprinnelig fra Nord-India, og er kanskje bedre kjent som «sigøynere». De snakker domari og det lokale språket der de bor, for eksempel arabisk. I århundrer har domari-folket blitt sosialt ekskludert, på grunn av deres dårlig rykte. De forbindes med tigging og stjeling, noe som gjør at mange ønsker å skjule identiteten sin. Nomadetilværelsen, kombinert med fattigdom, gjør det vanskelig for mange å få en utdannelse. Det er høy arbeidsledighet, selv om mange av dom-folket er flinke smeder og flinke musikere. Dårlige levekår fører også til at sykdom sprer seg lett blant folket. I mange sigøynerkulturer er symbolet med hjulet velkjent. Det representerer den nomadiske livsstilen, og for noen er hjulet fattigdomssirkelen som de er fanget i.
Dom-folket har i stor grad gjort majoritetsreligionen der de bor til sin egen, og mange har muslimsk bakgrunn. Men ofte er religionen blandet sammen med tradisjonell tro og overtro. De siste årene har vi sett hvordan gode gjerninger gjort med omsorg har åpnet dører for evangeliet hos denne unådde folkegruppen.
Be for dem
Dom-folket har mange fysiske behov – bedre levekår, helse, bedre utdanning og jobbmuligheter.
Be for større innsats i å hjelpe dom-folket i å trives på de stedene de velger å bo.
Kanskje har du lagt merke til at dette er andre året dom-folket er tatt med i bønneguiden? Dette er på grunn av den entusiastiske innsatsen feltarbeidere som arbeider blant dem gjør. Be for disse teamene!
Den tiende dagen i den første måneden, ifølge den islamske kalenderen, holder sjiamuslimene en feiring til minne om en av deres mest ærefulle skikkelsers død, barnebarnet til profeten Muhammed. Hussein ble drept i en massakre, sammen med hele stammen sin, i den irakiske byen Karbala. Hvert år strømmer sjiamuslimene ut på gatene, der de slår seg selv til minne om lidelsene folket deres gjennomgikk. Noen sier at sjiamuslimene sørger konstant, da deres teologi om lidelse sitter dypt i deres religiøse kultur. Sjiamuslimer, som sunnimuslimer, ber i en utstrakt posisjon, men de plasserer pannene sine på en liten leirplate som kalles turbah. Turbahen består av jord fra byen Karbala, der Hussein og hans familie ble drept. I tillegg til at turbahen etterlater seg et merke i muslimens panne, tjener den som et æressymbol og er til minne om forfedrenes lidelse.
Over halvparten av Iraks befolkning er sjiamuslimer. Ettersom den lokale kristne befolkningen fortsetter med å minke, er det kun en håndfull menigheter igjen i hele landet. Hvordan kan sjiamuslimer i Irak få høre om Ham som kan bryte de evige lidelseslenkene, når de har en så lite kontakt med kristne? Hvem vil fortelle dem at Kristus har lidt for dem, og at det finnes håp?
Be for dem
Be om at flere arbeidere vil lytte til kallet om å reise til sjiamuslimene i Irak, og for at kristne irakere, som bor i Irak, kan være modige vitner.
Be for de kristnes frihet, så de kan få leve i fred i sin egen nasjon.
Be om at de lokale irakiske troende fortsetter med å være et lys i mørket.
Både landskapet og menneskene i Tripoli i Libya er prega av kampene som har pågått gjennom de seks siste årene. Forfalne bygninger og søppel forsterker frustrasjonsfølelsen som har vokst fram i kjølvannet av at revolusjonens forsøk på å fjerne en undertrykkende diktator har endt opp i kaos. Libyerne er langt unna det resultatet de hadde ønsket seg, og de kjenner på mer håpløshet enn noensinne. Selv om de er et motstandsdyktig og lidenskapelig folkeslag så har mange blitt utslitte av all den ødeleggelsen som har ramma landet gjennom de siste årene. De var lidenskapelige nok til å ofre livene sine i et forsøk på å vinne frihet, men på det nåværende tidspunkt så er det vanskelig å finne noen som ikke har mista venner eller familie under revolusjonen. Mange lurer derfor på om lidelsene de har vært gjennom virkelig var verdt det.
Selv om den libyske befolkninga kan framstå som veldig religiøse så skyldes dette ofte en frykt for religiøse ledere framfor en ærlig religiøs overbevisning. Mangelen på lov og orden har skapt et vakuum som ofte har blitt fylt av islamsk lære. Selv om libyere stolt påstår at landet deres er 100 % muslimsk, så finnes det et lite antall Jesus-etterfølgere som er faste i sin tro på tross av de utfordringene de står overfor.
Nylig så kom det en lokal libysk mann inn i en internasjonal menighet i Tripoli og sa at han hadde hørt kirkeklokker og derfor ville komme inn. Kirkeklokkene til denne kirka har imidlertid ikke fungert på mange år – en mektig påminnelse om at Gud trekker mennesker i Libya til seg.
Be for dem
Be for libyske troende som blir forfulgt for sin tro.
Be om at libyerne må være i stand til å bygge den nasjonen som de har drømt om – med frihet, fred og velstand.
Håp er mektig. Be om at håp må gjenopprettes sånn at libyerne kan reise seg og gjøre landet til et sted der kirkeklokkene kan ringe igjen.
I århundrer har domari-folket blitt sosialt ekskludert, på grunn av deres dårlig rykte. De forbindes med tigging og stjeling, noe som gjør at mange ønsker å skjule identiteten sin. Nomadetilværelsen, kombinert med fattigdom, gjør det vanskelig for mange å få en utdannelse. Det er høy arbeidsledighet, selv om mange av dom-folket er flinke smeder og flinke musikere. Dårlige levekår fører også til at sykdom sprer seg lett blant folket. I mange sigøynerkulturer er symbolet med hjulet velkjent. Det representerer den nomadiske livsstilen, og for noen er hjulet fattigdomssirkelen som de er fanget i.
Sjiamuslimer, som sunnimuslimer, ber i en utstrakt posisjon, men de plasserer pannene sine på en liten leirplate som kalles turbah. Turbahen består av jord fra byen Karbala, der Hussein og hans familie ble drept. I tillegg til at turbahen etterlater seg et merke i muslimens panne, tjener den som et æressymbol og er til minne om forfedrenes lidelse.
Libyerne er langt unna det resultatet de hadde ønsket seg, og de kjenner på mer håpløshet enn noensinne. Selv om de er et motstandsdyktig og lidenskapelig folkeslag så har mange blitt utslitte av all den ødeleggelsen som har ramma landet gjennom de siste årene. De var lidenskapelige nok til å ofre livene sine i et forsøk på å vinne frihet, men på det nåværende tidspunkt så er det vanskelig å finne noen som ikke har mista venner eller familie under revolusjonen. Mange lurer derfor på om lidelsene de har vært gjennom virkelig var verdt det.