Midtøsten – Side 2 – 30 dagers bønn for verdens muslimer

2018 – Dag 12 (26. mai) – Religiøse tyrkere

Den 29.mai, 1453, ble Konstantinopel, hovedstaden i det bysantinske riket, erobret av den ottomanske arme. Straks utførte erobreren, Sultan Mehmet, namaz (et persisk ord som beskriver tradisjonelle islamske bønner) i Hagia Sofia, den kjente bysantinske kirken i sentrum av byen.
Denne handlingen, på et sted som representerte hjertet av den østlige kirken, ble et symbol for mange muslimer på islams seier over kristendommen.
Både erobringen og bønnen har hatt betydelig innflytelse på tyrkisk identitet. Å delta i fredagsbønnen er en sentral del av livet for mer enn 60 % av tyrkiske menn, mens kvinner ber oftest hjemme. Mange ber sine bønner i løpet av uken også. Å overholde ramadan og andre religiøse høytider er like mye en del av livet som det å omskjære sønnene sine. Og alle som måtte ha råd til det prøver å dra på pilegrimsreise til Mekka en gang i livet.
Til tross for dette viser den siste tidens politiske og sosiale uro i Tyrkia at praktisering av religion og idealene fra den ottomanske tiden ikke er nok til å skape den sterke nasjonale identiteten religiøse tyrkere lengter etter.
Den religiøse friheten er stadig mer truet ettersom sekulære og religiøse ledere kjemper om makten.
Det er uklart hva det neste kapittelet i Tyrkias historie vil bringe folket og regionen. Derfor må vi ikke holde opp med å be for folket og landet.

Be for dem

Be om fred i Tyrkia, og at den religiøse friheten skal bli bevart.
Tyrkia møter en sammensatt politisk situasjon både internt og i regionen. Be for statslederne at de skal handle med visdom, for fred og stabilitet i denne nasjonen, og i nasjonene rundt.
Veldig få tyrkere fra en konservativ bakgrunn følger Jesus, muligens fordi den bibeloversettelsen de har bruker begreper de ikke er vant med. Nylig ble det Nye Testamentet gitt ut på et hverdagslig språk (www.halkdilinde.com). Be om at dette må ha påvirkning i denne gruppen.

2018 – Dag 9 (23. mai) – Kairo og den arabiske filmindustrien

Kairo, hovedstaden i Egypt, er tilholdsstedet for en voksende film og TV-industri. Byen har derfor fått kallenavnet «Det arabiske Hollywood». Dette er en side ved kulturen som Egypterne er veldig stolte av.
Hver ramadan samles egyptiske familier foran TV-skjermen for å se noen av de titalls seriene som blir produsert av landets blomstrende filmindustri. I fjor ble 38 TV-serier (mosalsalat) produsert for ramadan. Disse holdt egypterne klistret til skjermen i timevis med dramaer, komedier, thrillere og skrekkfilmer.
Det er umulig å reise gjennom hovedstaden Kario uten å se enorme skilt som reklamerer for ulike produkter og tjenester. Under ramadan henger det hovedsakelig reklamer for disse populære TV-seriene, hvor familiene oppfordres til å rydde bordet etter å ha brutt fasten, og gjøre seg klare for en underholdningskveld foran skjermen.
Når slike reklameplakater dukker opp, er det et sikkert tegn på at ramadan nærmer seg. Det symboliserer høytiden, og minner egypterne om at det snart er tid for å oppfylle kravet som Islam stiller – å gå uten mat og drikke fra soloppgang til solnedgang, med håp om å komme nærmere Gud og få tilgivelse for sine synder.
Hva signaliserer starten på høytidene i din kultur? Er det når spesiell mat og drikke dukker opp i butikkene? Er det dekorasjonen i kjøpesentrene? Reklame for spesielle konserter knyttet til høytiden? Mange kommersielle aktører tjener mye ved å spille på religiøse høytider, og noen ganger drar de fokuset bort fra selve poenget med høytiden.

Be for dem

Underholdningsindustrien har en stor innflytelse på kulturen. Be om at det produseres TV-serier som kan skape positive forandringer i det egyptiske samfunnet.
Be om fred mellom muslimer og kristne i Kairo, og be for kristne at de er frimodige i å vise kjærlighet til sine muslimske naboer.
Be for de som jobber i filmindustrien i Kairo, både muslimer og kristne.

2018 – Dag 4 (18. mai) – Muslimer øst på Den arabiske halvøy

For lenge siden oppdaget vise menn fra øst (dvs. Arabia) en stjerne som skinte klarere enn de andre stjernene på nattehimmelen. De la derfor ut på en reise for å se hvor stjernen ville lede dem. Reisen førte dem til Jesus-barnet og de vise menn gav han kostbare gaver, hvorav en av dem var røkelse.

I dag blomstrer røkelsestrærne fremdeles, spesielt i den sørlige delen av Den arabiske halvøy. Midt i dette området ligger en by med 6 unådde folkegrupper, inndelt etter stammer, hver med sitt språk, dialekt, skikker og tradisjoner. Selv om gruppene er veldig forskjellige, har de visse fellestrekk – en Islamsk tro, vedvarende kjærlighet til kameler og daglig bruk av røkelse.
Hver dag etter kveldsbønnen fylles byen av en søt lukt når familiene brenner røkelse og bærer den rundt i husene sine. Dette gjøres for å få bort lukten av en varm dag, for å rense huset for bakterier og for å jage bort demoner som kan ha sneket seg inn. Disse ritualene utføres hver eneste dag, som en erkjennelse av behovet for å bli renset, helbredet og satt fri.
Det var en gang da de vise menn fra øst dro til Betlehem for å møte Jesus og gi ham kostbare gaver. I dag er det Jesus som tilbyr gavene de søker: helbredelse, renselse og frihet.

Be for dem

Be om at på samme måte som røkelsen fant veien til Jesus, må budskapet om Jesus finne veien inn i livene og hjertene til de som bor i områdene der røkelsestrærne gror.
Be om at troende utlendinger som bor i dette området må spre Kristi velduft.
Be om at kloke menn og kvinner på Den arabiske halvøya – får visdom til å søke veien til Jesus.

2017 – Dag 25 (20. juni) – Folket i Saudi Arabia

For flere år siden ga en amerikansk tenåring en Bibel til en saudiarabisk venn. Den lå flere steder i huset, ulest, inntil den saudiarabiske tenåringens far, Ahmed, en dag fant den og begynte å lese i den. Ahmed hadde bedt Gud om å åpenbare sannheten til han, og når han begynte å lese sidene i Injil (Det nye testamentet) ble han berørt i hjertet og begynte å forstå at dette var Guds Ord – sannheten han hadde lett etter hele livet.

Det er ikke en liten ting å forandre din tro i Saudi Arabia

Ahmed leste gjennom Bibelen to ganger. Han begynte å snakke med sin kone om disse tingene, men kona truet med å forlate han dersom han konverterte.
Det er ikke noen liten ting å bytte tro i Saudi Arabia. Straffen for å velge å følge Kristus er alvorlig. Myndighetene har lovlig rett til å fengsle, slå og drepe den som konverter bort fra islam. Ikke bare det, men familiene er så fortvilede og skamfulle over en slektning som konverter at de ofte vil isolere, slå og til og med drepe den som har konvertert for å gjenopprette familiens ære.
Det kreves stort mot til bare å tenke annerledes om tro i et land som Saudi Arabia, som er kjent som islams fødested, med ekstrem stammelojalitet og strenge religiøse lover. Men ingen har ennå funnet en måte å kontrollere deres ånd som lengter etter å kjenne Guds veier for sitt eget liv. Mange finner måter å følge Jesus også innenfor saudisk kultur.

Be for ledere og lovgivere i Saudi Arabia at de må tillate mer religiøs frihet i sin nasjon.
Enhver kvinne i Saudi Arabia har en mannlig formynder – ofte en far eller ektemann, av og til en bror eller sønn – som har makt til å ta en rekke livsviktige avgjørelser på deres vegne. Be for kvinner som protesterer mot slik urett og søker mer frihet.
Til tross for ulikheter i kultur og erfaringer er saudiske menns hjerter akkurat som andre menns. Be for dem på samme måte som du ville bedt for menn i din familie.

2017 – Dag 21 (16. juni) – Domarisigøynerne i Midtøsten

Domarisigøynerne er spredt omkring i Midtøsten, i Libanon, Jordan, Syria og Palestina. De er ofte omtalt med den nedsettende betegnelsen «Nawar» i dette området. De kommer fra det nordlige India, og immigrerte til Midtøsten for mellom 700 og 1000 år siden. De var opprinnelig nomadiske, kjent for sin kjærlighet til musikk og dans. Til tross for at de nå er bosatt på ulike steder, bor mange av dem fremdeles i telt, ofte laget av trerammer og gamle resirkulerte materialer.

Domarisigøynerne er sett ned på av samfunnet, så de vil ofte forsøke å skjule sin identitet

Domarisigøynerne er sett ned på av samfunnet, så de vil ofte forsøke å skjule sin identitet. De opplever diskriminering i storsamfunnet, og det er vanlig med mishandling innen familien. Mange av dem har ikke papirer fra det offentlige, så barna deres kan ikke gå på skolen eller få medisinsk behandling.
Det pleier være store familier, og jenter blir bortgiftet svært unge. Det er mye press på kvinner for å få dem til å skaffe penger – jenter sendes av og til av sine fedre for å arbeide som dansere eller prostituerte, eller en kan se barna tigge, mens mennene samler seg i grupper, drikker kaffe og diskuterer ting som angår felleskapet.
Sigøynerne i Midtøsten har adoptert den lokale muslimske tro, men de er også svært overtroiske, praktiserer islamsk animisme og trolldom for å forsøke å takle den åndelige verden. Der hvor domarisigøynerne har blitt kristne i Midtøsten, viser de en naturlig lengsel etter å tilbe Gud gjennom musikk. De er frimodige og lidenskapelige mennesker, full av tro og svært tilpasningsdyktige.

Be om bedre muligheter til å forbedre Domariene sin økonomiske situasjon, om hjelp til utdanning og skape arbeidsplasser slik at familiene kan sørge for sine behov uten å bli utnyttet.
Be om frihet fra frykten for onde ånder og overtro, og en forståelse for Guds kjærlighet og lys.
Be for de troende domainsigøynerne. At de vil oppdage en måte å bruke sin kulturs styrke for å skape positive endringer i sine samfunnene.

2017 – Dag 15 (10. juni) – Funksjonshemming blant stammefamilier

Det tradisjonelle familielivet på den arabiske halvøy er bygget rundt stammen, og det fungerer fremdeles på mange måter slik det gjorde på bibelsk tid. Stammens identitet, vekst og økonomiske innflytelse er viktig og en kilde til stolthet. Det er et innebygd samfunnsmønster som har blitt holdt ved like gjennom talløse generasjoner, og som forble uendret inntil for omtrent 50 år siden da det ble oppdaget olje. Økonomisk sett forandret alt seg da raskt, og landene i Midtøsten ble blant verdens rikeste. Sosialt sett har synet på familiestrukturen endret seg svært lite, selv om man har fått bedre helse- og utdanningstilbud.
For å beskytte stammefamilienes renhet er tradisjonen med ekteskap innen familien veldig vanlig. Ofte blir søskenbarn gift med hverandre. Gjennom generasjoner har dette ført til høye rater av dødfødsler og barn med fødselsskader og genetiske sykdommer. Disse barna har tradisjonelt blitt gjemt bort hjemme, ofte på grunn av frykt – de blir regnet som en straff fra Gud og holdt borte fra resten av familien.
Funksjonshemninger er utbredt, men dessverre ofte ikke registrert fordi det er mye skam forbundet med det. Man ser sjelden funksjonshemmede i offentligheten, selv om de finnes i nesten alle familier. Mange familier opplever både sorgen og skammen over å ha et funksjonshemmet barn, men nøler med å søke hjelp.
I et forsøk på å adressere problemet og støtte familier har enkelte av landene i regionen egne team med utdannede og dedikerte lokale kvinner som arbeider i statlige prosjekter rettet mot barn mellom 3–18 år. De bistår barn med en lang rekke ulike funksjonshemninger, og målet er å hjelpe flest mulig av dem inn i det normale utdanningssystemet. Mange andre får støtte og utdanning for å gi dem god livskvalitet.

Be om at de nye generasjonene unge familier vil skape en endring i samfunnsmønstrene, så man får en reduksjon av antallet barn født med funksjonshemninger og en vilje til å ta imot den hjelpen som tilbys.
Be om at familier med funksjonshemmede barn må få flere muligheter for hjelp og støtte.
Be om at Jesu kjærlighet for disse barna må bli kjent for både dem og foreldrene deres.

2017 – Dag 10 (5. juni) – Familie i Jemen: der tradisjonen råder

Bare noen få land i verden har en like tradisjonell form for familie som det man fremdeles har i Jemen. Det fattigste landet på den arabiske halvøy har en utpreget stammekultur og lang islamsk historie, og de har også en svært konservativ familiekultur. Man ser det tydeligst i forbindelse med tradisjonene for ekteskap. De fleste ekteskap er arrangerte – bruden og brudgommen vet svært lite om hverandre før bryllupsdagen. På landsbygda gifter jentene seg ofte svært unge, og en mann kan ha opptil fire koner. Kjønnsrollene følges strengt i både familien og samfunnet, i en slik grad at til og med bryllupene feires på to ulike steder – et sted for kvinnene og et annet for mennene.

Selv om menn også opplever press og byrder i denne kulturen, er den særlig begrensende for kvinner

Selv om menn også opplever press og byrder i denne kulturen, er den særlig begrensende for kvinner, som ofte har svært vanskelige liv. Veldig få kvinner viser ansiktet offentlig, og de aller fleste bruker en svart abaya (en kappelignende kjole) og dekker ansiktet.

Mange jenter får ikke gå på skole og lærer verken å lese eller å skrive. Skjebnen deres er å gifte seg, få barn og ta seg av hjemmet. I de tørre fjellbygdene i Jemen vil det si mye arbeid, inkludert å bære store vanndunker opp fjellsiden flere ganger om dagen.
Jemen er nesten fullstendig unådd med evangeliet. Det finnes bare en veldig liten undergrunnskirke. For lokale kristne er det svært krevende å være et vitne og et lys for Jesus i denne konservative islamske kontekstens mørke.

Be for nasjonen Jemen, som opplever stor politisk ustabilitet og hvor mange lider under krig, terrorisme og fattigdom.
Be om at den jemenittiske kulturen må endres, så folk i Jemen kan forstå kvinners verdi, beskytte dem og gi dem muligheten til å leve rike og gode liv.
Be for de få kristne i Jemen. Be om at de må bli oppmuntret i troen, så de kan være vitner og gode forbilder i familien og lokalsamfunnet.

2017 – Dag 6 (1. juni) – Libanon: kirken som en familie for flyktninger

Krigen i Syria har ført til en enorm strøm av flyktninger, som hovedsakelig tas hånd om av nabolandene. Før dette, i 2014, blusset konflikten opp igjen i Irak, og dette førte også til flere hundre tusen nye flyktninger. Mange av disse flyktningene har flyktet til Libanon, hvor libanesiske menigheter har viet seg til å hjelpe dem. Mens de har hjulpet andre har menighetene selv blitt forvandlet.

Mange flyktninger har fått familiedynamikken dramatisk endret etter å ha flyktet for livet og mistet hjem og arbeid

I en menighet i Libanon har 300 syriske og 300 irakiske flyktninger de siste årene sluttet seg til de 200 libanesiske medlemmene. Hele familier av flyktninger og de som har mistet hele eller deler av familien har funnet et nytt hjem i denne menigheten. De får hjelp på ulike områder: Matkuponger og medisin gjør det mulig å overleve fysisk i en vanskelig situasjon, sjelesorg og smågrupper hjelper flyktningene til å håndtere traumene og gudstjenester og undervisning gir åndelig vekst for de som allerede er kristne eller som vurderer å ta imot Jesus.

I fjor fokuserte denne kirken på konseptet «familie». Mange flyktninger har fått familiedynamikken dramatisk endret etter å ha flyktet for livet og mistet hjem og arbeid. Ekteskapskurs og retreater har vist seg å være til hjelp for å takle påkjenningen dette har vært for ektepar. I gudstjenester og smågrupper har det blitt understreket hvor viktig familien er for individet, kirken og samfunnet. Målet er å bygge sunne familier hvor mennesker kan trives og vokse – familier som kan være et vitnesbyrd og en velsignelse for andre.
Mange av flyktningene har fått seg åndelige søsken i de lokale menighetene i Libanon, og dette hjelper dem til å tilpasse seg alle endringene som blir tvunget på dem. Det gir dem motivasjon til å gå videre i sine nye liv.

Be for de mange flyktningene som fremdeles befinner seg i vanskelige og ofte håpløse situasjoner, med desperate fysiske, følelsesmessige og åndelige behov.
Be for menigheten som er omtalt her, og for andre som den, som tjener flyktningene og ønsker dem velkommen – be om at innsatsen deres må bli rikt velsignet.
Be for flyktningene i Libanon, som har begynt på den lange prosessen med å bygge nye liv. Be om at de må få en fremtid av håp for familiene sine.

2016 – Dag 26 (1. juli) – Flyktninger

Syrere på reise mot uvisshet

Inntil nylig var Syria et stabilt land. Jordbruk og oljeindustrien sørget for tilstrekkelig inntekter for de fleste, og barn og ungdom fikk skolegang. Under Assads autoritære styre ble politisk motstand brutalt slått tilbake, men religiøse og etniske minoriteter kunne nyte fredelig sameksistens med det sunnimuslimske flertallet.
Den arabiske våren forandret situasjonen drastisk. Borgerkrig brøt ut i 2011 og ble trappet opp fra år til år. Over 50 % av befolkningen har blitt tvunget til å forlate hjemmene sine og har lagt ut på en reise med ukjent mål. Mange ble interne flyktninger og dro til slektninger og venner. Over 4 millioner befinner seg i nabolandene hvor de i økende grad betraktes som en tung byrde. Mange av dem overlever på humanitær bistand og barna deres får ofte ikke skolegang. Ingen vet hvordan fremtiden kommer til å se ut.

På den andre siden har denne reisen inn i uvissheten gitt mange muslimer anledning til å komme seg vekk fra et veldig kontrollert sosialt miljø. Dermed har de fått større frihet til å vise interesse for kristen tro. I tillegg har grusomhetene utført av ekstremister som tilhører den såkalte Islamske staten fått dem til å stille spørsmål angående verdiene i deres egen religion.
Mange muslimer tar nå villig imot invitasjoner fra menighetene som viser dem omsorg ved å dele ut mat, tepper, brensel og ved å gi veiledning og sjelesorg. Gud er virksom i og gjennom disse omstendigheter. Noen steder er kirkene fullpakket med de som nylig har kommet til tro på Jesus, andre steder finnes åpenhet og mange anledninger til å snakke om tro.
En familie i Beirut forteller hvordan de måtte forlate alt og flykte fra Syria og inn i Libanon. De bor i en liten leilighet. Det er vanskelig å mette hele familien og ungene deres får ikke gå på skole hver dag. Men midt i disse omstendighetene sier de: «Vi har mistet vårt hjem, men i Jesus har vi funnet noe som er uendelig mer verdifullt.»

La oss be:

Om at konflikten i Syria tar slutt. Menneskelig sett er dette umulig, men alt er mulig for Gud.
For millioner av flyktninger med store fysiske og psykologiske behov.
Be for de kristne i landene flyktningene kommer til. Må de evne å helhjertet gi hjelp og støtte med både kortsiktige og langsiktige behov under integreringsprosessen.

2016 – Dag 13 (18. juni) – Den persiske verden

Tadsjikistan: Leter etter Jesus

Tadsjikistan, et lite land i Sentral-Asia, har 8 millioner innbyggere. 70 prosent av dem er under 30 år. Finnes det unge mennesker som er nysgjerrige på Jesus i dette sunnimuslimske området?
«Hvordan kan vi få vite om vi er én av Jesu sauer?» spurte Ali, en ung tadsjikisk student, mens vi leste Johannes’ evangelium sammen.
Vi var midt inne i et ukentlig bibelstudium med Ali og tre andre sentralasiatiske studenter. Det var godt å se hvordan Alis interesse for Jesus vokste mens vi studerte Bibelen sammen. Han ba om å få en Bibel og leste regelmessig i den. Han tok den også med seg da han reiste tilbake til hjembyen sin for å besøke familien i sommerferien.
Seks uker senere, klar for det nye skoleåret, var Ali tilbake. Uten Bibelen.
Jeg ble litt bekymret og spurte ham hvem som hadde tatt fra ham Bibelen. Hadde han kommet opp i vanskeligheter? Var Bibelen hans blitt konfiskert?
Ali fortalte noe som overrasket oss og ga oss mye håp: Alis søster var ivrig etter å lære mer om Jesus og spurte om å få beholde Bibelen for å kunne lese mer. Videre fortalte Ali oss at hun alltid var på leting etter mer informasjon om Jesus – fortellinger, filmer, musikk, hva som helst. Ali beskrev henne som en «Jesusperson». Hun var fortsatt en god muslim, men opptatt av Jesus.
Jesus fortalte oss at markene allerede er hvite til høst. Selv i et fattig, avsidesliggende fjelland som Tadsjikistan lengter mange muslimer – i likhet med Ali og søsteren hans – etter sannhet og håp. Og de finner det i Jesus.

La oss be:

Om at hjertene hos mange tadsjiker må åpne seg enda mer for de gode nyhetene om Jesus. Og at mange tadsjiker må få muligheter til å møte kristne som kan vitne om Jesus for dem.
For øyeblikket er det svært få troende i Tadsjikistan. Be om at de få menigheter som finnes i landet kan bli styrket og være lydige når det gjelder å dele Jesus med andre. Be om at menighetene vokser i antall og størrelse.
Be om større åndelig lengsel blant tadsjiker, både i Tadsjikistan og Afghanistan, Usbekistan og Russland. Det er svært få troende blant tadsjiker som bor utenlands. Be om at Gud sender flere arbeidere til disse folkegruppene.