Amna som har på seg en lys blå kappe svøpt omkring kroppen og hodet og med en gullring gjennom nesen sitter og ser på det brennende kullet mens hun steker kaffibønnene. Den gjentatte ristingen har en beroligende rytme som påvirker følelsene hennes.
Amna er 21 år gammel og lever i Daim al Arab, det fattige beja-strøket i Port Sudan på Rødehavskysten. Der er omtrent 3 millioner bejaer som bor langs et stripe land fra Sør Egypt til det vestre lavlandet i Eritrea. Amna vokste opp i en nomadisk gruppe som vandret i det harde tørre landskapet omkring Rødehavsfjellene.
Hun ble omskåret da hun var fire år, en traumatisk, smertefull erfaring som tiden har døyvet, men ikke helbredet. Hun er nå gift og har en sønn, Mohammed, men hennes mann, Hassan, måtte flykte fra Sudan fordi politisk uro har ført til trakassering og tvangsforflyttning av bejafolket. Han opplevde nye trusler i Egypt og dro på en farlig ferd til Europa, der han holder til på et utrivelig asylmottak. Amna snakker av og til med han på telefonen, men han er deprimert og har ingen penger å sende henne.
For å få åndelig trøst følger Amna en blanding av islamsk folketro, med jinner og onde ånder som sine trofaste følgesvenner. Hun lengter etter det tidligere nomadelivet og etter mening med livet, men hun kan ikke finne freden hun lengter etter. Hun nipper til den sterke søte kaffen og ser ut på den støvete gaten. En tåre ruller nedover hennes mørkebrune kinn, og hun tørker den stille bort med kappen. Hvem vil hjelpe meg og hvem vil berge meg, grubler hun. Sønnen hennes leker i den skitne hytta. En ny dag har begynt.
- Det er vanskelig å nå bejafolket, og de praktiserer islams folketro som også holder dem i frykt. Be for troende i Egypt, Sudan og Eritrea at de kan strekke ut hånden til disse menneskene, dele de gode nyhetene om Jesus og gi dem praktisk hjelp.
- Be om ferdigstilling av Bibelen for disse menneskene. Språket ble skrevet ned for ca. 20 år siden, men mye av Guds Ord er ikke blitt oversatt ennå.
- Be om nye muligheter til å tjene og støtte bejafolket, som er å finne blant andre flyktninger over hele verden.
Som mange nye troende med muslimsk bakgrunn, er Soraya ivrig etter å bli fullt engasjert i sin nye trosfellesskap, og hun lurer på om hun trenger å bli døpt. Vi snakker og ber med henne om dåpen, og det rette tidspunktet for å bli døpt. Vi ber om visdom og ledelse om når og hvilke ord hun skal bruke når hun forteller familien om trosforandringen. Hun trenger støtte fra sine brødre og søstre i Kristus. Vi er med for å tenke gjennom de beslutningene hun må ta.
Det pleier være store familier, og jenter blir bortgiftet svært unge. Det er mye press på kvinner for å få dem til å skaffe penger – jenter sendes av og til av sine fedre for å arbeide som dansere eller prostituerte, eller en kan se barna tigge, mens mennene samler seg i grupper, drikker kaffe og diskuterer ting som angår felleskapet.
De eldste i landsbyen, noen få representanter fra regjeringen, og mange menn og barn var samlet for å høre taler og for å hedre gjestene. Teamet vårt hadde med seg bøker, uniformer og materiell til 15 jenter som skulle gå på skolen. Til vår overraskelse fant vi ut at det var 70 jenter som skulle skrives inn, ikke bare 15! Utrolig nok, ettersom nyheten spredde seg om tilbudet for jenter til å få gå på skole, ble mange flere familier åpne for at døtrene skulle få undervisning. Dette hadde aldri før skjedd i landsbyens historie.
I den tiden hadde flyktningene ingenting å gjøre, så frivillige begynte å organisere en internasjonal café og annen hjelp. Dette har ført til at mange flyktninger har spurt om den kristne tro, og gitt gjensvar på den kjærlighet som svenske troende har vist dem.
Når folk bor i de større byene blir familiebåndene svekket, men hver enkelt familiemedlem i hele klanen må være enige om en del av familieeiendommen skal selges. Disse familiebåndene kunne vært et middel til at evangeliet kunne nådd langt ut, men de har også vært de største hindringene for at muslimer skal komme til tro. Frykt for å være annerledes, og for å bli ekskludert stanser mange mennesker fra å ta opp spørsmål om tro. Det er vanlig for en minangkabau som virkelig vil følge Jesus å bli raskt avvist av sin familie. Dersom mannen kommer til tro, kan kvinnen skille seg fra han. Dersom en enslig kvinne kommer til tro, vil hun miste sin arv.
