30 dagers bønn for verdens muslimer – Side 31 – Internasjonal, årlig, felleskristen bønneaksjon

2017 – Dag 11 (6. juni) – Hva med terrorisme?

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. (2 Tim 1,7)

Vi lever i en fryktens tidsalder: Frykt for terrorisme! Frykt for muslimer! Frykt for fremtiden! De som kritiserer islam eller islamske regimer blir beskyldt for islamofobi. Noen mener at islamofobi er grunnløst. På den andre siden hevder muslimer at islam er en fredelig religion, og at terroristene urettmessig har gjort den til sin. Men bildet av islam som en fredelig religion har blitt fullstendig ødelagt av islamistiske ekstremisters angrep.
30dagersbonn2017_Page_18 Når vi ser terroristangrep på nyhetene, er det den ondes handlinger vi ser. Terrorisme, mord og urettferdighet vekker et sinne i oss over de uskyldige som mister livet. Paulus sier at vi i vårt sinne ikke må synde. Leder mitt sinne til handling? Er jeg villig til å dele evangeliet om Kristus, som forandrer liv?
Etter angrepene i New York den 11. september 2001 tok en ung kristen i Amerika et modig steg til tross for sinnet og frykten han kjente på. Han begynte en samtale med en muslimsk kollega som førte til et vennskap, og det førte etter hvert til at han fikk dele evangeliet om Kristus. Det er dette Jesus kaller oss til som hans etterfølgere.

Hvis vi tror at Jesus er håpet for planeten vår, tror vi også at han kan forandre hjertene til terrorister

Bibelen sier at vi ikke skal være redde. Gud har gitt oss en ånd som gir makt til å overvinne frykten, kjærlighetens ånd som hjelper oss til å vise omsorg for våre muslimske naboer. Hvis vi tror at Jesus er håpet for planeten vår, tror vi også at han kan forandre hjertene til terrorister. Evangeliet er den nye «ideologien» som skaper fred.
hvordan

Be Den hellige ånd om å vise deg de områdene av livet hvor du har latt frykten heller enn kjærligheten råde i møte med muslimer.
Be om at Guds ånd må overvinne frykten din og sette deg i stand til å vise Guds kjærlighet til muslimer rundt deg.
Be for dem som er involvert i terrorisme. Be om at Jesus vil åpenbare seg for dem så de kan bli forvandlet.

2017 – Dag 10 (5. juni) – Familie i Jemen: der tradisjonen råder

Bare noen få land i verden har en like tradisjonell form for familie som det man fremdeles har i Jemen. Det fattigste landet på den arabiske halvøy har en utpreget stammekultur og lang islamsk historie, og de har også en svært konservativ familiekultur. Man ser det tydeligst i forbindelse med tradisjonene for ekteskap. De fleste ekteskap er arrangerte – bruden og brudgommen vet svært lite om hverandre før bryllupsdagen. På landsbygda gifter jentene seg ofte svært unge, og en mann kan ha opptil fire koner. Kjønnsrollene følges strengt i både familien og samfunnet, i en slik grad at til og med bryllupene feires på to ulike steder – et sted for kvinnene og et annet for mennene.

Selv om menn også opplever press og byrder i denne kulturen, er den særlig begrensende for kvinner

Selv om menn også opplever press og byrder i denne kulturen, er den særlig begrensende for kvinner, som ofte har svært vanskelige liv. Veldig få kvinner viser ansiktet offentlig, og de aller fleste bruker en svart abaya (en kappelignende kjole) og dekker ansiktet.

Mange jenter får ikke gå på skole og lærer verken å lese eller å skrive. Skjebnen deres er å gifte seg, få barn og ta seg av hjemmet. I de tørre fjellbygdene i Jemen vil det si mye arbeid, inkludert å bære store vanndunker opp fjellsiden flere ganger om dagen.
Jemen er nesten fullstendig unådd med evangeliet. Det finnes bare en veldig liten undergrunnskirke. For lokale kristne er det svært krevende å være et vitne og et lys for Jesus i denne konservative islamske kontekstens mørke.

Be for nasjonen Jemen, som opplever stor politisk ustabilitet og hvor mange lider under krig, terrorisme og fattigdom.
Be om at den jemenittiske kulturen må endres, så folk i Jemen kan forstå kvinners verdi, beskytte dem og gi dem muligheten til å leve rike og gode liv.
Be for de få kristne i Jemen. Be om at de må bli oppmuntret i troen, så de kan være vitner og gode forbilder i familien og lokalsamfunnet.

2017 – Dag 9 (4. juni) – Afghanere i Nord-Amerika

Helt siden 1970-tallet har afghanere forlatt Afghanistan på jakt etter trygghet, stabilitet eller muligheter for familien. I et område i Nord-Amerika bor det mer enn 60000 afghanske immigranter og flyktninger. Behovene for denne gruppen er enorme: alt fra boliger, språkundervisning og yrkestrening til kroniske sykdommer, kvinners trygghet fra familievold og helbredelse av flere generasjoner med krigstraumer.
Afghanske familier begynte å flytte til dette området under krigen mot Russland sent på 70-tallet. Dette var velutdannede, sekulære muslimer som ofte var ledere innen sine fagområder. Barna deres vokste opp i USA, og mange av dem har fått seg universitetsutdannelse og blitt assimilert inn i den vestlige kulturen.

Familiene har behov for et kjent miljø, aksept og integrering i samfunnet

Den andre bølgen av flyktninger kom etter 11. september-angrepet og besto hovedsakelig av enker og barn. De opplevde store utfordringer og kunne ofte dårlig engelsk, hadde liten eller ingen formell utdannelse og svært begrensede økonomiske ressurser.
Den tredje bølgen, som har fortsatt til i dag, består av oversettere som bisto den amerikanske regjeringen under krigen i Afghanistan etter 11. september, og som nå søker asyl. De trenger relevant yrkesopplæring, og noen av dem trenger psykisk helsehjelp for å bearbeide traumene de har opplevd.
Alle disse familiene har det samme behovet for både et kjent miljø (som de ofte finner i moskeen eller på afghanske markeder), aksept og integrering i samfunnet. Etter årevis med krig og stammekonflikter er mangel på tillit et stort problem i det afghanske miljøet, noe som ironisk nok driver enkelte til å ha mer kontakt med de vestlige naboene sine.
En av måtene noen av disse behovene blir møtt på, er gjennom samarbeid mellom menigheter og lokale afghanske organisasjoner. Miriam arbeider for en av disse organisasjonene og har stor omsorg for folket sitt. Hun arbeider ustanselig for å engasjere flere samarbeidspartnere i hennes visjon for sitt folk. Hun tilbyr studiehjelp, yrkesopplæring og støttegrupper for ofre av vold i hjemmet. Nå for tiden samarbeider hun med en kristen om flere prosjekter som hjelper afghanske kvinner til å bearbeide traumer og misbruk. Sammen søker de Guds helbredelse i disse kvinnenes liv. Når voldsmønstre som har utviklet seg gjennom generasjoner blir forvandlet, håper de at afghanske familier vil kunne finne fred og helbredelse.

Be om at afghanske krigsofre kan få oppleve helbredelse.
Be om at lokale menigheter vil vise gjestfrihet og tilby ressurser til det afghanske miljøet.
Be om at ekteskap må bli forvandlet, og at de som lengter etter frihet fra vold må få den støtten de trenger.

2017 – Dag 8 (3. juni) – Muslimer: en minoritet i India

Sahil var overlykkelig over å motta boken Kjærlighetens sverd fra favorittradiostasjonen sin i India. Boken introduserte ham for tanken om Guds kjærlighet og tilgivelse. Ikke lenge etter møtte han Abdul, en etterfølger av Isa (Jesus), og han fortalte Sahil mer om dette budskapet. Den dagen forandret Sahils liv for alltid. Han tok imot Isas ord med åpne armer og ble frelst.
Sahil dro hjem og fortalte familien det han hadde lært. Han forventet at de skulle bli like begeistret som ham, men faren sa i stedet at denne læren ikke var for muslimer. Da Sahil ikke ville si seg enig med ham, ble han kastet ut av familien. Han bodde hos en kamerat i noen år og begynte å dele det han hadde lært om Isa med andre muslimer.

«For indiske muslimer er islam religionen de tilhører, men ‘muslim’ er identiteten deres som gruppe»

Fjorten år senere forteller Sahil fremdeles om Isa til andre indiske muslimer, og han opplever at de er svært åpne, akkurat som han selv var. Men det er ikke så mange som er villige til å engasjere seg i det muslimske samfunnet i India. Mange hinduer, kristne og andre religiøse grupper er mistenksomme overfor indiske muslimer, selv om de utgjør den nest største religiøse gruppen i landet og den tredje største muslimske befolkningen i verden!
For Sahil er det hjerteskjærende at mange kristne grupper unngår å arbeide blant muslimer i India. «Hvis bare kristne hadde tatt seg tid til å bli kjent med muslimer, ville de oppdaget at de er gjestfrie og vennlige mennesker,» klager han.
Sahil lurer på om misforståelser omkring islam fører til frykt: «Enkelte antar at de fleste muslimske menn i India har flere koner, men de fleste muslimske familier er ikke polygame,» forklarer han. «De er akkurat som alle andre familier i India. Bekymringene deres er de samme som alle andres.»
Selv om muslimer i India er en svært variert gruppe både etnisk, språklig og når det gjelder utøvelsen av islam, er de svært lojale til sin muslimsk identitet. «For indiske muslimer er islam religionen de tilhører, men ‘muslim’ er identiteten deres som gruppe,» sier Sahil. Dette kan være en utfordring for dem som vil lære hva det vil si å følge Isa, selv om mange velger å gjøre det i det muslimske miljøet.

Be om at flere indiske kristne må gjøre en innsats for å bli kjent med muslimer i landet.
Be om fred både innad i og mellom de ulike religiøse gruppene i India, som formelt sett er et sekulært land.
Be for muslimske familier i India som opplever utfordringer knyttet til det å tilhøre en minoritetsgruppe, og be om at kristne må ha mot til å leve ut Jesu kjærlighet.

2017 – Dag 7 (2. juni) Hva bekymrer muslimske foreldre?

Razia, en venninne av meg, arbeider som hjelpearbeider ved et senter for asiatiske kvinner i Storbritannia. Hun har stor omsorg for kvinnene hun arbeider med. Mange av dem kommer fra den samme pakistanske, muslimske bakgrunnen som henne selv. Nylig fortalte hun meg om bekymringene noen av dem har fordi de ikke forstår datamaskiner like godt som barna sine og dermed ikke vet hva de gjør på internett – hvem de møter og hva slags informasjon de deler. Jeg har hørt de samme bekymringene fra kristne foreldre – det er et eksempel på de mange likhetene mellom muslimske og kristne foreldre.
30dagersbonn2017_Page_14_Image_0001 Men det finnes noen reelle forskjeller også. En av bekymringene for mange muslimske familier, særlig i land der majoriteten ikke er muslimer, er hvordan de kan gi barna sine et positivt syn på islam når terroristers handlinger skaper stereotypier som forbinder vold med alle muslimer. Mer enn 3000 av femmedkrigerne som har reist for å kjempe for ulike radikale islamistiske grupper siden den syriske borgerkrigen begynte, har vært fra land i Vesten. De fleste av dem dro i hemmelighet, og foreldrene må dermed håndtere både sorgen over å ha mistet et barn og skyldfølelse over hva barna kan ha gjort. De føler skam når de møter motstand og fiendtlighet fra venner og naboer, og de blir sittende med tvil om alt de ikke visste om den personen de satte til verden. Det de mest av alt vil er å forstå hva som har skjedd med barna deres og hva de har gjort.
De fleste troende muslimske foreldre håper at barna deres skal vokse opp som troende muslimer, gifte seg godt, få en god jobb og etablere familie. De som bor i vestlige land håper også at barna lærer seg å leve et godt muslimsk liv i et sekulært samfunn. Så egentlig er det vel ikke så vanskelig for kristne å kjenne seg igjen i disse bekymringene, tross alt.
hvordan

Be for muslimske familier som du kjenner – be om sterke relasjoner og om at familiene må bli velsignet.
Be for foreldre som sliter med sorgen over å ha mistet et barn til ekstremisme – be om trøst og fred.
Be for muslimske foreldre som opplever utfordringen med å skulle oppdra barna sine i en kultur som er ulik deres egen. Be om at de må få visdom, og be for kirker og grupper som tilbyr støtte til foreldre i ditt eget lokalsamfunn.

2017 – Dag 6 (1. juni) – Libanon: kirken som en familie for flyktninger

Krigen i Syria har ført til en enorm strøm av flyktninger, som hovedsakelig tas hånd om av nabolandene. Før dette, i 2014, blusset konflikten opp igjen i Irak, og dette førte også til flere hundre tusen nye flyktninger. Mange av disse flyktningene har flyktet til Libanon, hvor libanesiske menigheter har viet seg til å hjelpe dem. Mens de har hjulpet andre har menighetene selv blitt forvandlet.

Mange flyktninger har fått familiedynamikken dramatisk endret etter å ha flyktet for livet og mistet hjem og arbeid

I en menighet i Libanon har 300 syriske og 300 irakiske flyktninger de siste årene sluttet seg til de 200 libanesiske medlemmene. Hele familier av flyktninger og de som har mistet hele eller deler av familien har funnet et nytt hjem i denne menigheten. De får hjelp på ulike områder: Matkuponger og medisin gjør det mulig å overleve fysisk i en vanskelig situasjon, sjelesorg og smågrupper hjelper flyktningene til å håndtere traumene og gudstjenester og undervisning gir åndelig vekst for de som allerede er kristne eller som vurderer å ta imot Jesus.

I fjor fokuserte denne kirken på konseptet «familie». Mange flyktninger har fått familiedynamikken dramatisk endret etter å ha flyktet for livet og mistet hjem og arbeid. Ekteskapskurs og retreater har vist seg å være til hjelp for å takle påkjenningen dette har vært for ektepar. I gudstjenester og smågrupper har det blitt understreket hvor viktig familien er for individet, kirken og samfunnet. Målet er å bygge sunne familier hvor mennesker kan trives og vokse – familier som kan være et vitnesbyrd og en velsignelse for andre.
Mange av flyktningene har fått seg åndelige søsken i de lokale menighetene i Libanon, og dette hjelper dem til å tilpasse seg alle endringene som blir tvunget på dem. Det gir dem motivasjon til å gå videre i sine nye liv.

Be for de mange flyktningene som fremdeles befinner seg i vanskelige og ofte håpløse situasjoner, med desperate fysiske, følelsesmessige og åndelige behov.
Be for menigheten som er omtalt her, og for andre som den, som tjener flyktningene og ønsker dem velkommen – be om at innsatsen deres må bli rikt velsignet.
Be for flyktningene i Libanon, som har begynt på den lange prosessen med å bygge nye liv. Be om at de må få en fremtid av håp for familiene sine.

2017 – Dag 5 (31. mai) – Matrilinealitet i Komorøyene

Komorene er en vulkansk øygruppe utenfor Afrikas østkyst, mellom Mosambik og Madagaskar. De dekker knapt 1660 kvadratkilometer og har en befolkning på rundt 800 000. Øyene er små, men tett befolket. 98 % av befolkningen er muslimer, men mange av dem følger matrilineære tradisjoner – noe som er uvanlig for et muslimsk samfunn.

Ofte kjenner ikke mennene til vanene og tradisjonene i den nye klanen og finner seg ikke til rette i sitt nye hjem

Matrilinealitet kommer fra et latinsk ord som betyr «i morens linje», og det beskriver et system der eiendom blir fordelt og går i arv via kvinnelinjen, fra mor til datter. På Komorene er det kvinnene som eier husene. Når en datter gifter seg, blir huset enten gitt i arv, eller en ny palmehytte blir bygget på gårdsplassen.
Menn som gifter seg, flytter inn i sin kones hjem og slutter seg til hennes klan. Ofte kjenner ikke mennene til vanene og tradisjonene i den nye klanen og finner seg ikke til rette i sitt nye hjem. Det er høy arbeidsledighet på Komorene, og ofte ender menn opp med å spille kort eller arbeide på åkeren.
30dagersbonn2017_Page_12
Rashma forteller en typisk historie: «Min biologiske far forlot oss da jeg var liten, så min mor giftet seg på nytt. Min stefar kom hjem to eller tre ganger i uken for å spise eller sove. Ellers var han enten hos sin opprinnelige familie, eller hos sin andre kone.
Jeg var heldig, for min stefar behandlet meg likt som mine halvsøstre. Fra min mor lærte jeg mye om å drive en husholdning, og jeg lærte kulturelle skikker og hvordan jeg kan beskytte meg fra onde ånder. Men jeg lever likevel i frykt for forbannelser som kan bli kastet over familien.
Jeg lengter etter å få en ansvarsfull ektemann som vil være en god far for mine barn, og at vi kan få være under Guds beskyttelse og velsignelse.»

Komorene er en av verdens fattigste land. Med en høy fødselsrate er det en daglig kamp for mange å skulle forsørge en stor familie.
Tilbudet om helsehjelp og utdanning er svært dårlig. Mindre enn halvparten av barna går på skole, og det er få leger som kan ta seg av befolkningens behov. Be om at disse grunnleggende behovene må bli dekket.
Be om at den lille kristne befolkningen (mindre enn 2%) vil ta ansvar for å møte noen av behovene blant befolkningen på Komorene, og at de kan få være et lys og en velsignelse for øygruppen.

2017 – Dag 4 (30. mai) – Et blikk på skam og ærekultur

Jeg vokste opp i et muslimsk samfunn der hverdagen ble styrt av skam og ære, og allerede som barn lærte jeg at jeg burde unngå oppførsel som kunne føre til sladder om meg blant de andre kvinnene i lokalsamfunnet. En dag overhørte jeg en gruppe «tanter» som snakket om en bekjent som hadde fått lov til å begynne på universitetet. Der hadde hun klippet håret og giftet seg med en mann uten at foreldrene visste det. Utfra reaksjonen deres trodde jeg først at han var en ikke-muslim, men de fortsatte med å beskrive ham som en arabisk muslim med advokatutdannelse. Jeg ble forvirret over sladderen og skammen det førte over den familien.

Jesu budskap er at Gud både kan og vil løfte oss opp fra vår lave stilling og gi oss stor ære

Izzat (ære) og sharm (skam) er i ferd med å bli velkjente ord selv i kulturer som ikke praktiserer disse konseptene, takket være medie dekningen av forbrytelser som begås på grunn av ære. Vestlige som arbeider blant muslimer vil ofte høre ordene ære og skam, men de forstår ikke alltid fullt ut hva de innebærer. Mange steder i den muslimske verden er det gjennom skam og ære at samfunnet kontrollerer barn og voksnes oppførsel. Lederne i en stamme eller religiøs gruppe bestemmer hvordan skam og ære skal defineres, og slik presser de folk til å føye seg etter det som regnes som akseptert oppførsel.
Dette skjer også i ikke-muslimske kulturer. I Vesten blir lovene brukt til å få folk til å føle seg skyldige, og visse kriminelle blir fryst ut av samfunnet. Vi gjør dette for å beskytte oss mot negativ påvirkning på samfunnet vårt. Men Jesu budskap er at Gud både kan og vil løfte oss opp fra vår lave stilling og gi oss stor ære (Matteus 5,3). Dette er gode nyheter for dem som lever i kulturer basert på skam.

I 1. Samuelsbok 2,8 står det at Gud «reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen. Han lar dem sitte blant stormenn og gir dem en ærefull plass.» Be om at disse gode nyhetene må bli åpenbart i kulturer der de ikke er kjent.
Be Gud om å åpne dine egne øyne, så du kan forstå skam og ære og hvordan du kan reflektere Gud, som sier: «Se, på Sion legger jeg en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.» (1. Peter 2,6)
Be for de som kjemper for rettferdighet for ofrene av ære-baserte forbrytelser. Be for de du kanskje kjenner som arbeider med dette eller er berørt av det.

Les mer om skam og ære her:
http://wernermischke.org/resources/

2017 – Dag 3 (29. mai) – Multikulturelle Nord-Amerika

«Jeg elsker Amerika!» roper Fatima mens trafikkvakten følger barna hennes trygt over gaten. De er på vei hjem fra skolen – en skole der elevene snakker over 40 ulike språk.

De fleste muslimer er varme og gjestfrie når amerikanere ønsker dem velkommen

Fatima arbeider nattskift og vasker toalettene på O’Hare internasjonale flyplass i Chicago. Ektemannen Muhammad arbeider dagskift i en stor kyllingfabrikk, hvor de kjøleskapsaktige temperaturene gjør ham frossen til beinet. Ingen av dem mottar sosialstønad, og de bor i en nitrist kjellerleilighet. Jeg har spurt Fatima om hvordan hun kan rope så høyt at hun elsker Amerika når hun bor og arbeider under slike forhold. Men så fikk jeg høre historien hennes: Hun så faren og broren bli drept, ble selv skutt og levde deretter i flere år i en flyktningleir med familien mens de ventet på å få komme til USA. Hun sier at for henne er Amerika et paradis, et mulighetenes land hvor barna hennes kan vokse opp i trygghet.
30dagersbonn2017_Page_10 Folk fra alle verdens land strømmer fremdeles til Nord-Amerika. I storbyen New York bor det over fem millioner mennesker som er født i et annet land. Halvparten av Torontos innbyggere er ikke født i Canada. Og det gjelder ikke bare de største byene, for det er i de middels store byene at konsentrasjonen av immigranter øker raskest. Nashville hadde for eksempel den hurtigst voksende immigrantbefolkningen av alle amerikanske byer i 2012 og huser USAs største kurdiske befolkning.
I Fatimas nabolag i Chicago bor det muslimer fra Sør- og Sentral-Asia, mange afrikanske land, Malaysia, Indonesia og alle landene i Midtøsten. Butikkene, krydderduftene og restaurantene i mange av gatene gir deg følelsen av å være i Kolkata eller Karachi, og når det er tid for bønn, strømmer mennene til de mange moskeene. De fleste muslimer er varme og gjestfrie når amerikanere ønsker dem velkommen, og de som tilbringer tid sammen med dem, utvikler gode og dype vennskap.
hvordan

Multikulturalisme er både en velsignelse og en utfordring. Be om at menneskene fra så mange land kan bli fredelig integrert i Nord-Amerika.
Be om at amerikanske troende og kirker må se at dette er en mulighet til å dele Kristi kjærlighet med de muslimske naboene sine, og be om at de må ta skrittet og gjøre det.
Be om styrke, ressurser og enhet for kirker, frivillige organisasjoner og individuelle misjonærer som allerede arbeider blant muslimer i amerikanske byer.

2017 – Dag 2 (28. mai) – Andalusierne i Zaghouan i Tunisia

Fjellbyen Zaghouan ligger sju mil sør for Tunis, hovedstaden i Tunisia. De fleste av de 40000 innbyggerne i området regner seg som etterkommere av muslimene i Andalusia, som ble tvunget til å flykte da spanjolene fordrev muslimene i det 17. århundret. Enkelte blir overrasket over å høre at islam var svært utbredt i Spania i hele ni århundrer.

Etter revolusjonen i 2011 er mange tunisiere usikre på hvilken rolle landet skal spille i verden

Både drosjesjåfører, butikkeiere og mødre som er ute med barna sine vil gladelig fortelle deg om den stolte historien deres. De forteller om flukten til Zaghouan og hvordan de skjulte de mest verdifulle skattene sine i små, runde, hvite søtsaker for å unngå å bli ranet på den strevsomme reisen. I dag er Zaghouan berømt for de små, runde bakverkene kaak warka, som er laget av deig og mandler blandet med rosevann.

Zaghouan er et populært reisemål for tunisiere. Besøkende kan snuble over storslåtte romerske ruiner, og fjellsidene er vakre og dekket av skog. Om vinteren kommer det ofte snø på fjelltoppene. Tidligere ble området også besøkt av utlendinger, men etter terroristangrepene i 2015 har turismen i Tunisia lidd kraftig, og mange hoteller har stengt dørene. Lokalbefolkningen er redd for at turistene ikke skal vende tilbake. Etter revolusjonen i 2011 er mange tunisiere usikre på hvilken rolle landet skal spille i verden, og de stoler ikke på den nye regjeringen.
Da den romerske keiseren Hadrian regjerte, ble det bygget en 13 mil lang akvedukt for å føre vann fra Zaghouan til byen Karthago, og vanntempelet ruver fremdeles majestetisk i åssiden der kilden lå. Kilden er i dag for det meste tørr, men tempelet er en påminnelse om hvor stor åndelig betydning vannet hadde i dette tørre landet. Et bønneteam besøkte nylig området og ba om at livet atter en gang måtte få velle frem fra Zaghouan, og at dette tørre og golde landet måtte finne sitt håp i «kilden til evig liv».

Be om at de som har mistet levebrødet på grunn av nedgangen i turistbransjen kan finne andre måter å forsørge familiene sine på.
Be om stabilitet og fred i Tunisia, og om visdom for landets ledere.
Be om at strømmer av levende vann må flomme både innover og ut fra Zaghouan, slik Jesus beskriver det i Johannes 4. 7