30 dagers bønn for verdens muslimer – Side 30 – Internasjonal, årlig, felleskristen bønneaksjon

2017 – Dag 21 (16. juni) – Domarisigøynerne i Midtøsten

Domarisigøynerne er spredt omkring i Midtøsten, i Libanon, Jordan, Syria og Palestina. De er ofte omtalt med den nedsettende betegnelsen «Nawar» i dette området. De kommer fra det nordlige India, og immigrerte til Midtøsten for mellom 700 og 1000 år siden. De var opprinnelig nomadiske, kjent for sin kjærlighet til musikk og dans. Til tross for at de nå er bosatt på ulike steder, bor mange av dem fremdeles i telt, ofte laget av trerammer og gamle resirkulerte materialer.

Domarisigøynerne er sett ned på av samfunnet, så de vil ofte forsøke å skjule sin identitet

Domarisigøynerne er sett ned på av samfunnet, så de vil ofte forsøke å skjule sin identitet. De opplever diskriminering i storsamfunnet, og det er vanlig med mishandling innen familien. Mange av dem har ikke papirer fra det offentlige, så barna deres kan ikke gå på skolen eller få medisinsk behandling.
Det pleier være store familier, og jenter blir bortgiftet svært unge. Det er mye press på kvinner for å få dem til å skaffe penger – jenter sendes av og til av sine fedre for å arbeide som dansere eller prostituerte, eller en kan se barna tigge, mens mennene samler seg i grupper, drikker kaffe og diskuterer ting som angår felleskapet.
Sigøynerne i Midtøsten har adoptert den lokale muslimske tro, men de er også svært overtroiske, praktiserer islamsk animisme og trolldom for å forsøke å takle den åndelige verden. Der hvor domarisigøynerne har blitt kristne i Midtøsten, viser de en naturlig lengsel etter å tilbe Gud gjennom musikk. De er frimodige og lidenskapelige mennesker, full av tro og svært tilpasningsdyktige.

Be om bedre muligheter til å forbedre Domariene sin økonomiske situasjon, om hjelp til utdanning og skape arbeidsplasser slik at familiene kan sørge for sine behov uten å bli utnyttet.
Be om frihet fra frykten for onde ånder og overtro, og en forståelse for Guds kjærlighet og lys.
Be for de troende domainsigøynerne. At de vil oppdage en måte å bruke sin kulturs styrke for å skape positive endringer i sine samfunnene.

2017 – Dag 20 (15. juni) – Skolegang for jenter

Vi skulle til en avsidesliggende landsby på «verdens tak» for være med på en feiring. Samfunnet vi reiste til, var del av en stor gruppe nomader som lever spredt over India og Pakistan. Denne konservative Sunni gruppen er fattige og kan ikke lese, men de ønsker mer for sine barn.
For noen år siden møttes teamet vårt med de religiøse lederne for å vurdere landsbyens behov. Sammen begynte vi undervisning for guttene ved å sørge for læreplan, uniformer, møbler, lærerlønner og telt til å bruke som klasserom på de høye gresslettene om sommeren.
Senere ble vi overlykkelige da de eldste i landsbyen kom og spurte om vi ville undervise jentene deres! Dette var det ønsket Gud hadde lagt i våre hjerter og nå var vi på vei til å innvie den første jenteskolen!
Schoolgirls Pakistan.jpg De eldste i landsbyen, noen få representanter fra regjeringen, og mange menn og barn var samlet for å høre taler og for å hedre gjestene. Teamet vårt hadde med seg bøker, uniformer og materiell til 15 jenter som skulle gå på skolen. Til vår overraskelse fant vi ut at det var 70 jenter som skulle skrives inn, ikke bare 15! Utrolig nok, ettersom nyheten spredde seg om tilbudet for jenter til å få gå på skole, ble mange flere familier åpne for at døtrene skulle få undervisning. Dette hadde aldri før skjedd i landsbyens historie.
Dette var virkelig en feiring! En lokal far sa, «Jeg blir glad hver gang jeg ser mine barn bære på bøker og blyanter. Før gråt jeg fordi jeg ikke kunne hjelpe mine barn. Jeg har seks døtre og tre sønner. I dag skal de alle begynne på skolen!» Bare tenk deg hva Gud ellers har i vente for disse familiene!
hvordan

Be for samarbeidet mellom landsbyens ledere og lokale organisasjoner slik som den som er presentert her, som arbeider for å tilby viktige tjenester til familier i Sør-Asia.
Jenteskoler blir ofte truet og angrepet i dette området. Be om fred og trygghet for dem alle, slik at jenter kan få muligheten til en bedre framtid.
Be om oversettelsesarbeidet skal fortsette, og for at hjerter skal være ivrige for å motta Guds Ord når disse familiene for første gang leser Bibelen på sitt eget språk.

2017 – Dag 19 (14. juni) – Muslimske flyktninger i Sverige

I 2015 krysset 161000 asylsøkere grensen inn i Sverige. På et tidspunkt kom det 10000 flyktninger hver uke inn i landet. Med et folketall på 9,5 millioner, betydde det at Sverige tok imot flere flyktninger i forhold til folketallet enn noen annen nasjon blant industrilandene. Dette gikk ut over Sveriges evne til å behandle, skaffe husly og integrere asylsøkerne. Ved årets slutt besluttet landet å lukke dørene for flere ankommende.

Flere nye troende har kommet inn i kirkene enn på flere tiår

Mange kirker og tjenester har hjulpet til å bygge broer. I Borlänge har frivillige sørget for mat og hjelp på et krisesenter. Her ble 50 mennesker innlosjert i senger rundt veggene i et varehus med to dusjer og reisetoaletter. Noen familier ble på senteret i inntil tre uker før de ble flyttet til midlertidige bosteder, der mange ventet i mellom seks og ni måneder før de ble intervjuet av immigrasjonsmyndighetene. Da kunne de endelig få flyktningstatus og få lov til å bosette seg.
I den tiden hadde flyktningene ingenting å gjøre, så frivillige begynte å organisere en internasjonal café og annen hjelp. Dette har ført til at mange flyktninger har spurt om den kristne tro, og gitt gjensvar på den kjærlighet som svenske troende har vist dem.
Som i hele Vest- Europa, har menighetene i Sverige sett en dramatisk nedgang i medlemmer de siste årene. Men denne tilstrømningen av muslimske flyktninger har brakt flere nye troende inn i kirkene enn det har vært sett på flere tiår. En stille, liten by med 5000 innbyggere har fått et tusen flyktninger (mest syrere og afghanere), og mange av dem har begynt å besøke kirken. Ved en nylig dåp av en hel syrisk familie, ble en eldre svensk dame svært berørt. Hun sa at hun ikke hadde sett en hel familie bli døpt der siden hun var liten, på slutten av den svenske vekkelsen.

Sverige strever med å balansere sine ressurser med sitt ønske om å hjelpe. Be for rettferdige beslutninger om immigrasjon, og entusiastisk hjelp fra menighetene for dem som kommer.
Mange familier er svært ensomme, og venter i lange måneder for intervju om visa og starten på et nytt liv. Be om at de skal bli oppmuntret og få venner.
Sverige har en egenartet kultur. Be for flyktninger med svært ulike bakgrunner som forsøker å bli integrert.

2017 – Dag 18 (13. juni) – Minangkabauene i Vest-Sumatra

Ya Allah, la dette barnet bli en jente.» Siden de hadde fire gutter, ba Dedi og Putri ivrig om at deres femte barn endelig skulle bli en jente.

Det er vanlig for en minangkabau som virkelig vil følge Jesus å bli raskt avvist av sin familie

Selv om de er en sterk muslimsk folkegruppe, ønsker minangkabauene i Vest-Sumatra i Indonesia heller døtre enn sønner, mens gutter er mer ønsket i mange andre muslimske kulturer. Dette er fordi islam i Vest-Sumatra er flettet sammen i et sterkt matriarkalsk samfunn der arven gis til den eldste datteren. Når deres sønner vokser opp og flytter ut for å finne sin vei i livet, blir døtrene værende hos foreldrene og når de gifter seg, vil deres menn flytte inn i familiehjemmet. Ofte blir kvinnens egen blodslekt sett på som viktigere enn den nye mannen, som blir ansett nærmest som en gjest i hjemmet.
Når folk bor i de større byene blir familiebåndene svekket, men hver enkelt familiemedlem i hele klanen må være enige om en del av familieeiendommen skal selges. Disse familiebåndene kunne vært et middel til at evangeliet kunne nådd langt ut, men de har også vært de største hindringene for at muslimer skal komme til tro. Frykt for å være annerledes, og for å bli ekskludert stanser mange mennesker fra å ta opp spørsmål om tro. Det er vanlig for en minangkabau som virkelig vil følge Jesus å bli raskt avvist av sin familie. Dersom mannen kommer til tro, kan kvinnen skille seg fra han. Dersom en enslig kvinne kommer til tro, vil hun miste sin arv.
Blant mer enn 8 millioner minangkabauer, er der mindre enn et tusen troende. Mange av den er minangkabaukvinner som giftet seg med kristne menn fra andre folkegrupper, og slik ble kristne.

Kvinner nyter godt av en framskutt rolle i minangkabausamfunnet. Be at innflytelsesrike kvinner vil være gode rollemodeller.
Be i forhold til minangkabauenes kjerneverdier som trekkes nå i ulike retninger – mot gamle tradisjoner, mot mer ortodoks arabisk islam, mot globalisering og mot Vesten.
Be om at hele familier må oppleve nytt liv i Jesus, ikke bare en eller to isolerte mennesker.

Foto (topp): Fendry Mappariza/Wikimedia

2017 – Dag 17 (12. juni) – Ishelhayn-folket i Marokko

Over 4,5 millioner ishelhayn-berbere bor i Marokko. De finnes mest sør i landet, både sør og nord for de høye Atlasfjellene, som de kommer fra, selv om mange har flyttet ut til byer utenfor regionen. Mange fra Ishelhayn bodde på de marokkanske slettene før araberne invaderte i det åttende århundret. Da flyttet de fra slettene til fjellene, der de etter hvert gikk over til islam, samtidig som de opprettholdt mange av sine egne tradisjoner.
De tradisjonelle hjemmene til ishelhayn-folket er bygget av steiner eller jord, og har flere rom rundt en gårdsplass i midten, og et spesielt område som blir holdt ryddig og fint for gjester. De jobber ofte i små butikker som blir kalt hanuts. Disse er åpne til alle tider på døgnet og selger et bredt utvalg av varer, og ellers driver de lagerhus som supplerer hanuts.
Økonomisk sikkerhet er viktig for ishelhayn-folket. De arbeider hardt for å sikre familiens fremtidig økonomi og for å være respekterte medlemmer i samfunnet – det vil si å bli gift, få barn og være et godt familiemedlem. En venter at barn hedrer sine foreldre og følger deres tradisjoner, selv om mange unge mennesker flytter ut av landsbyene for å arbeide, etter hvert som verden forandrer seg.
Akbal er en typisk ung ishelhayn-mann. Han flyttet nylig fra familiehjemmet til byen Rabat, der han fikk jobb, og sparer for å kjøpe seg sitt eget hus. Akbal oppdaget nettopp et satellitt TVprogram som diskuterer kristendom, og det har gitt han mange spørsmål. Familien hans er muslimsk, men er mer opptatt av forretninger enn religion, og de praktiserer ikke mye annet enn Ramadan og helligdager. Akbal har tenkt på Gud, og hva det betyr å tro på han, men han vet at familien hans vil skamme seg over han dersom han beslutter å følge en annen tro.

Be for ishelhayn-familiene. Som alle andre, er de opptatt av økonomisk trygghet og familiens ære.
Ishelhayn-berberne er interesserte i å lære om ulike livssyn. Be at de må ha mulighet til å høre om Jesus gjennom satellittkanaler eller ved å møte troende.
At de få kristne i dette området må være levende eksempler på Jesu kjærlighet og Kristi vei.

(Merk: Ishelhayn-folket er også kjent som ishilhayn, sør-shilha eller souss-berbere.)

2017 – Dag 16 (11. juni) – Historien om Bakar

Bakar hadde alt tilrettelagt for å oppnå suksess i sitt hjem i Malaysia: en kjær, stabil familie uten økonomiske bekymringer. Som den eneste sønnen i familien ble han overøst med oppmerksomhet og han var sin fars øyensten. Han opplevde et stort press for familiens stolthet.
Bakar falt under presset og ble dratt inn i narkotikaavhengighet. Til slutt endte han opp med å leve på gaten, ete fra søppelspann og søkte stadig etter måter å få seg et nytt skudd. Familien var fjern fra hans tanke på den tiden, hans relasjon til dem var på bristepunktet, og resten av samfunnet så ikke på ham med omtanke heller. Fortvilelse og ensomhet var hans konstante ledsagere.

«Hvorfor viser dere meg slik kjærlighet? Det dere har i deres indre vil jeg også ha!»

En dag var ikke hans sprøyte-merkede ben i stand til å holde ham oppe, og Bakar kollapset bak et søppelspann. Han ble funnet av ei gruppe unge kristne som brakte ham til sykehuset for behandling. Han tilbragte en natt på sykehuset før legen fortalte sykepleierne at de måtte bli kvitt «dette søppelet.»
Hans nye venner hentet ham, brakte ham til sitt hjem og overøste ham med barmhjertighet og kjærlighet, gav ham husly og et sted å komme til krefter. Deres levende eksempel av evangeliet talte kraftig til Bakars hjerte, og de ba uavlatelig for ham.

Berørt av deres tydelige kjærlighet vist til ham kunne ikke Bakar holde det inne lenger. Han spurte dem: «Hvorfor viser dere meg slik kjærlighet? Det dere har i deres indre vil jeg også ha!»
Himmelen frydet seg da Bakar valgte å følge Isa Al-Masih (Jesus Kristus). I dag er han lykkelig gift og har familie. Han er en hengiven bestefar, og er blitt forsonet med resten av familien sin, spesielt sin far, som er blitt hans beste venn.

Malaysia er offisielt en Islamsk stat, men den garanterer religionsfrihet. Rett over 60% av befolkningen utøver Islam, mens resten følger en rekke andre religioner. Kristne utgjør 9% av befolkningen. Be for vedvarende fred og stabilitet i dette mangfoldige landet.
Malaysia har et voksende rusproblem på tross av strenge lover. Be for implementeringen av nye tiltak for å rehabilitere narkomane.
Be om at kristne må leve ut evangeliet, som i denne historien og gjennom det være levende vitnesbyrd.

2017 – Dag 15 (10. juni) – Funksjonshemming blant stammefamilier

Det tradisjonelle familielivet på den arabiske halvøy er bygget rundt stammen, og det fungerer fremdeles på mange måter slik det gjorde på bibelsk tid. Stammens identitet, vekst og økonomiske innflytelse er viktig og en kilde til stolthet. Det er et innebygd samfunnsmønster som har blitt holdt ved like gjennom talløse generasjoner, og som forble uendret inntil for omtrent 50 år siden da det ble oppdaget olje. Økonomisk sett forandret alt seg da raskt, og landene i Midtøsten ble blant verdens rikeste. Sosialt sett har synet på familiestrukturen endret seg svært lite, selv om man har fått bedre helse- og utdanningstilbud.
For å beskytte stammefamilienes renhet er tradisjonen med ekteskap innen familien veldig vanlig. Ofte blir søskenbarn gift med hverandre. Gjennom generasjoner har dette ført til høye rater av dødfødsler og barn med fødselsskader og genetiske sykdommer. Disse barna har tradisjonelt blitt gjemt bort hjemme, ofte på grunn av frykt – de blir regnet som en straff fra Gud og holdt borte fra resten av familien.
Funksjonshemninger er utbredt, men dessverre ofte ikke registrert fordi det er mye skam forbundet med det. Man ser sjelden funksjonshemmede i offentligheten, selv om de finnes i nesten alle familier. Mange familier opplever både sorgen og skammen over å ha et funksjonshemmet barn, men nøler med å søke hjelp.
I et forsøk på å adressere problemet og støtte familier har enkelte av landene i regionen egne team med utdannede og dedikerte lokale kvinner som arbeider i statlige prosjekter rettet mot barn mellom 3–18 år. De bistår barn med en lang rekke ulike funksjonshemninger, og målet er å hjelpe flest mulig av dem inn i det normale utdanningssystemet. Mange andre får støtte og utdanning for å gi dem god livskvalitet.

Be om at de nye generasjonene unge familier vil skape en endring i samfunnsmønstrene, så man får en reduksjon av antallet barn født med funksjonshemninger og en vilje til å ta imot den hjelpen som tilbys.
Be om at familier med funksjonshemmede barn må få flere muligheter for hjelp og støtte.
Be om at Jesu kjærlighet for disse barna må bli kjent for både dem og foreldrene deres.

2017 – Dag 14 (9. juni) – En syrisk flyktningfamilie venter

I en militærdrevet flyktningleir i Hellas møter vi en kurdisk familie som har den samme historien som mange andre i leiren. Faren, Aza, arbeidet som drosjesjåfør. Moren, Gilya, tok seg av tolv år gamle Mohamed, åtteåringen Hadidja og lille Ibrahim, som akkurat har fylt tre. Familiens hjem i Aleppo i Syria ble ødelagt av en bombe under krigen, og da bestemte de seg for å finne et tryggere sted å leve et eller annet sted i Europa – helst i Tyskland.

De gikk til fots over den tyrkiske grensen og fant veien til Izmir og Middelhavet. Der betalte Aza noen menneskesmuglere 5 000 euro for å få plass på en gummibåt. De kom trygt frem til den greske kysten, men endte opp i grenselandsbyen Idomeni noen dager etter at grensene ble stengt. Etter å ha ventet i grenseleiren i tre måneder, ble de flyttet til militærleiren for å avvente registrering og forhåpentligvis få status som flyktninger.

I leiren bor familien i et telt mens de venter på å få tilgang til bedre innkvartering. Maten er enkel og det er ikke noe å ta seg til, de må bare vente. En frivillig organisasjon som arbeider i leiren har startet en barneskole. Mohamed hadde bare gått to år på skolen før krigen brøt ut, Hadidja rakk ikke å begynne på skolen og Ibrahim ble født under krigen og har aldri opplevd noe annet. Mohamed har lært litt engelsk av de frivillige arbeiderne, og noen ganger fungerer han som tolk for resten av familien.

Familien brukte opp mesteparten av sparepengene sine på å flykte fra Syria, og Aza er deprimert fordi han ikke kan forsørge familien. Gilya forsøker å holde familielivet gående – noen ganger låner hun en kokeplate for å lage ekstra mat til familien, og hun står på for å holde teltet, klærne og barna rene. Men til tross for alt de har opplevd, elsker flyktningfamilien fremdeles å ha folk på besøk, og om ikke annet kan de tilby te eller kaffe mens de venter på at livet skal begynne igjen.

Be om at kristne må fortsette å hjelpe og kjempe for flyktninger som venter i slike leirer.
Be for de hjelperne som snakker flyktningenes språk og kan kommunisere med dem på et dypere nivå.
Be for flyktningbarn som disse, at de må få muligheter til utdanning og en normal barndom.

2017 – Dag 13 (8. juni) – Familier i Kirgisistan

Kirgisistan var en sovjetisk republikk frem til den ble selvstendig i 1991. Det er den eneste parlamentariske republikken i regionen. Dette fjell-landet (den høyeste fjelltoppen er 7438 meter) er hjemmet til bortimot 6 millioner mennesker, hvorav 75% av befolkningen er Sunni muslimer. Utøvelsen av islam var forholdsvis svak under det sovjetiske styret, men har gradvis styrket seg de siste 25 årene.

Mange barn vokser opp med følelsen av å være sviktet og ikke elsket på grunn av separasjon fra sine familier

På grunn av landets krevende økonomiske situasjon har mange blitt tvunget til å tjene penger i utlandet, ofte under vanskelige forhold. Eksempelvis ble 16 unge Kirgisiske kvinner drept i en brann i et varehus i Moskva i august 2016. Barn blir ofte etterlatt hos besteforeldre eller andre slektninger for oppsyn. Noen blir også sent til barnehjem slik at foreldrene kan finne seg arbeid. Selv om deres hverdagslige behov blir ivaretatt, er det mange barn som vokser opp med følelsen av å være forlatt og ikke elsket som følge av separasjon fra den nære familien.
Mennenes mødre spiller en stor rolle i den kirgisiske familiestrukturen, og de kontrollerer alt. Svigerdøtre blir ofte behandlet som slaver. Dersom de ikke blir gravide i løpet av de første to årene i ekteskapet blir ofte ektemannen tvunget av sin mor til å forlate sin kone og gifte seg på nytt. I tillegg er enda bruderov veldig vanlig, spesielt på landsbygda. Unge kvinner kan bli kidnappet og tvunget til å gifte seg med en de ikke kjenner. Mange Kirgisiske koner som opplever desperate situasjoner ser på selvmord som eneste utvei.
De første kirgisiske husgruppene og kirkene ble plantet på 1990-tallet og begynte å undervise om de kristne prinsippene for familieliv, kjærlighet og det å tjene hverandre. Likevel er det veldig vanskelig for kristne å bekjenne sin tro på Kristus innen de tradisjonelle og lukkede familiestrukturene. De møter ofte fiendtlighet og blir fryst ut av familien eller venner.

Be at den økonomiske situasjonen må forbedre seg slik at familier ikke behøver å velge mellom å leve sammen og klare seg finansielt.
Be at mødre med sønner skal bruke sin innflytelse til å oppmuntre sine sønner til å bygge kjærlige ekteskap, og gjøre det som er best for sine svigerdøtre.
At kristne familier skal utfordre kulturelle forventninger og demonstrere familierelasjoner som er karakterisert av kjærlighet og tjenersinn overfor hverandre.

2017 – Dag 12 (7. juni) – Jeg vil gifte meg!

Xiaoma var en 19 år gammel hui-muslim som bodde i det nordlige Kina. Det er forventet at de fleste hui-menn gifter seg i denne alderen, men Xiaoma hadde et problem: Hvordan skulle han kunne betale medgiften? Familien hans eide en liten matbutikk som solgte dampede riskaker for 0,80 yuan (1 kr) per stykk. Han lurte på hvor mange kaker han måtte selge for å få råd til brudens medgift.

Totalsummen for medgiften og bryllupsutgiftene ville bli mer enn 125 000 kr

Xiaomas far formidlet frieriet på hans vegne. Brudens familie ba om 50 000 yuan. Det ville si at han måtte selge 60 500 kaker! I følge tradisjonen måtte han også betale «tre gull og en auto!» – et par gulløredobber, et halskjede og et armbånd, pluss en bil. Før i tiden forventet folk bare en motorsykkel, men nå til dags måtte det være en bil! I tillegg varer kinesiske muslimske bryllupsfester i tre dager, og brudgommens familie må stå for all mat og drikke! Totalsummen for medgiften og bryllupsutgiftene ville bli mer enn 100 000 yuan! Xiaoma trodde ikke han ville kunne gifte seg.
Ikke lenge etter annonserte Xiaoma likevel bryllupsdatoen. Jeg dro for å besøke ham. Da jeg så alle slektningene og vennene som kom for å gratulere ham, ble jeg ganske nysgjerrig, så jeg spurte ham hvordan han fikk ordnet denne lykkelige slutten?
Han fortalte meg at faren hadde vært nødt til å låne penger fra venner og slektninger, og dessuten solgte han riskakebutikken. Xiaoma tok også opp et lån for å kjøpe bil, og oppfylte dermed kravet til medgift. Etter bryllupet ville de nygifte flytte til det sørlige Kina, starte en bedrift og betale tilbake gjelden. Han fortsatte begeistret å beskrive drømmen sin: «Jeg skal spare nok penger til å kjøpe et hus til kona mi og barna mine. Så skal jeg invitere de gamle foreldrene mine til å bo med oss!»
Like etter bryllupet fikk jeg høre at de nygifte hadde flyttet sørover. Og den veldig viktige sportsbilen? Den var solgt.

Be for muslimene i det nordlige Kina, som lever i relativ fattigdom og ofte setter seg i gjeld for å kunne gifte seg og starte en familie.
Mange kinesiske muslimer tror at menn burde gifte seg når de er 19, og jenter som ikke er gift innen de fyller 16 blir sett ned på. Be om at disse ungdommene får se at de er verdifulle i Guds øyne.
Be om at ekteskapene blant hui-folket blir velsignet, og at unge mennesker ikke blir presset til å gifte seg på grunn av skikker og samfunnsoppfatning.