Talet på muslimar: 927 000
Kolkata, som tidlegare var hovudstaden i India, er kjend for sin rike kultur, sine søtsaker og sin vakre kunst. Byen har òg ei sterk misjonssoge William Carey, ‘far til moderne verdsmisjon’, grunnla sitt arbeid her på slutten av 1700 talet.
Fortsett å lese 2021 – Dag 7 – 19. april – Kolkata, India
I den vakre delstaten Kerala ser du noe du ikke ser i andre landlige områder i India: jenter på skolevei sammen med guttene. Langs kysten finner vi landsbyer med folk i middelklassen. De hører til en moderat retning innen islam. Dekan skryte av fargerike moskéer og madrasaer (koranskoler) hvor barn – både gutter og jenter– lærer å lese, skrive, og resitere Koranen. Her er leseferdigheten på 90 %, og flesteparten av de omtrent ti millioner mappilaene i denne regionen har utdannelse og har reist mye. De representerer en voksende bevegelse som arbeider for at kvinners verdi og rettigheter skal bli anerkjent.
I januar 2019 tok Ayisha datterens ansikt mellom hendene, bøyde seg ned, så henne inn i øynene og sa: «I dag skal jeg få en stemme som kvinne. På grunn av det jeg skal gjøre i dag kan jeg si at kvinner, muslimske kvinner, mappila-kvinner, kvinner i Kerala og i hele India er like verdifulle som menn, og derfor må behandles likt med menn.» Den dagen formet Ayisha, sammen med fem millioner andre kvinner, en «kvinnelig vegg» med en lengde på over 600 kilometer. De stod med ansiktet vendt mot veien og høyre hånd utstrakt for å spre budskapet om at kvinner har rettigheter og verdi både i Guds og menneskers øyne.
Kanskje er det mappila-kvinnene som med samme mot og tro skal lede sine familier inn i Guds rike.
Kashmiri-folket har en interessant geografisk beliggenhet: det muslimske Pakistan i vest, hinduistiske India i sør, buddhistiske Tibet i øst. Alle tre religionene har påvirket Kashmir, og man finner et av de helligste pilegrimsmålene for hinduer her den dag i dag.
Kashmiri-folket er hovedsakelig muslimer. De bor i grenseområdet mellom India og Pakistan i et antall av nesten 8 millioner, de fleste i de indiske delstatene Jammu og Kashmir. Regionen har vært i konflikt helt siden Indias uavhengighet fra Storbritannia i 1947, delvis fordi både India og Pakistan hevder at området er deres, og dessuten fordi kashmiri-folket ikke føler tilhørighet til noen av disse landene.
Det er ikke islamsk ekstremisme som driver kashmiriene til å ønskeen uavhengig stat, selv om både en frigjøringsbevegelse og andre grupperinger påvirker i en slikretning. Det er heller deres identitet som kashmiri-folket. De er som regel svært overbeviste i sin tro på grunn av betydelig innflytelse fra sufisme (en islamsk form for mystikk), men ekstremistiske er de ikke.
Likevel er kashmiriene blitt mer konservative i løpet av de siste 15 år, delvis fordi en kjent muslimsk tv-predikant har advart mot at kristne vil prøve å konvertere dem. Til tross for spor etter misjonsarbeid i området fra hundre år tilbake, er det nå knapt noen Jesustroende blant dem.
«Det er en skikkelig berømt bok, en veldig viktig bok, og den er skrevet spesielt for kvinner.»
Jeg hadde spurt Zahra om hun kjente til boken Himmelske smykker. Hun ble overrasket, selvfølgelig gjorde hun det!!! Hun fortalte meg hvordan tanten hennes jevnlig hadde samlet kvinner i det muslimske nabolaget hennes for å lese og diskutere denne boken. Som liten jente hadde Zahra lyttet til dem mens hun lekte. Nå, som voksen, var hun del av sin egen samtalegruppe. Det fins tusenvis av lignende bok-grupper for kvinner verden over.
BahisthiZewar, eller Himmelske smykker, ble skrevet i Nord-India tidlig på 1900-tallet. Det er en praktisk veiledning for muslimske kvinner i å leve religiøse og moralske liv. De muslimske lederne på denne tiden var bekymret for en voksende ikke-islamsk påvirkning, inkludert fra kristendommen. Derfor ville de gi kvinnene en dypere religiøs forståelse slik at de kunne lære opp barna og beskytte familiens religiøse identitet.
Hundre år senere er det en av de mest trykte bøkene i Sør-Asia, studert av mange sunni-muslimske kvinner over hele verden. Den blir ofte gitt til en brud på bryllupsdagen, sammen med en kopi av Koranen. I deler av Storbritannia møtes grupper av muslimske tenåringsjenter to ganger i uken for å studere Himmelske smykker. De studerer den gjentatte ganger helt til de blir voksne, og diskuterer jevnlig hvordan de skal anvende undervisningen om familielivet.
Kohistan betyr «Fjell-landet» og befinner seg i et område nord i Pakistan, langs elven Indus og dalene rundt. Omtrent 600 000 kohistanere bor her, fordelt på to stammer. De ble muslimer på 1700-tallet, og området ble innlemmet i Pakistan i 1976. Indus deler deres to største språklige grupper, shina og induskohistansk, som begge er lite forsket på.
I de fleste tilfeller av tvister og kriminalitet, er det landsbyens eldste som opptrer som dommere. Mennesker som blir anklaget for kriminelle handlinger kan flykte til bestemte tilfluktssteder, hvor de kan være til en dom er avsagt, eller til det er oppnådd enighet. Men blodhevn er fortsatt praktisert i stor grad, og har forårsaket at mange kohistanere har måttet forlate sitt hjemland. Mange må også dra på grunn av arbeidsløshet. Det er bare et fåtall av troende blant kohistanerne.
Jeg er på vei for å besøke en familie i den øverste landsbyen. Det er en lang oppoverbakke, og med ett av våre barn på ryggen og leiende på det andre, er jeg ganske utslitt når jeg kommer fram. Min venninne avbryter klesvaskingen for å åpne den tunge porten. Hun tilbyr meg en plass på sengen midt i tunet. De eldste barna hennes er på den islamske skolen. De yngste leker med klinkekuler, og våre barn blir med i leken. Familien er fattig, men min venninne lager te og finner litt melk fra geita til meg som er gjest. Selv drikker hun sin te uten melk.
toppfoto: CerelacKhan
Jeg har aldri vært i et bengalsk hus uten å ha blitt tilbudt noe å spise eller drikke.
I et bengalsk muslimsk bryllup kan gjestfriheten være aggressiv! Jeg husker jeg var i et landsbybryllup hvor jeg var så mett at jeg ikke klarte å spise mer ris og karrigryte. Verten kom smilende rundt med mer mat, og jeg løftet min venstre hånd for å dekke over tallerkenen og vise at mer mat på tallerkenen ville gå til spille. Men han var så ivrig at han fikk serveringsskjea over tallerkenen før hånda mi kom på plass og gav meg enda mer mat!
Jeg har aldri vært i et bengalsk hus uten å ha blitt tilbudt noe å spise eller drikke, selv ikke i hjemmene til mennesker som åpenbart strever for å forsørge seg selv. De ser på det som en stor ære å vise gjestfrihet. Desto bedre servering, jo større ære.
Bengalske muslimer er den største befolkningsgruppen i Bangladesh, og den største minoritetsgruppen i de indiske statene Vest-Bengal og Assam. Med en befolkning på 185 millioner er dette verdens nest største muslimske etniske gruppe (etter arabiske muslimer). Det er en stor unådd folkegruppe, men i de siste årene har man sett stadig flere komme til tro på Jesus.
Har vi gjort noe galt?» pleide våre maldiviske venner å spørre hvis vi ikke hadde fått besøkt dem på over en ukes tid. Maldiverne (også kalt dhivehier) er veldig gjestfrie. Våre venner likte svært godt å servere oss te og deilig mat til alle døgnets tider, og så ofte vi fant tid til å stikke innom.
Maldivene består av en gruppe med 26 atoller og hundrevis av vakre øyer sørvest for India og Sri Lanka i Det indiske hav. Det er et paradis for turister, men bak teppet av ytre skjønnhet, finner vi mange behov og et åndelig mørke. Etter loven er Maldivene en 100 % muslimsk nasjon uten religiøs frihet. Korrupsjon, skilsmisser, misbruk av kvinner og jenter og stoffmisbruk er utbredt. Stoffmisbrukere og langere kan bli dømt til lange fengselsstraffer, men det løser ikke problemet.
Bare et fåtall maldivere har funnet frelse i Jesus. Etter mer enn tjue år med bibeloversettelse er det fortsatt bare deler av Bibelen som er tilgjengelig på maldivisk (eller dhivehisk). Det har alltid vært vanskelig å finne mennesker med dette morsmålet som er villige til å hjelpe til med oversettelse og korrekturlesning. Grunnen er frykten for myndighetene, reservasjoner mot Bibelen eller religiøse overbevisninger.
De fleste av de 11 millioner sylhetti bor i det nordøstlige Bangladesh, i Sylhet-distriktet. Noen finnes rett over grensen i India, og mange har flyttet til arabiske eller vestlige land.
I år 2000 var det bare en eller to etterfølgere av Jesus blant sylhetti-folkets 11 millioner muslimer. Men innen 2017 hadde antallet vokst til mer enn tusen. Dette er en dokumentert Jesus-bevegelse i et sterkt muslimsk samfunn.
Stadig flere sylhetti følger nå Jesus, men det har vært vanskelig å bringe dem sammen i fellesskap. Det finnes noen få tradisjonelle kristne kirker i Sylhet, men de består for det meste av tidligere hinduer, og deres kulturelle bakgrunn er svært forskjellig fra de troende med muslimsk bakgrunn. Disse menighetene praktiserer vestlige former for tilbedelse og bruker religiøst vokabular som har en hinduistisk innflytelse, noe som fremmedgjør troende med muslimsk bakgrunn.
Det nye testamentet på sylhetti ble ferdig oversatt i 2016 – en viktig milepæl! Men enda viktigere enn det pågående oversettelsesarbeidet er at Guds Ord kommer i sylhetti-folkets hender og hjerter.
Middelklassen vokser blant sylhettiene, men mange av dem er fortsatt svært fattige. Enhver kontakt med utlandet blir sett på som en potensiell inntekskilde. Generelt er det mye misunnelse og mistenksomhet i kulturen. Dette hindrer gode relasjoner. Her kan Den hellige ånd skape en annen holdning slik at folk vil være sjenerøse, selv når de er fattige.
Sabir ble født inn i en muslimsk familie i Nepal og var overgitt til sin tro og sin familie. Han følte imidlertid at noe manglet i sitt liv. En dag spurte Sabir en respektert muslimsk lærer om bekreftelse. «Vil denne veien lede meg til himmelen?» Spurte han. «Hvis Allah vil», var svaret.
Dette var ikke Sabir tilfreds med. Da han møtte noen kristne studenter ble han fasinert av deres tro og visshet om frelse. Etter at Sabir fant troen på Jesus, delte han sin tro med andre. Åtte av hans venner kom til tro og ble døpt. Det lokale muslimske samfunnet konfronterte snart Sabir. De hold frem at hans konvertering innebar dødsstraff. De åtte troende ble slått, men Sabir flyktet til Kathmandu. Der har han fått anledning til å studere Bibelen videre. I hemmelighet reiser han for å besøke andre troende i fjerntliggende deler av Nepal hvor han oppfordrer dem til å dele sin tro på «virkeligheten av en levende Gud, Hans Rike og hans uendelige kjærlighet.»
Muslimer utgjør nesten 4 % av befolkningen i Nepal. Andelen er voksende, delvis gjennom konvertering fra det hinduistiske flertall til tross for strenge lover mot enhver form for religiøs proselytisering (forsøk på å få noen til å endre tro) eller konvertering i Nepal. Det arbeides med å innføre lover som vil begrense religionsfriheten ytterligere, og man er bekymret for enkeltmenneskers frihet og risikoen for religiøse minoriteter. Det muslimske samfunnet vil kanskje forsvare seg med vold, og hinduene er også kjent for å bruke sterke midler for å forsvare seg. Religiøse lover brukes gjerne som våpen i personlige konflikter.
Vi skulle til en avsidesliggende landsby på «verdens tak» for være med på en feiring. Samfunnet vi reiste til, var del av en stor gruppe nomader som lever spredt over India og Pakistan. Denne konservative Sunni gruppen er fattige og kan ikke lese, men de ønsker mer for sine barn.
For noen år siden møttes teamet vårt med de religiøse lederne for å vurdere landsbyens behov. Sammen begynte vi undervisning for guttene ved å sørge for læreplan, uniformer, møbler, lærerlønner og telt til å bruke som klasserom på de høye gresslettene om sommeren.
Senere ble vi overlykkelige da de eldste i landsbyen kom og spurte om vi ville undervise jentene deres! Dette var det ønsket Gud hadde lagt i våre hjerter og nå var vi på vei til å innvie den første jenteskolen!
De eldste i landsbyen, noen få representanter fra regjeringen, og mange menn og barn var samlet for å høre taler og for å hedre gjestene. Teamet vårt hadde med seg bøker, uniformer og materiell til 15 jenter som skulle gå på skolen. Til vår overraskelse fant vi ut at det var 70 jenter som skulle skrives inn, ikke bare 15! Utrolig nok, ettersom nyheten spredde seg om tilbudet for jenter til å få gå på skole, ble mange flere familier åpne for at døtrene skulle få undervisning. Dette hadde aldri før skjedd i landsbyens historie.
Dette var virkelig en feiring! En lokal far sa, «Jeg blir glad hver gang jeg ser mine barn bære på bøker og blyanter. Før gråt jeg fordi jeg ikke kunne hjelpe mine barn. Jeg har seks døtre og tre sønner. I dag skal de alle begynne på skolen!» Bare tenk deg hva Gud ellers har i vente for disse familiene!
