Asia – 30 dagers bønn for verdens muslimer

2016 – Dag 19 (24. juni) – Indo-malaysia

En indonesisk vandring: merantau

Dommerne 18,6: «Presten svarte: ‘Gå i fred! Herren våker over veien dere går på.’»

Idéen om «merantau» er populær på øya Sumatra, særlig blant dem som lever i enkle kår på landsbygda. Merentau betyr bokstavelig «vandre omkring».
Den indonesiske tanken om merantau dreier seg om en ungdom, helst en mann, som forlater hjemmet sent i tenårene eller begynnelsen av tjueårene. Hvor han vil dra og hvor lenge han blir borte er usikkert. Noe av hensikten er om mulig å søke berømmelse og rikdom. Meningen er ofte at vandreren skal forlate sitt kjente område på landsbygda og sette kursen mot byen. Der vil han ta hvilken som helst jobb med håp om en lysere framtid. Han ser etter arbeids- og yrkeserfaring, men også livserfaring.
Vandreren har ofte uklare tanker om hva han ser etter, men drar på en reise i noen år med et håp om å finne et eller annet. Dermed er han gjerne mer åpen enn ellers, og føler på mye mindre press fra familie, venner og naboer mens han er på sin merantau. Det er lettere og mindre risikabelt å dele evangeliet med disse ungdommene som er borte hjemmefra, hvor det ofte er sterke muslimske tradisjoner.
Det motsatte er også et faktum. Det er mulig å sende unge indonesiske misjonærer til nye steder der de ganske enkelt dukker opp og forklarer de lokale innbyggerne at de er på en merantau – en vandring. Det er akseptert at man kan bli kjent med et nytt samfunn slik, og der kan de dele budskapet om Jesus.

La oss be:

Be for indonesere som er på merantau – at de som vandrer uten mål må vandre rett inn i Guds rike.
Be om at kristne, særlig forretningsfolk, må få se denne typen unge som potensielle mennesker å investere i, både ved å gi dem erfaring i forretningslivet og å lede dem til Guds rike.
Be om at unge, entusiastiske misjonærer kalles og utrustes til å gå på en merantau til tøffe unådde områder, for at Guds rike skal få inngang og vokse i områder der det ennå ikke finnes kristne vitner.

2016 – Dag 18 (23. juni) – Indo-malaysia

Det indomalaysiske rom

Indo-malaysia som et rom i Islams hus består av Malaysia, Singapore, sørlige deler av Filippinene, samt Indonesias langstrakte kjede av mer enn 17 000 øyer. Indonesia har den største muslimske befolkningen av alle land i verden. Av 250 millioner innbyggere er 87 prosent muslimer.

30dagersbonn2016_Page_28
Lenge før kristendommen og islam kom hit, var folkegruppene her i århundrer preget av en lapskaus av animisme, hinduisme og buddhisme. I dag preger fortsatt disse gamle livssyn kulturene i Indo-malaysia.

Den første Jesus-bevegelsen blant muslimer i moderne tid fant sted her i Indonesia i 1870. Den største av slike bevegelser i historien fant også sted i Indonesia. I perioden 1967-1971 ble over to millioner muslimer døpt inn i kristne menigheter.

I vår tid kommer mange muslimer i Indo-malaysia til tro på Jesus gjennom en enkel «femtrinns vei til Jesus». En ved navn Mike Shipman utarbeidet den med utgangspunkt i Jesu samtale med den samaritanske kvinnen i Joh. 4. Shipman kaller det «3 som helst»: Hvem som helst, Hvor som helst, Når som helst.

Trinn 1 er å få kontakt med en muslim. De fleste muslimer i Indo-malaysia har aldri hørt evangeliet, siden de ikke kjenner noen kristne.

Trinn 2 er å være åpen for en samtale om Gud. I denne delen av verden elsker muslimer å snakke om Gud. Shipman foreslår at vi spør vår nye muslimske venn: «Hva gjør dere i deres religion for å gjøre Gud til lags?» Dette er et bra utgangspunkt for en samtale om åndelige ting.

Trinn 3 dreier seg om resultatene av våre anstrengelser for å tilfredsstille Gud, og dette fører ofte til spørsmål om frelsesvisshet. Mange muslimer aksepterer at de ikke kan vite hva Guds vilje er, og de har ingen visshet om at han vil frelse dem.

Trinn 4 fører inn i kjernen av budskapet i evangeliet og fortellingen om Jesu soningsdød for å gi oss evig liv.

Trinn 5 er å invitere din muslimske venn til å ta imot frelse gjennom Jesus.
Denne enkle framgangsmåten for å dele evangeliet er enkelt nok for nye troende å følge. Derfor spres den til hele Indo-malaysia, og tusenvis av muslimer har tatt imot invitasjonen til å be frelsesbønnen og følger nå Jesus som hans disipler.

La oss be:

Be for formidling av evangeliet i hele Indo-malaysia, både gjennom trofaste vitner og verktøy som satellitt-TV, Jesus-filmen og «3 som helst».
Be for de kristne som blir forfulgt. Det kommer alltid når nye Jesus-bevegelser vokser fram blant muslimer i Indo-malaysia.
Be for Indo-malaysias over 280 millioner muslimer i 282 forskjellige folkegrupper. I mange av gruppene har de ennå ikke engang hørt evangeliet.

2016 – Dag 17 (22. juni) – Østlige Sør-Asia

India: Bihar

Abdul har levd alle sine 23 år i Baisi, en småby i den indiske delstaten Bihar med rundt 10 000 innbyggere. Da vi kom til Baisi, spurte vi flere forskjellige menn om det fantes noen kristne eller kirke i området. De fleste svarte stolt, i litt ulike ordelag; «Nei, her bor det bare muslimer og noen hinduer, det bor ingen kristne her. Dersom du vil finne en kirke bør du dra til Purnia.» (Purnia er en by fire mil fra Baisi.)
Baisi er kjent i området for at islam står sterkt der; unge menn fra hele regionen kommer dit for å bli lært opp i islams veier. Men da vi møtte Abdul og faren som arbeidet i sin butikk ved veien, oppdaget vi imidlertid at de hadde en sterk interesse for Jesus og hans bøker. De siste månedene hadde de studert bøkene hans. De hadde vært lydige mot det han sier, og ledet til og med lignende studier med venner og slektninger. Flere av de muslimske lederne i byen hadde begynt å ytre ønske om å lese disse bøkene og høre mer om Jesus. Noe er på gang i Baisi.
Staten Bihar har rundt hundre millioner mennesker spredt i småbyer som Baisi. Bare noen få tiår tilbake ble Bihar snakket om som «misjonærenes kirkegård», fordi misjonsarbeid her aldri har ført til at evangeliet slo rot og vokste. Nå skjer det en forandring. Allikevel er andel kristne i Bihar fremdeles på kun 0,05 prosent, og delstaten konkurrerer med land som Somalia og Afghanistan om å ha den laveste andelen kristne i hele verden.
Lite er blitt gjort for å nå de 17 til 20 millionene muslimer som lever i delstaten. Muslimer som Abdul, hans familie, og mange andre i småbyer som Baisi utover i hele delstaten, venter fortsatt på å få høre de gode nyhetene om Jesus. Hva skal svaret være i framtiden, når noen spør i disse småbyene om hvor de kristne eller kirkene er?

La oss be:

Be om at høstens Herre må reise opp arbeidere i Baisi og gjennom hele Bihar.
Be om at Ånden og Guds Ord skal dra muslimske ledere og hele familiegrupper i Bihar til Jesus.
Be om at Jesaja 55,11 skal bli oppfylt i Bihar: «… slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til …»

2016 – Dag 16 (21. juni) – Østlige Sør-Asia

Det østlige sørasiatiske rom

Østlige Sør-Asia utgjør med sine nærmere 850 millioner innbyggere det mest befolkede rommet i Islams hus. Nesten 284 millioner mennesker bare i denne regionen er muslimer. Sufismen – en mystisk form for islam – er vidt utbredt i hele muslimverden, men kan ha sitt opphav her, hvor islams rigide monoteisme kolliderte med de mystiske trekkene i sørasiatisk hinduisme.
30dagersbonn2016_Page_26
I dag er det mulig å finne dusinvis av bevegelser i hele bredden av Østlige Sør-Asia, hver av dem med mange tusen døpte med muslimsk bakgrunn som elsker og tilber Jesus. Disse Jesus-bevegelsene har vokst fram i sterk forfølgelse, drevet av modige vitner og dyktige bibeloversettere som har gjort evangeliet forståelig for lokale muslimske folkegrupper.
Nylig gjorde jeg en undersøkelse i mange av disse Jesus-bevegelsene. Jeg spurte dusinvis av konvertitter: «Hvordan brakte Gud deg til tro på Jesus Kristus?» En troende ved navn Sharif kom med ett av mange minneverdige vitnesbyrd.
«Som ung gutt» fortalte han, ble jeg utvist fra den muslimske skolen fordi jeg spurte læreren for mange vanskelige spørsmål. ‘Du er en synder, gutt, og du vil komme til helvete!’ ropte han til meg. Faren min ble så sint på meg! Han kastet meg ut av huset og forbød alle i familien å snakke med meg.
En dag ble jeg overrasket av at en hvithåret misjonær snakket til meg; ‘Hei bror, har du lyst til å sitte på med meg i denne rickshawen?’ Før han forlot meg, gav han meg et nytestamente.
Jeg leste i det natten etter, og det var som om sidene bladde seg selv helt til solen sto opp neste morgen. Jeg leste Johannesevangeliet. I kapittel 3, vers 17 står det; ‘Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst gjennom ham.’
Da Sharif fortalte meg historien sin mange år senere, strømmet tårene nedover ansiktet hans. «Du skjønner; jeg var ikke lenger dømt til helvete, og jeg var ikke lenger bare en syndig gutt. Jesus hadde kommet til jorden for å frelse meg.»
Det neste tiåret møtte Sharif mange prøvelser på grunn av sin tro på Jesus; Hans far truet med å drepe ham; og to ganger fikk han rundjuling av en gjeng med muslimer og ble forlatt halvdød. «Det betyr ikke noe,» sa Sharif. «Om de kutter opp kroppen min i tusen deler, så vil hver del rope ut; ‘Jesus er Herre!’»
Sharif ledet til slutt sin far til tro på Jesus. «En menighet møtes nå i hjemmet vårt,» fortalte han meg.
Sharif er en del av en Jesus-bevegelse som i dag trolig teller 100 000 troende.

La oss be:

Be om at Jesus-bevegelsene blant muslimene i Østlige Sør-Asia skal vokse og spre seg.
Be om modige vitner som Sharif kan holde ut i forfølgelse og forbli trofaste mot Jesus.
Be om at mange flere av Østlige Sør-Asias 284 millioner muslimer skal komme til tro på Jesus.

2016 – Dag 15 (20. juni) – Vestlige Sør-Asia

Deoband og deobandiene

Med en befolkning på 100.000 er byen Deoband i Nord-India liten sammenlignet med de mange millionbyer i regionen. Byen er omgitt av åkre med sukkerroer og frukthager med mangotrær, og har flere motorsykler og oksekjerrer enn biler. Men Dar-ul-Uloom madrassaen (islamsk høyskole) i Deoband er viktig for mange millioner muslimer verden over.
Dar-ul-Uloom ble etablert i 1867 med den hensikt å beskytte og fremme konservativ sunni-islam i Sør-Asia. Siden da har tusenvis av muslimske menn studert der, og flere av de som har gått ut herfra har startet madrassaer i India, Pakistan, Afghanistan, Sør-Afrika, Storbritannia og Nord-Amerika. 20 prosent av muslimene i India regner seg som deobandier (over 75 millioner) og i England tilhører 40 prosent av moskéene denne retningen.
For mange sunnimuslimer representerer deobandi-bevegelsen en konservativ og rendyrket form for islam, på et høyt akademisk nivå. Men den har også rykte på seg for å stå i forbindelse med militant ekstremisme. Taliban sporer sine røtter til deobandi madrassaer i Pakistan, og mistanker om bånd til ekstremistgrupper ble så sterke i 2013 at Dar-ul-Uloom utstedte en fatwa (offentlig erklæring) som tok avstand fra terrorisme.
Muslimer fra hele verden kommer på besøk til Deoband. Noen kommer som turister, andre for å utdanne seg som imamer eller madrassa-ledere. En iransk sunnimuslim ved navn Ibrahim Bhai besøkte byen en gang og sa, «Dette er et sted hvor Gud gjør store ting.» Og vi kan legge til, «Ja, Gud, måtte det bli slik!»
Tenk bare på hvordan det ville bli om deobandiene ble virkelig kjent med hvem Jesus er og hva han har gjort for oss? Innflytelsen fra Deoband har spredd til en lang rekke nasjoner. Det finnes nettverk som spenner over flere kontinenter og et folk som er lidenskapelig opptatt av det de tror på og som deler det med andre. Måtte dette engasjementet og denne brannen bli til ære for Jesus.

«Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet,
slik vannet dekker havbunnen.» (Hab 2,14).

La oss be:

Om at byen Deoband kan bli et sted preget av fred og velsignelse. At konfliktene mellom hinduer og muslimer som ofte bryter ut i regionen, ikke må finne grobunn der.
Om at sannhet, rettferdighet og fred må få gjennomstrømme deobandi-bevegelsen rundt omkring i verden.
Om at Deobandi-kvinner, som for det meste lever sine liv i det skjulte, kan få kjenne hvor verdifulle de er for Gud og få oppleve hans kjærlighet gjennom Jesus.

2016 – Dag 14 (19. juni) – Vestlige Sør-Asia

Det vestlige sørasiatiske rom: Et nytt navn!

Vestlige Sør-Asia er ett av de mest folkerike og ustabile rom i Islams hus. Mer enn 300 millioner muslimer bor i denne regionen. De er fordelt mellom 186 etniske grupper som har stadig vært i konflikt med hverandre eller med imperialistiske krefter utenfra. Midt i denne krigsherjede regionen trekker Gud tusenvis av muslimer inn i nytt liv i Jesus Kristus.
En av disse var Akbar al-Masih, som jeg møtte i Rawalpindi i Pakistan. Han var fra pashtun-folket i Afghanistan, og i likhet med mange andre pashtunere har livet hans vært sterkt preget av krig. Da han var ung, kjempet folket hans mot russerne. Etter at russerne ble jaget på flukt, kjempet den sunnimuslimske stammen hans mot sjiamuslimske nabostammer. Etter den amerikanske invasjonen i 2012 slo Akbar lag med millioner av flyktninger som endte opp i leire og slumområder i Pakistan. Her møtte Akbar en kristen familie som disippelgjorde ham og hjalp ham videre i livet. Jeg ville vite hvordan han hadde kommet til tro på Jesus.
«Fra fødselen av het jeg Muhammad Akbar,» sa han. Navnet hans betyr ‘Muhammed er størst.’ Det var også navnet på en pashtunsk helt som kjempet mot britene i Afghanistan på 1800-tallet. Mange afghanske familier har oppkalt sønnene sine etter ham.
«Midt mellom krigene,» sa Akbar, «var jeg i et annet land på utkikk etter en jobb. En dag kom jeg tilfeldigvis forbi en kino som viste en film om livet til profeten Isa (Jesus). Jeg bestemte meg for å gå inn.»
«Mens jeg satt alene og så på filmen lærte jeg mye nytt om profeten Isa. Det gjorde meg virkelig vondt å se hvordan han ble slått og naglet til et kors. Jeg sa til meg selv, ‘Nå vil Isa ta sin hevn! Han vil kalle ild ned fra himmelen og ødelegge disse onde menneskene!’»
«I stedet så Isa medfølende på dem og sa, ‘Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.’»
«I det samme øyeblikk,» sa Akbar, «sa jeg i hjertet mitt, ‘Dette ble sagt for meg.’»
«Det var da jeg ble en etterfølger av Isa. Jeg visste at det var dette folket mitt manglet. Vi var alltid opptatt av å hevne oss, ‘øye for øye.’ Men Isa al-Masih [Jesus Messias] viste meg en annerledes vei. Og det er grunnen til at jeg har forandret navnet mitt,» sa han, «fra Muhammad Akbar til Akbar al-Masih, ‘Messias er den største!’»

La oss be:

For de krigsherjede landene i den vestlige delen av Sør-Asia. Be om at de kan finne en ny vei videre med hjelp fra Fredsfyrsten.
For flere modige vitner som Akbar al-Masih og for misjonærene som disippelgjør dem.
For de 300 millioner muslimene i Vestlige Sør-Asia som ennå ikke kjenner freden «som overgår all forstand», som bare Jesus kan gi.

Foto (topp): DFID/Flickr