2016 – Dag 15 (20. juni) – Vestlige Sør-Asia

Deoband og deobandiene

Med en befolkning på 100.000 er byen Deoband i Nord-India liten sammenlignet med de mange millionbyer i regionen. Byen er omgitt av åkre med sukkerroer og frukthager med mangotrær, og har flere motorsykler og oksekjerrer enn biler. Men Dar-ul-Uloom madrassaen (islamsk høyskole) i Deoband er viktig for mange millioner muslimer verden over.
Dar-ul-Uloom ble etablert i 1867 med den hensikt å beskytte og fremme konservativ sunni-islam i Sør-Asia. Siden da har tusenvis av muslimske menn studert der, og flere av de som har gått ut herfra har startet madrassaer i India, Pakistan, Afghanistan, Sør-Afrika, Storbritannia og Nord-Amerika. 20 prosent av muslimene i India regner seg som deobandier (over 75 millioner) og i England tilhører 40 prosent av moskéene denne retningen.
For mange sunnimuslimer representerer deobandi-bevegelsen en konservativ og rendyrket form for islam, på et høyt akademisk nivå. Men den har også rykte på seg for å stå i forbindelse med militant ekstremisme. Taliban sporer sine røtter til deobandi madrassaer i Pakistan, og mistanker om bånd til ekstremistgrupper ble så sterke i 2013 at Dar-ul-Uloom utstedte en fatwa (offentlig erklæring) som tok avstand fra terrorisme.
Muslimer fra hele verden kommer på besøk til Deoband. Noen kommer som turister, andre for å utdanne seg som imamer eller madrassa-ledere. En iransk sunnimuslim ved navn Ibrahim Bhai besøkte byen en gang og sa, «Dette er et sted hvor Gud gjør store ting.»  Og vi kan legge til, «Ja, Gud, måtte det bli slik!»
Tenk bare på hvordan det ville bli om deobandiene ble virkelig kjent med hvem Jesus er og hva han har gjort for oss? Innflytelsen fra Deoband har spredd til en lang rekke nasjoner. Det finnes nettverk som spenner over flere kontinenter og et folk som er lidenskapelig opptatt av det de tror på og som deler det med andre. Måtte dette engasjementet og denne brannen bli til ære for Jesus.

«Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet,
slik vannet dekker havbunnen.» (Hab 2,14).

La oss be:

  • Om at byen Deoband kan bli et sted preget av fred og velsignelse. At konfliktene mellom hinduer og muslimer som ofte bryter ut i regionen, ikke må finne grobunn der.
  • Om at sannhet, rettferdighet og fred må få gjennomstrømme deobandi-bevegelsen rundt omkring i verden.
  • Om at Deobandi-kvinner, som for det meste lever sine liv i det skjulte, kan få kjenne hvor verdifulle de er for Gud og få oppleve hans kjærlighet gjennom Jesus.

2016 – Dag 14 (19. juni) – Vestlige Sør-Asia

Det vestlige sørasiatiske rom: Et nytt navn!

Vestlige Sør-Asia er ett av de mest folkerike og ustabile rom i Islams hus. Mer enn 300 millioner muslimer bor i denne regionen. De er fordelt mellom 186 etniske grupper som har stadig vært i konflikt med hverandre eller med imperialistiske krefter utenfra. Midt i denne krigsherjede regionen trekker Gud tusenvis av muslimer inn i nytt liv i Jesus Kristus.
30dagersbonn2016_Page_24En av disse var Akbar al-Masih, som jeg møtte i Rawalpindi i Pakistan. Han var fra pashtun-folket i Afghanistan, og i likhet med mange andre pashtunere har livet hans vært sterkt preget av krig. Da han var ung, kjempet folket hans mot russerne. Etter at russerne ble jaget på flukt, kjempet den sunnimuslimske stammen hans mot sjiamuslimske nabostammer. Etter den amerikanske invasjonen i 2012 slo Akbar lag med millioner av flyktninger som endte opp i leire og slumområder i Pakistan. Her møtte Akbar en kristen familie som disippelgjorde ham og hjalp ham videre i livet. Jeg ville vite hvordan han hadde kommet til tro på Jesus.
«Fra fødselen av het jeg Muhammad Akbar,» sa han. Navnet hans betyr ‘Muhammed er størst.’ Det var også navnet på en pashtunsk helt som kjempet mot britene i Afghanistan på 1800-tallet. Mange afghanske familier har oppkalt sønnene sine etter ham.
«Midt mellom krigene,» sa Akbar, «var jeg i et annet land på utkikk etter en jobb. En dag kom jeg tilfeldigvis forbi en kino som viste en film om livet til profeten Isa (Jesus). Jeg bestemte meg for å gå inn.»
«Mens jeg satt alene og så på filmen lærte jeg mye nytt om profeten Isa. Det gjorde meg virkelig vondt å se hvordan han ble slått og naglet til et kors. Jeg sa til meg selv, ‘Nå vil Isa ta sin hevn!  Han vil kalle ild ned fra himmelen og ødelegge disse onde menneskene!’»
«I stedet så Isa medfølende på dem og sa, ‘Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.’»
«I det samme øyeblikk,» sa Akbar, «sa jeg i hjertet mitt, ‘Dette ble sagt for meg.’»
«Det var da jeg ble en etterfølger av Isa. Jeg visste at det var dette folket mitt manglet. Vi var alltid opptatt av å hevne oss, ‘øye for øye.’ Men Isa al-Masih [Jesus Messias] viste meg en annerledes vei. Og det er grunnen til at jeg har forandret navnet mitt,» sa han, «fra Muhammad Akbar til Akbar al-Masih, ‘Messias er den største!’»

La oss be:

  • For de krigsherjede landene i den vestlige delen av Sør-Asia. Be om at de kan finne en ny vei videre med hjelp fra Fredsfyrsten.
  • For flere modige vitner som Akbar al-Masih og for misjonærene som disippelgjør dem.
  • For de 300 millioner muslimene i Vestlige Sør-Asia som ennå ikke kjenner freden «som overgår all forstand», som bare Jesus kan gi.