30 dagers bønn for verdens muslimer – Side 22 – Internasjonal, årlig, felleskristen bønneaksjon

2019 – Dag 19 (24. mai) – Somalierne fra Somalia

«Ma nabad baa?»

Dette er en typisk somalisk hilsen, som betyr «Er det fred?».

Somaliere kan være reserverte og mistenksomme overfor fremmede. Nyhetene vi får fra Afrikas Horn er ofte relatert til politisk uro, konflikter, tørke og hungersnød. For mange er kampen for å overleve en realitet, så spørsmålet om fred er naturlig når man møter nye mennesker.

Somaliere er også kjent for å ha en sterk nasjonal stolthet. De er gjerne forsiktige med sine kulturelle hemmeligheter og deler dem helst på egne premisser. Dette høres kanskje ikke veldig innbydende ut, men de aller fleste vil fortsatt oppleve varme og vennlighet når de møter somaliere.

**Det var en hyggelig stund. Et fredfullt øyeblikk!**

Her forleden ble jeg invitert hjem til en somalisk venn. Familien hans tok meg godt imot og bød på somalisk te og snacks laget av kamelkjøtt. Mens jeg satt på gulvet sammen med min venn og pratet og spiste, sprang barna rundt og lekte, og kvinnene snakket sammen på kjøkkenet. Det var en hyggelig stund. Et fredfullt øyeblikk!

Min erfaring med somaliere er at de, selv om det tar tid å bygge relasjoner, inkluderer nye i livene sine når tillit er etablert. Bak det tøffe ytre finner man myke hjerter!

Det finnes omkring 20 millioner somaliere, og mange av disse bor i andre land rundt omkring i verden. Når de møter mennesker utenfor deres eget land, hvilke svar får de da på deres spørsmål: «Er det fred?» Gjestfrihet er helt avgjørende når vi tar imot våre venner fra Somalia. La oss ønske dem velkommen, bry oss om dem, og la dem få erfare fred.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Be om at somaliere vil erfare den freden som bare Jesus Kristus kan gi. Se Joh 14,27.
Tørke og krig er ødeleggende for det somaliske folket. Be om fred og gjenopprettelse for land og folk, inspirert av Salme 104.
Be om at utvandrede somaliere skal møte gjestfrie Jesusetterfølgere som kan møte dem med fred.

2019 – Dag 18 (23. mai) – Saho-folket i Eritrea og Etiopia

Hans store ønske er å fortelle lokalsamfunnet om Jesus

Vi reiser på grensen mellom Etiopia og Eritrea. Konflikten mellom disse to landene startet for omtrent 20 år siden og krigstilstanden har vart i årevis. Nylig har freden kommet.

Vi kommer til en liten landsby hvor vi blir tatt imot av en lokal troende. Han tilbyr oss kaffe og popcorn, som fortsatt er varmt. Mais vokser ikke her i høylandet, men man finner mye mais i kystområdene i Eritrea, hvor flesteparten av saho-folkegruppen bor. Vi drikker kaffe og venter …

Det antas at saho-folket består av ca. 300 000 mennesker. De er muslimer, og livnærer seg som bønder og hyrder. Siden Eritreas selvstendighet i 1993 har grensen delt deres stammeområdet. På begge sider står soldater med tanks og artilleri, klare til å fyre av.

Iblant saho-folket finner vi en liten katolsk minoritet, som er et resultat av den italienske okkupasjonen før andre verdenskrig. Overraskende nok er det bare noen få deler av Bibelen som er oversatt til saho-språket, selv om oversettelse er under arbeid.

Etter lang ventetid ankommer Tesfay. Han har gått i seks timer over fjellene for å møte oss. Hans store ønske er å fortelle lokalsamfunnet om Jesus. Tesfay er veldig glad for at vi har kommet denne lange veien for å treffe ham. Vi ber sammen, og så reiser vi hjemover. Vi vil holde kontakten for å høre hvordan Gud fortsetter å jobbe blant saho-folket.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Troende som Tesfay er budbringere av De gode nyhetene. Be for dem med utgangspunkt i Rom 10,13-15.
Be om at skrevne og innleste oversettelser av Bibelen skal bli fullført så hele saho-folket kan få høre budskapet.
Tesfays muslimske venner jobber hardt i denne fjellregionen for å få sitt daglige brød. Be om en fred som varer langs grensen slik at det kan være en god utvikling i samfunnet.

Finn ut mer om saho-folket: allsaho.com

2019 – Dag 17 (22. mai) – Sorg og sukker i Marokko

Marokkansk kultur er vel kjent for sin gjestfrihet, noe som kan legge et stort press på familiene. I vanskelige tider, som ved bortgangen av et familiemedlem, kan det bli spesielt tungt.

Da jeg bodde i Marokko, døde moren til min nabo. Jeg banket på døren hennes og gav henne en eske med sukkerbiter. Sukker er en passende gave for å uttrykke medfølelse for de som sørger i marokkansk kultur.

Naboen min tok sukkeret inn på kjøkkenet og kom ut med en kanne mint-te, den tradisjonelle drikken i Marokko for alle begivenheter. Hun tok noe av det samme sukkeret jeg nettopp hadde gitt henne og gav det tilbake til meg blandet i teen. Selv i sorgen sluttet hun ikke å vise gjestfrihet til meg, en fremmed fra en annen kultur som ikke kunne snakke språket hennes godt. Hun viste meg varme og gjestfrihet selv i hennes mest vanskelige dager.

Sukker er en tradisjonell gave, men døden er langt fra søt for muslimske familier. Det finnes ingen sikkerhet for frelse eller garanti for at de vil komme til paradis etter døden. Dødens bitre stikk kan få muslimer til å tenke på deres egen evighet og noen blir av dette drevet til å søke det evige livet som finnes i Jesus. Måtte de smake og se at Han er god!

INSPIRASJON TIL BØNN:

Be for muslimer i Marokko, spesielt kvinner. Måtte de forstå at Jesu åk er godt og Hans byrde lett (Matt 11,30).
Be om at marokkanske kristne må være oppmerksomme på deres muslimske naboer i sørgetider og bruke muligheten til å vise omsorg og kjærlighet.
Mange muslimske land forhindrer at Bibelen blir tilgjengelig for deres innbyggere. Be om at marokkanere får tilgang til Guds ord, så de kan få erfare hvor god Hans sannhet er (Salme 119,103).

2019 – Dag 16 (21. mai) – Kaka´iene i Iran og Irak – Gjestfrihet med bart!

***Gjestfrihet i orientalsk stil blir praktisert i stor grad blant kaka´iene***

Kaka´iene kaller seg selv ahl al haqq, som betyr «sannhetens folk». De er en kurdisk folkegruppe på over 5 millioner. De bor hovedsakelig i Irak og Iran og snakker kurdisk, arabisk og farsi. Mennene blant kaka´ier kjennetegnes av deres store barter, som de bærer med stolthet som et symbol på deres religion.

Offisielt sett er de registrert som muslimer og er tvunget til å leve under den islamske sharialoven. Men de foretrekker å følge deres egen hemmelige religion, kjent som yarsanisme. Dette er en sammenblanding av tro, som kan sammenlignes med sufisme, men er lite kjent siden det er forbudt å snakke om det.

Yarsanisme ble grunnlagt sent på 1300-tallet og var tydelig preget av islamsk mystisisme. Som sufiene, ønsker kaka´iene å ha en personlig opplevelse av Gud. Kaka´iske menn og kvinner er entusiastiske musikere og elsker å synge deres sanger sammen, gjerne ved ukentlige samlinger. Som en foraktet minoritet, føler de samhold med kristne i landene deres, og mange har bilder av Jesus i hjemmene sine. Men det er vanskelig for kaka´iene å følge Jesus da dette blir oppfattet som å vende ryggen til sin tro, sin familie og sitt folk.

Gjestfrihet i orientalsk stil blir praktisert i stor grad blant kaka´iene. Selv om de er fattige, og ikke eier stort, ligger det mye ære i å gi generøst. Man kan ikke gå forbi et kaka´isk hus uten en innstendig invitasjon til å stoppe for en forfriskende drikke, kaffe og noe å bite i.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Kaka´iene er offisielt sett ikke anerkjent av deres regjeringer og er dermed sårbare for diskriminering og trakassering. De trenger støtte skal de kunne leve fredelige og produktive liv.
Mystikere lengter etter nære relasjoner med Gud og åpenbaringer om den åndelige verden. Be for dem med inspirasjon fra 1 Kor 2,10-13.
Noen få kaka´ier følger allerede Jesus. Be om at de skal bringe lys og sannhet til dette «sannhetens folk». (Joh 8,12)

Toppfoto: Sulaymaniyah, Irak, der mange av kaka´iene bor.

2019 – Dag 15 (20. mai) – Muslimer i Chicago

***Mange muslimer har bedre muligheter til å bli kjent med Jesus når de kommer til USA***

Mer enn en halv million muslimer fra hele verden bor i Chicago og omegn. DuPage County, som dekker de vestre forstedene, har en av landets høyeste konsentrasjon av muslimer, 6 %, hvilket representerer 60 000 mennesker.

Mange nasjonaliteter er spredt i regionen, mens enkelte grupperinger bor samlet i nabolag. Folk fra Sør-Asia bor nord i Chicago, i området som kalles «Lille India». Ulike arabiske nasjonaliteter bor i sør. Syrere, afghanere, iranere, irakere, og ulike afrikanske grupper, inkludert mange flyktninger, er spredt over hele byen og i forstedene der de ofte driver butikker og restauranter. Store utsmykkede moskeer og små «butikk-moskeer» finner du stort sett i alle områder.

Mange muslimer har bedre muligheter til å bli kjent med Jesus når de kommer til USA. Kirker, menigheter og enkeltmennesker når ut til både muslimer og troende med muslimsk bakgrunn gjennom gjestfrihet, evangelisering, vennskap, bibelstudier, engelskopplæring og lovsangsmøter. Muslimer i Amerika elsker å vise gjestfrihet når de får besøk av kristne, og de serverer gjerne te, snacks, og noen ganger mat fra Midtøsten eller Sør-Asia.

Når vennskap blir dypere, kan amerikanske kristne støtte og be helt konkret for sine muslimske venner og deres livssituasjon, for at barna deres skal finne sin plass i den amerikanske skolen, for familie hjemme i krigssoner og for at de skal lære seg engelsk, finne jobber og få nye venner.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Be om at kristne i Chicago-området skal reflektere Jesus til muslimene i denne regionen. Se Apg 17,26-27.
Be for troende med muslimsk bakgrunn og søkende muslimer som kommer sammen med sine egne i småfellesskap og bibelgrupper, at de må vokse i deres tro og overgivelse til Jesus.
Be for muslimske innvandreres tilpasning til livet i Amerika, spesielt i forhold til utdanning, språk og gode vennskap. Må de ble godt kjent med kristne.

2019 – Dag 14 (19. mai) – Bengalske muslimer

Jeg har aldri vært i et bengalsk hus uten å ha blitt tilbudt noe å spise eller drikke.

I et bengalsk muslimsk bryllup kan gjestfriheten være aggressiv! Jeg husker jeg var i et landsbybryllup hvor jeg var så mett at jeg ikke klarte å spise mer ris og karrigryte. Verten kom smilende rundt med mer mat, og jeg løftet min venstre hånd for å dekke over tallerkenen og vise at mer mat på tallerkenen ville gå til spille. Men han var så ivrig at han fikk serveringsskjea over tallerkenen før hånda mi kom på plass og gav meg enda mer mat!

Jeg har aldri vært i et bengalsk hus uten å ha blitt tilbudt noe å spise eller drikke, selv ikke i hjemmene til mennesker som åpenbart strever for å forsørge seg selv. De ser på det som en stor ære å vise gjestfrihet. Desto bedre servering, jo større ære.

Bengalske muslimer er den største befolkningsgruppen i Bangladesh, og den største minoritetsgruppen i de indiske statene Vest-Bengal og Assam. Med en befolkning på 185 millioner er dette verdens nest største muslimske etniske gruppe (etter arabiske muslimer). Det er en stor unådd folkegruppe, men i de siste årene har man sett stadig flere komme til tro på Jesus.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Bibelen ble oversatt til bengalsk av den kjente pionermisjonæren William Carey i 1809. Be ut ifra Hebr 4,12, at Guds ord skal gjøre det det sier.
Bengalske muslimer i India har utfordringer som minoritetsfolk i delstatene der de bor. Be for denne regionen, om fred mellom de ulike religiøse grupper og for klok styring.
Be for den økende gruppen av troende med bengalsk muslimsk bakgrunn. Be for disippelgjøringsressurser og gode fellesskap, og be om mot i møte med forfølgelse i samfunnet.

2019 – Dag 13 (18. mai) – Patouli-folket i Sentral-Asia

Private hjem sørger for kjærkomne rasteplasser for slitne reisende på de farlige fjellstiene.

«Patouliene»* er sterke og selvstendige fjellfolk som lett kan bruke en hel dag til fots for å besøke venner. Fram til nylig har deres utilgjengelige fjellområde ikke hatt noe bilvei, men nå jobber de iherdig (ved hjelp av mye dynamitt!) med å bygge vei gjennom dalene. Da kan dette fjellfolket får adgang til markeder og sårt tiltrengt helsetilbud.

Den isolerte beliggenheten har gjort patouliene selvoppofrende i sin gjestfrihet. Det finns hverken butikker eller gjestgiveri på de farlige fjellstiene, så private hjem sørger for kjærkomne rasteplasser for slitne reisende. Gjestene blir servert hardt kornbrød, dyppet i rødbønnesaus eller yoghurtballsuppe. Uansett hvor mange besøkende som dukker opp sier patouliene «Gud gir alt vi trenger».

Det er bare ca. 300 000 patoulier i Sentral-Asia fordelt på omtrent fem etniske grupperinger, hver med sitt språk. De er kjent for sin humor, ærlighet og direkte tale, men deres liv er gjennomsyret av konflikt, religiøs lovgivning, vold, sykdom og død. Mange patoulier forlater fjellene fordi de frykter hevndrap i familien, mangler mat eller vil skaffe utdannelse til ungene sine. Fanatisk islam er også kilde til konflikt og utbredt frykt.

Fatima, en patouli-kvinne som lider under mange av disse utfordringene, forklarer: «Jeg kan hanskes med denne forferdelige lidelsen, men å ikke vite hva som er galt eller om det er noe bedring i sikte gjør at jeg mister håpet.»

Frem til nå har ingen funnet håp i Kristus.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Be om håp og varig fred for folket. Be om en forståelse av Guds sanne natur og det livet Han gir i overflod. (Joh 10,10)
Be om at folket blir velsignet og får høre gode nyheter der oppe i fjellene. (Jes 52,7)
Det må være en økt fokus på å gjøre disipler i dette området. Til det trengs arbeidere, bønn, økonomi og tegn og under som hjelper befolkningen å finne Jesus. Be ut ifra Matt 9,38.

*Av sikkerhetsmessige årsaker er navnet til folket endret.

2019 – Dag 12 (17. mai) – Masalit-folket i Sudan

Etter flere timers kjøring ankom vi, ved solnedgang, en støvete landsby på grensen mellom Sudan og Chad. Smil og røyk fylte gatene, og moskeens bønnerop hørtes over stråtakene. Fulle av glede og forventning ankom vi to små hytter omringet av en lav innhegning. Det hadde gått lang tid siden vi sist var hjemme.

Vi tilhører masalit-folket, en av de største og fattigste folkegruppene i Darfur, som er en av verdens minst nådde regioner. Darfur er hjemtraktene til over åtte millioner mennesker og flere titalls muslimske folkegrupper. Krig har herjet landet, og masalit-folket er nå spredt over store områder. Noen er flykninger i Vesten, andre utfordret Middelhavet i små båter, drevet av store drømmer. Noen drar nordover og inn i Sahara på jakt etter gull, mens andre migrerer til slummer i Afrikas storbyer. Likevel glemmer vi ikke hvem vi er. Vi tar med oss vårt hjemland og vår arv, og har alltid en drøm om å returnere.

«Kinde!» hilser vi ei gruppe som sitter i skyggen av et tre. Først overraskelse og så begeistring fyller folkemengden. For tolv år siden forlot vi hjemmet som barn. Nå har vi returnert som menn. Naboer samler seg, sauer blir slaktet og trommer gjort klare. Den natten feirer vi som i de gode gamle dager. Vi drikker kirimta og hopper så høyt som stjernene helt til de forsvinner i soloppgangen.

I slike minnerike øyeblikk glemmer vi våre sorger, men vi kan ikke glemme for lenge. Masalit-folket trenger dine bønner.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Be om at masalit-folket vil kunne bygge opp det som er ødelagt, og bli forsonet med dem som har gjort urett mot dem.
Be om regn dette året, så det blir innhøsting og ikke hungersnød.
Be om at Guds velsignelser må falle som regn, slik at masalit-folket kan «forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1 Pet 2,9)

2019 – Dag 11 (16. mai) – Hui – En muslimsk folkegruppe i Kina

Hui-folket teller over 10,5 millioner og bor primært nordvest i Kina. Om en hui-familie inviterer en ikke-hui inn som gjest ansees det som en ære og et uttrykk for tillit.

En hui skal helst servere te i en tekopp med lokk, om de har råd til det. I tillegg til teblader kan man tilsette så mange som åtte ingredienser i teen. Det kan være alt fra kandissukker, tørket frukt eller svisker, til tørkede blomster slik som krysantemum eller roser. Teen kalles «åtte skatters te».

Vertskapet sitter sjelden med gjestene sine, men står på siden og serverer. Hui-folket sløser aldri med maten. Til og med smuler fra bordet blir kostet opp inn i hendene og spist eller gitt til dyrene.

Jeg var en gang invitert til selskap hjemme hos noen hui-venner. Jeg ble ansett som «æresgjest» og satt sentralt ved bordet. Etter mange deilige retter, ble den siste retten satt på bordet, en stor og saftig kylling. Alle så på meg og sa at før de kunne forlate huset måtte jeg, som æresgjest, spise stjerten. Dette var en uvant opplevelse for en utlending.

INSPIRASJON TIL BØNN:

Hui-kultur er en ære og skamkultur. De vil gå så langt som å ta opp lån for å kunne gjøre ære på gjestene sine og for å unngå skam. Be om at de må finne frihet fra frykten for skam og fra jaget etter ære.
Hui-folket er svært gjestfrie. Be om at kristne arbeidere kan få gode møtepunkter med hui. Må de få etablert gode relasjoner der de kan dele evangeliet i kjærlighet.
Be om at åndens frukt må bli tydelig hos huifolket, Gal 5,22.

2019 – Dag 10 (15. mai) – Afarene i Djibouti

Kamelmelk i ørkenen

foto: http://www.kelleyslynch.com/pastoralism

Å tilby kamelmelk til en fremmed er ikke uvanlig for en afar. Det blir servert i en liten bolle. Å avslå er respektløst. Tradisjoner er viktig for denne folkegruppa.

Afarene, også kjent som danakil, bor i lavlandet i triangelet som utgjør Djibouti, Eritrea og Etiopia. Varme og tørke er ikke ukjent for dette folket som flytter seg med flokkene sine fra ett område med mat til et annet. Afarene var tidligere fryktet som nådeløse krigere. De er stolte muslimer og har forsvart territoriet sitt i hundrevis av år.

Siden landområdet deres spenner seg over flere land der det har vært mye urolighet og flere kriger, har de 1,6 millioner afarene blitt marginalisert. Tørke og vannmangel driver dem inn i slumområder i de få byene, hvor de lever som en minoritet blant andre etniske grupper. Disse tidligere stolte hyrdene og krigerne har ikke lenger politisk innflytelse eller mulighet til å velge for seg selv og sitt folk.

For mange tiår siden fikk afarfolket høre evangeliet, og Bibelen er oversatt til deres språk. Så langt ser det ikke ut til at «de gode nyhetene» har nådd inn i folks hjerter. Men de siste årene har fantastiske ting skjedd og nå finnes det flere kristne afarer. De har kommet til tro gjennom drømmer og syner, men fordommer og stammetilknytning gjør det vanskelig for de troende å søke sammen. De må vokse i tillit til hverandre og være overbevist om at Guds folk hører sammen. Nye troende blir forfulgt både av familie og myndighetene. De fortsetter allikevel å dele evangeliet med andre.

INSPIRASJON TIL BØNN:

At troende med muslimsk bakgrunn må stole på hverandre slik at de kan møtes å ha fellesskap. Be Ef 4,2-4 over dem.
Be for kristne arbeidere, at de må få innsikt og visdom når de underviser nye troende.
De tradisjonelle afarene trenger nok vann og mat til dyrene. Be om velsignelsene fra Salme 23 for dem.