2016 – Dag 7 (12. juni) – Øst-Afrika

Afarene: En reise inn i det ukjente

Afar-folkets områder strekker seg langs den sørvestlige kysten av Rødehavet, fra det sørlige Eritrea gjennom den nordlige delen av Djibouti. Grensene dreier så vestover inn mot sentrale deler av Etiopia. Det er et varmt og tørt område, med store sletter og ørkenområder. Afarene er nomader, og har lært seg å overleve i dette ugjestmilde landskapet. De reiser mellom skrinne beitemarker med kamelene og husdyrene sine, og lever for det meste av melk fra buskapen sin.
Dette folkets historie er stort sett muntlig overlevert, med noen få skriftlige kilder. Noen av kildene vitner om afarenes historie før islam kom. Nabofolkene kjenner afarene som modige i strid. De har kjempet mange kamper for å forsvare seg selv og sitt land mot inntrengere.
I dag står afarene overfor nye trusler: borgerkrig, mangel på beitemark og nasjonale grenser som hindrer dem i å leve på den tradisjonelle måten som nomader. Mange av dem har flyttet inn til byer og tettbygde strøk, og blitt bofaste. Disse tidligere modige gjeterne og krigerne lever nå som en minoritet blant andre folkeslag, og de har liten politisk innflytelse og liten selvråderett.
Noen få afarer har de siste tiårene bestemt seg for å følge Jesus. Disse samles i små grupper, og skinner som lys i et ellers mørkt landskap. For dette spirende fellesskapet av Kristus-etterfølgere betyr evangeliet håp, ikke bare for dem selv, men også for hele folkegruppen deres. Noen av dem opplever forfølgelse fra sine familier og slektninger. Til tross for utfordringene holder de seg trofast til Jesus, og de deler frimodig evangeliet med andre.

La oss be:

  • Om at de få troende afarene må ha mot og visdom når de deler troen på Jesus blant sitt eget folk.
  • For afar-folket, som Gud skapte med en unik identitet, at de må forstå hans hjerte for dem og oppdage hvem han har skapt dem til å være.
  • For god og tydelig kommunikasjon om Jesus, på en måte som virkelig treffer afar-folket.

2016 – Dag 6 (11. juni) – Øst-Afrika

Det østafrikanske rom: Bevar relasjoner

Øst-Afrikas 19 nasjoner strekker seg fra Rødehavet langs Sudans kyst til Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Arabiske handelsreisende dominerte handelen her med slaver og elfenben inntil europeerne kom på 1500-tallet. Blant europeerne var det også kristne misjonærer. Siden den gang har kristendommen og islam, sammen med ulike stammereligioner, kjempet om tilslutning fra de 357 millioner innbyg­gerne i området.
30dagersbonn2016_Page_14Første juledag i 2011 satt jeg blant en gruppe med 20 samfunnsle­dere fra en av de eldste muslimske folkegrup­pene i Øst-Afrika. De hadde samlet seg for å få opplæring i sin nyvunne kristentro. Yusuf ga dem opplæring. Han var en afrikansk forretningsmann fra en konservativ evangelisk bakgrunn. Yusuf hadde engasjert seg blant muslimene i området og hadde sett mange ledere komme til tro. Jeg lurte på hvordan han hadde lyktes, og han svarte: «Før ville jeg få dem til å bli «kristne». Nå hjelper jeg dem å ta imot Jesus, uten alle de religiøse formene.»
Da jeg spurte disse 20 lederne hvor mange av dem var døpt, gikk 19 hender i været.
«Hvordan kunne dere gjøre dette uten forfølgelse?» spurte jeg.
«Å, det er forfølgelse,» svarte de, og pekte på Sheikh Abu Salam, en ung mann i 30-årene.
«Da jeg begynte å undervise om Jesus, ble jeg jaget fra moskeen», sa Abu Salam mens han løftet sin bibel. «Nå fører jeg saken min for retten. Jeg står fram som en ‘etterfølger av Isa al-Masih [Jesus Kristus]’. Jeg har sagt til retten at dette er min moské! Hvorfor må jeg forlate den? Jeg har rett til å bruke den.»
Abu Salams mot gjorde inntrykk på meg. Sam­funnet han bor i er styrt av sharia, og ved å velge å forbli i moskeen risikerte Sheikh Abu Salam dødsstraff for frafall fra islam.
«Hva er poenget med å forbli i moskeen?» spurte jeg.
Flere av lederne responderte: «For å nå andre! Hvis vi oppretter en ny forsamling utenfor moskeen [dvs. samfunnshus], bryter vi alle relasjoner og skaper avstand mellom oss og de ufrelste. I stedet tar vi Jesus med i alle sider av dagliglivet.»
En kvinne blant dem la til: «Jesus kom som menneske for å redde mennesker, selv om han er Gud. Hvis Gud hadde ønsket å frelse hyener, ville han ha kommet som en hyene. Vi ønsker å redde muslimer, så derfor må vi gå inn i moskeene. Dette er grunnen til at våre brødre og søstre setter sitt liv på spill: For å vinne andre.»

La oss be:

  • Be for etterfølgerne av Isa al-Masih i Øst-Afrika. Mange setter sitt liv på spill for å kunne bevare relasjoner og dermed dele sin tro med andre.
  • Be om større frihet i hele området, slik at folk skal lære om troen og gi uttrykk for den uten frykt.
  • 80 millioner muslimer i Øst-Afrika kjenner ikke Jesus Kristus enda. Be om at flere som Yusuf skal engasjere seg i dette området som sin misjonsmark.

2016 – Dag 5 (10. juni) – Vest-Afrika

Garibou-guttene i Vest-Afrika

Det som begynte som en metode for å trene gutter i islams verdier og i å lære Koranen utenat, har blitt til moderne utnyttelse av barn, menneskehandel og slaveri i deler av Vest-Afrika. Garibou eller talibé gutter er et vestafrikansk fenomen og er mest utbredt i tett befolkede områder i Mali, Senegal, Burkina Faso og Guinea Bissau. Dette er gutter som sendes av foreldrene for å få opplæring i Koranen av en mester eller «marabout». Målene for denne «disippelgjøringen» inkluderer å lære hele Koranen utenat på arabisk (et språk de fleste guttene ikke forstår) før de er 19 år. Ved daglig å tigge om mat og penger (hvorav en bestemt kvote må gå til marabouten) skal barna utvikle egenskaper som tålmodighet, ydmykhet, lidelse og god oppførsel. Når det er tid for å plante vil guttene bli leid ut til gårder, og marabouten får alle inntektene.
page13quoteHvis en gutt ikke får inn nok penger, eller ikke klarer å lære utenat bra nok, blir han fysisk straffet. De lever i frykt, de får ikke behandling for alvorlige og kroniske sykdommer, de blir utsatt for seksuelle overgrep fra eldre barn og de er ofte ofre for trafikkulykker fordi de må tigge på veiene.
Menneskehandel med barn foregår også, og barn transporteres av voksne fra land til land. I mars 2015 ble 2 voksne arrestert i Guinea Bissau mens de smuglet 54 barn til Dakar. Statistisk informasjon varierer og er ikke lett å bekrefte, men minst 100 000 barn er offer for denne praksisen. Nasjonale myndigheter er under press fra religiøse ledere, og følger ikke opp sine egne lover eller internasjonale forpliktelser. Dødsfall blant disse barna blir ikke registrert, selv om likene blir returnert til familiene.
Disse guttene er fratatt retten til en barndom. Hvis de slipper unna marabouten, velger de ofte å leve på gata. De vet at hvis de reiser hjem, vil de bli sendt tilbake til lidelsen de har opplevd.
La oss be:

  • Be om at myndighetene i Vest-Afrika vil lage strengere lover for å ta vare på rettighetene og utdannelsen til disse guttene. Be om at rapporter om marabouter som misbruker barn vil bli fulgt opp og behandlet rettferdig.
  • Dette regionale systemet med opplæring i Koranen var opprinnelig annerledes. Nå handler det om økonomisk vinning for skruppelløse og falske marabouter. Be om at de som utnytter barn i religionens navn vil bli avslørt og behandlet rettferdig, eller at deres hjerte skal bli overbevist om det onde de gjør «i Allahs navn».
  • Be om flere mennesker som er villige til å kjempe for disse barnas rettigheter. Be om flere sentere som disse guttene kan rømme til og få beskyttelse, medisinsk oppfølging, nødvendig ernæring, kjærlighet og utdanning.

2016 – Dag 4 (9. juni) – Vest-Afrika

Det vestafrikanske rom:
Viktigheten av å finne ut selv

Det vestafrikanske rom i Islams hus er en slagmark mellom muslimene i saharaområdet, kristne langs atlanterhavskysten, og den vedvarende animismen som stadig popper opp under overflaten av begge religioner. Både i det muslimske nord og det kristne sør påvirker afrikanske stammereligioner fortsatt både de som bekjenner islam og de som bekjenner kristentroen. For mange vestafrikanere som verken er kristne eller muslimer er det praktiske spørsmålet de stiller seg: «Hvilken religion kan beskytte meg fra de åndelige kreftene rundt meg?»
30dagersbonn2016_Page_12Troende med muslimsk bakgrunn i Vest-Afrika har kommet til tro på Jesus på ulike måter. De snakker ivrig om levende kristne fellesskap, og påvirkningen fra kristne skoler, barnehjem og utviklingsprosjekter i lokalsamfunnene. Mange snakker om den sosiale rettferdigheten de har funnet innenfor trofaste grupper som lever evangeliet ut i hverdagslivet. Og bak alle disse effektive initiativene for å nå ut finner vi utholdende bønner fra brennende kristne grupper i Vest-Afrika, kjent for sine lange netter med bønn og faste.
Mange som har konvertert fra islam vitner om hvordan de selv oppdaget at Kristus er den han sier han er. Til forskjell fra Koranen, som helst skal være kun på arabisk, møter de Bibelen oversatt til deres lokale språk. Mer enn én troende med muslimsk bakgrunn har kommentert: «Jeg forstår ikke arabisk eller Koranen, men jeg forstår Bibelen.»
Når han ble spurt «Hva sier du om Jesus», svarte en troende med muslimsk bakgrunn: «Koranen sier: Hvis du er i tvil, spør de menneskene som var før deg. Jeg ser på Jesus som en som tar bort tvilen min. Jesus er en som sier at du ikke kan komme til Far uten ved ham. Jeg godtar det, han er sannheten og livet.» En annen hadde dette vitnesbyrdet: «Som muslimer var alt vi gjorde fem bønner vi kunne utenat. Men, det var ingen sikkerhet rundt om vi kom til himmelen. Ingen kunne gi meg gode svar. Dette fikk meg til å se nærmere på hvem Jesus var.»
Når muslimer finner ut selv hvem Jesus er, gjennom bønnesvar, drømmer eller ved å lese i Bibelen, finner de en Herre de ikke kan ignorere, og som de blir villige til å gi livet sitt for.
La oss be:

  • Be for de voksende bevegelsene av mennesker som kommer til tro på Jesus i Vest-Afrika, at de vil stå fast i sin nye tro.
  • Utfordringer som Boko Haram, synkretisme og sosial urettferdighet er alle uttrykk for onde krefter. Be om beskyttelse fra disse.
  • Det er over 100 millioner vestafrikanske muslimer, og de utgjør nesten en tredjedel av befolkningen i regionen, med mer enn 514 ulike språkgrupper. Be for de som enda ikke har hørt om Jesus i denne mangfoldige regionen.

2016 – Dag 3 (8. juni) – Vest-Afrika

Maurerne i Mauritania

Mauritania er nesten tre ganger så stort som Norge og består hovedsakelig av ørken. Arabere, berbere og svarte afrikanske folkegrupper har møttes og blandet seg her. Omtrent 70 % av befolkningen snakker hassania-arabisk og tilhører maurerne, en arabisk-berbisk folkegruppe. Halvparten av denne gruppen kalles hvite maurere og består av handelsmenn, adelsmenn, akademikere og andre i eliten. Svarte maurerne, den andre halvparten, stammer fra afrikanske slaver. De resterende 30 % av befolkningen består av forskjellige svarte afrikanske grupper, og bor for det meste i sør, og i hovedstaden.
I 1957 bodde fremdeles 90 % av maurerne i telt og var nomader. Det fantes ingen store byer. En alvorlig tørkeperiode på 70-tallet tvang mange til å selge buskapen sin og flytte til byene som vokste frem, og som har fortsatt å vokse siden den gang.
Araberne spredte islam til Sahara på 700-tallet, noe som gjorde berbernes innflytelse svakere. I 1920 ble Mauritania fransk republikk, og fikk sin uavhengighet som stat med islamsk lovgivning i 1960. De fleste ser dette som svaret på alle problemer, som fattigdom, korrupsjon, slaveri, urettferdighet, tørke osv. Men deres nomadelivstil og verdiene sitter dypt. Selv i byene sitter de heller på et teppe enn på en stol, de har tilsynelatende ikke helt skjønt poenget med trafikkregler, og de ofte gifter og skiller seg flere ganger.
I dag er befolkningen i Mauritania nesten 100 % sunnimuslimer. Det er kun en håndfull kristne i landet.

La oss be:

  • Be om at dette tidligere nomadefolket vil finne veien til Kristus.
  • Be for de troende som Gud har kalt til å demonstrere sin kjærlighet blant befolkningen i Mauritania.
  • Be for de som har kommet til tro på Jesus blant maurerne, at de vil vokse seg sterke i troen og ha frimodighet til å dele den.

2016 – Dag 2 (7. juni) – Nord-Afrika

Det nordafrikanske rom: Guds Lam

30dagersbonn2016_Page_10Nord-Afrika var et levende senter for kristendommen i århundrer før islams armeer inntok området og tvang innbyggerne under seg på 600-tallet. Islams sharia overtok sakte de gamle kristne samfunnene og etter hvert hadde området en av de mest konsentrerte muslimske befolkningene i hele Islams hus. I dag utgjør Nord-Afrikas 100 millioner muslimer 98-100 prosent av befolkningen i Mauritania, Vest-Sahara, Marokko, Algerie, Tunisia og Libya.
Nord-Afrika har opplevd mange erobrere gjennom historien. Alle har satt sitt preg på befolkningen, men det er araberne som fortsetter å dominere både myndighetene og det religiøse livet. Etter at det ble slutt på den europeiske koloniseringen av Nord-Afrika på 1900-tallet, har nordafrikanske regjeringer brukt arabisk kultur, inkludert islam, til å forene sine nasjoner og holde stand mot videre utenlandsk innflytelse. Men i hver nordafrikansk nasjons hjerte er et sta og utholdende urfolk, berberne. Deres røtter går lengre tilbake i tid enn antikken. For berberne er Nord-Afrika deres hjemland.
Til tross for århundrer med kulturell undertrykkelse, er det fortsatt minst 19 ulike grupper av berbere i Nord-Afrika, med 30-40 millioner mennesker som snakker berbisk. Disse gruppene varierer fra rifkabylene i Marokko (4-6 millioner) og kabylene i Algerie (5-6 millioner) i nord, til tuaregnomadene i Saharaørkenen (1,2 millioner).
Selv om antallet kan være vanskelig å anslå, vitner tilstedeværelsen av nye kristne menigheter på mange steder i Nord-Afrika om at flere og flere gir sitt liv til Kristus, han som la ned livet sitt som den gode hyrden. Når jeg reiser gjennom landsbyene i de berbiske fjellene og besøker hjem og menigheter av troende, ser jeg ofte innrammede bilder av Jesus som den gode hyrden. Under bildene står det skrevet på berbisk: Den gode hyrde legger ned sitt liv for sauene. En berbisk kvinne ved navn Zeinab forklarte for meg: «Hyrden betyr så mye for oss, fordi vi er et folk som har sauer. Vi vet hvordan hyrden må elske sauene og holde dem tett til sitt hjerte.»
Disse berbiske troende er ikke lenger sauer uten hyrde. De har funnet hyrden, og hører hans røst.

La oss be:

  • Be om at de voksende kristne bevegelsene i Nord-Afrika fortsetter til tross for myndighetenes forsøk på å fremme arabisk kultur og islam.
  • Be om at den nye berbiske oversettelsen av evangeliene vil vekke opp troen hos berberne, Nord-Afrikas urfolk.
  • Bibeloversettelse, sendinger på radio og satellitt TV, samt lokale vitner alle bidrar til gjenoppdagelsen av den ny-gamle kristentroen i Nord-Afrika. Be for arbeiderne som kommuniserer evangeliet.

2016 – Dag 1 (6. juni) – Islams hus

Nye veier for nye bevegelser

I løpet av de syv første århundrene kristne og muslimer var i kontakt, finner vi spor av kun tre bevegelser av muslimer som ble kristne. Så fulgte fem århundrer uten tegn til en ny bevegelse. Men, i løpet av de siste 150 årene har vi sett 82 Jesus-bevegelser. I noen tilfeller var det hundretusener av omvendelser. Hvorfor nå? Gjør vi noe nytt i dag som bidrar til at så mange muslimer vender seg til Kristus?
Noen ganger er ikke spørsmålet «Hva gjør vi?», men heller «Hva har vi sluttet å gjøre?» I århundrer har kristnes tilnærming til islam vært uforandret. Vi har ofte kommet med en «vår religion versus deres religion» tilnærming. Problemet er bare at muslimer er ganske gode på religion. Muslimer som vurderer å forlate islam er sjelden på jakt etter en bedre religion. De vet at religion ikke kan frelse. Hvis ikke hadde de ganske enkelt holdt fast på den de hadde.
Kristne har også prøvd «vårt militære mot deres militære». Selv om «kristne» hærer ved islams begynnelse var overlegne de rufsete gruppene av jihadkrigere som kom fra den arabiske ørkenen, måtte de kristne se seg slått, igjen og igjen. Faktisk gjør islam det veldig bra som en minoritet i fiendtlige omgivelser. Det er en religion med evne til å protestere mot reell eller opplevd urettferdighet, og den har ingen problemer med å rekruttere sine tilhengere til hellig krig, eller jihad.
Kristne, på den andre siden, har vanskeligheter med å rettferdiggjøre invasjoner, imperier eller kamper om kolonier. Slike handlinger er i strid med vår tros opphavsmann, som sa «Elsk deres fiender… så dere kan være barn av deres Far i himmelen» (Mat 5.44-45). Etter mislykkede korstog i middelalderen, og flyktige seire under kolonitiden på 1900-tallet, er det ikke lenger så lett for kristne å se erobring som en bærekraftig strategi.
page9quoteI dag forholder kristne seg til muslimske menn og kvinner som individer. I likhet med oss er de fortapt uten en frelser. Heller enn å fortsette historien med korstog, kolonier og erobringer – strategier som har mer til felles med islams jihad enn den veien Kristus viser oss – er vi opptatt av å vinne hjerter og sjeler for en frelser som tilbyr et åndelig rike, Guds rike.
På samme måte skjønner gode misjonerer at det ikke er frelse for muslimer i vår «religion», men i vår herre! Vitnesbyrdene fra troende med muslimsk bakgrunn, fra det vestlige Afrika til Indonesias tallrike øyer, forteller det samme. Det er ikke vår religion, vår politikk, vår økonomi, eller våre velutviklede samfunn som får dem til å gi sine liv til en ny tro: det er Herren Jesus Kristus.

La oss be:

  • Når kristne lar seg skremme av å se islam gå fram gjennom militær erobring og konvertering, kan det være lett å ville svare med samme mynt. Be om styrke til å motstå denne fristelsen. (Sakarja 4:6)
  • Be om at kristne i dag vil følge det aller beste eksempelet vi har, Jesus, som «selv om han var i Guds skikkelse… ga avkall på sitt eget og tok på seg en tjeners skikkelse». (Fil. 2:6-7).
  • Be om at vi må forkaste gamle strategier som har vist seg nytteløse, og heller løfte opp personen Jesus Kristus, som er mektig til å dra alle mennesker, inkludert muslimer, til seg selv (Joh.12,32).

 

2016 – Noe er på gang!

30dagersbonn2016_Page_08ISIS! al-Qaida! Boko Haram! Disse radikale islamistiske terrorgruppene invaderer nyhetsbildet hver eneste dag med rapporter om ødeleggelse og mennesker på flukt som vil skrives i historiebøkene. Men det er også en større historie som utfolder seg gjennom hele muslimverden.
Islam er den raskest voksende verdensreligionen i dag, og har vokst jevnlig siden den ble til for nær 1400 år siden. Hvert år legger islam til seg mer enn trettisju millioner mennesker. Selv om det meste av dette skyldes høye fødselstall, har islam tradisjonelt sett også vært en erobrende og konverterende religion. I følge demografer vil islam i år 2030 telle mer enn to milliarder tilhørere, noe som utgjør mer enn 26 prosent av jordens befolkning, og innen 2050 vil den passere kristendommen som verdens mest folkerike religion.
Midt i denne makeløse veksten er det også en annen fortelling som utfoldes, en som har unnsluppet avisoverskriftene: muslimer kommer til tro på Jesus Kristus!
Siden islams begynnelse i 622 e.kr., har kristne prøvd å begrense islams utspredning med både militærmakt og misjon, men med lite effekt. Kristne militærtropper har gjentatte ganger blitt presset tilbake av de islamistiske, og likedan har kristne apologeter inntil nylig sett lite frukt blant muslimer.
Fra de første sju hundre årene med kontakt mellom muslimer og kristne har vi bare nedskrevet tre episoder hvor mer enn ett tusen muslimer ble kristne. Videre gikk det fem hundre år til før verden igjen så like mange muslimer vende seg til Kristus. Samtidig fortsatte islam sin eksponentielle vekst, og det særlig i deler av Midtøsten, Nord-Afrika og Øst-Europa som tradisjonelt sett hadde vært kristne områder. Slik har det fortsatt inntil nylig.
På slutten av attenhundretallet begynte trenden å snu. Da forlot mellom ti og tjue tusen muslimer i Indonesia religionen sin og ble døpt til den kristne tro. Etter to liknende isolerte bevegelser i Øst- og Nord-Afrika, trakk Jesus-bevegelsene blant muslimer pusten før nye gjennombrudd tok til mot slutten av 1900-tallet. Mellom 1967 og år 2000 konverterte tusenvis av muslimer til ulike grener av kristendom i Indonesia, Bangladesh, Iran, Algerie og Sentral-Asia, og det stopper ikke der! Den historisk sett største oppvåkningen blant muslimer skjer nemlig i vårt århundre.
Bare siden 2001 har vi sett hele 72 nye bevegelser hvor mer enn ett tusen muslimer har vendt seg til Kristus, til sammen flere hundre tusen. Det er nok ingen tilfeldighet at denne store oppvåkningen blant muslimene skjer samtidig som den nye bevegelsen av bønn for muslimer. «30 dagers bønn» er en del av dette, og dermed er du også regnet med.
Vi fortsetter i år å be gjennom Islams hus. Vi ser Guds ånd sette spor etter seg i de ulike rommene, og for første gang i historien skjer det nå at tusenvis av muslimer får møter med Jesus og overgir seg til å følge ham. Som alltid ber vi selv om bedre forståelse, og om evne til å bidra til denne innhøstingen hvor muslimer får komme inn i Guds familie i Jesus Kristus.

2016 – Når er ramadan?

Ramadan blir satt hvert år etter den islamske kalender. Kalenderen er en månekalender, noe som betyr at ramadan, sett på den gregorianske kalenderen vil flytte seg omtrent elleve dager hvert år. Startdato for fasten kan også variere fra land til land avhengig av når månen blir synlig.
En seriøs muslim vil stå opp før soloppgang og spise et måltid kalt «suhoor» før morgenbønnen. De spiser da ikke igjen før solnedgang når de bryter fasten med et måltid kjent som «iftar». Om man er gammel og svak kan det bli gjort unntak fra fasten, også for unge barn, gravide og ammende.

Hvorfor skal vi be under ramadan?

Denne bønneaksjonen 30 dagers bønn er ment å sammenfalle med muslimenes ramadan måned nettopp fordi det er da muslimene selv ber mye.
Kristne kan relatere til muslimer fordi vi begge praktiserer bønn og faste. For eksempel kan det å bryte fasten med et måltid sammen være en fin måte å bli kjent med hverandre på. Når kristne ser muslimske venner i aktiv faste under ramadan, kan de la seg inspirere til å ta eget bønneliv mer på alvor. Forhåpentlig kan dette åpne opp for samtaler om tro og om våre individuelle reiser på jakt etter å kjenne Gud.
 

2016 – Hva er ramadan?

Med over 1,57 milliarder tilhørere fra ulike kulturer verden rundt, omfavner islam en mengde tradisjoner, syn og skikker. På samme måte som kristendom og jødedom har ulike sekter og trosretninger, kan det også blant muslimer være stor variasjon i praksis, skikker, og ikke minst tolkning av sentrale bud.
page7quoteNår vi blir kjent med muslimer er det viktig at vi ikke gjør oss antakelser av hva de tror på basert på hva vi har lest på internett eller sett på nyhetene. Hver enkelt muslim er på sin egen trosreise påvirket av sin familiekultur og erfaring.
Likevel vil de fleste muslimer anerkjenne islams «fem søyler» som forventninger til dem som vil leve et godt og ansvarlig liv i henhold til islam. De fem søylene er:

  • Shahadah: oppriktig bekjennelse av den muslimske trosbekjennelsen
  • Salat: korrekt utførelse av rituell bønn fem ganger daglig
  • Zakat: betaling av almisser (eller veldedighet) til de fattige og trengende
  • Sawm: faste under ramadan
  • Hajj: pilgrimsreise til Mecca

Fastens hensikt

«Sawm» er det arabiske ordet for faste og betyr bokstavelig talt «å avstå». I forbindelse med Ramadan, betyr ikke dette bare avholdenhet fra mat og drikke, men også fra onde gjerninger, tanker og ord.
I følge tradisjonen var det under ramadan at Koranen ble åpenbart for profeten Muhammed, og denne viktige hendelsen blir markert av muslimer ved at de faster hver dag fra soloppgang til solnedgang. Fasten er streng; ingen mat eller drikke av noe slag er tillatt, ikke en gang vann. Røyking og seksuell aktivitet er forbudt, og muslimer må fokusere ekstra på å unngå alt som kan være ulovlig eller urent. En slik lydighet skal vitne om en persons overgivelse til fastens hensikt; det er tid for å øve seg i selvbeherskelse, å rense kropp og sinn, og å konsentrere seg helt om gudsdyrkelsen.
Gjennom ramadan samles familie og venner om kveldene for å dele mat og selskap. Gjennom hele måneden skal bønn, veldedighet og ettertanke vektlegges. Muslimene blir oppfordret til å bruke denne tiden til ransakelse av eget liv og tro, til å slutte fred med hverandre, styrke bånd til familie og venner, og i det hele tatt å strekke seg etter å bli et bedre menneske.