For mer enn 1800 år siden ble to unge kartagiske kvinner (dagens Tunisia) kastet foran ville dyr i et romersk amfiteater, fordi de hadde sitt håp i Jesus og nektet å fornekte ham. Perpetua og Felicitas var modige kvinner som forkynte sin tro på Jesus, til tross for at de begge måtte ta avskjed med sine spedbarn. Deres og andres martyrium i Nord-Afrika fikk Tertullian til å skrive: «Martyrenes blod er kirkens frø.» Til tross for flere århundrer uten synlige tegn på troen på Jesus, etter at islamske inntrengere kom på 600-tallet, finnes det samme hellige frøet i våre brødre og søstre i Tunisia i dag.
Da Imen var ung, drømte hun om en jente som hang et korshalsbånd på henne. Senere fant hun, på uforklarlig vis, en kopi av Injil (NT) i familiens hjem, men så den aldri igjen. Hun fortsatte sitt normale liv, gjorde det bra på skolen og begynte å jobbe. Hun giftet seg med en god mann. Men, døden til et kjært familiemedlem vekket henne til å innse at hun var misfornøyd med sin religion.
Hun begynte å tro at drømmen, boken, alt sammen, pekte mot Jesus. Hun lette etter svar på Internett og bestemte seg for å følge Jesus. Med ord som lignet på det Perpetua hadde sagt, sa hun til mannen sin: «Du kan skille deg fra meg hvis du vil, men jeg vil følge Jesus.» Mannen hennes elsket henne, men var redd for henne. Etter hvert som månedene gikk, og han så hvordan hun levde ut sin tro, forvandlingen fra Ånden i henne og ordene hun dristig delte, valgte også han å følge Jesus. Begge begynte å fortelle familiene sine om Jesus.
Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie.
Efeserne 2,19
TA TID I BØNN
- Be om at flere familier velger å følge Jesus sammen, og at husmenigheter kan møtes i deres hjem.
- Be for de tunisiske troende, at deres nærhet til Jesus må vokse seg dypere og gi dem styrke i forfølgelsen.
- Be om at alle troende i Tunisia må få oppleve gleden i å dele sitt vitnesbyrd og evangeliet om Jesus med andre.